Det går seg til

Hvis noen spør meg hva jeg tenker på akkurat nu, er svaret: Lurer på korsen det er her i huset hvis vi er bare tre over en periode. Siden vi flyttet inn 9. juli har her vært mange i ulike ærender. Det være seg besøk eller anna. Under anna sorterer alt annet enn besøk. For eksempel er her i dag foruten oss tre og assistent også en tilkallingsvikar. Så er her en snekker (de var to en stund), to fra Hålogaland breibånd som endelig setter opp det, og en som monterer spesialklosettet mitt – dere vet den som vasker en i rompa etter et toalettbesøk.

Jeg har rukket å fylle 42 år. Herre min hatt og alt det der. På facebook ser jeg at jeg er den eldste intensive treneren i systemet i Norge. Saken er jo at jeg, for å sitere en av hertingene, skal ha en meningsfylt dag, og hva er mer meningsfylt enn egen utvikling. Jeg er enig, men jeg gjør også andre ting i min hverdag, Det fungerer bra. For eksempel var Sigbjørn, Emma Margret og Aslak Piera i Kiruna i helgen. Imens styrte hertingene skuta alene her uten rederen.
Jeg antar det gikk bra den korte stunda.

Det er vel en måned siden vi flyttet inn og begynte å tilpasse oss her. Nå virker det som om vi har bodd her evig. Vi har funnet ut kor ting skal være. Først hadde jeg treninga oppe i loftstua. Dette var etter forslag fra hertingene som mente det passet godt. Men nu er livet slik at enkelte ting må man se i praksis før man vet om det passer – og praksis oppe på loftet passet ikke meg. Følgelig har jeg flyttet alt det hit ned på stua. Det passer utmerket.


I tillegg har jeg - demokrat som jeg er - påsett at alle får sine private huler her i huset. Sigbjørn og Emma Margret med sine gjenger har loftet som hule, og siden jeg flyttet treninga ned, har de fått god plass der oppe. Her nede er kjøkkenet et allrom. Der er stort kjøkkenbord og diverse annet satt inn der. For eksempel har Aslak Piera en del av sine ting der. Kjøkkenet er huset hjerte og sentral på et vis. Kommandosentralen der ikke bare mat lages.

Så har vi to soverom, bad, vaskerom og bod her nede. Vi har også et lite leserom/bibliotek. Det er på toalettet som har plass til ei bokhylle. Og siden det i dag settes opp spesialtoalett på badet, vil jeg tro det blir slutt på den situasjonen at en sitter på do og leser og en står utafor og banker – forhåpentligvis i andre ærender enn det litterære. Så har vi stua. Den er etter generell standard liten. Det er min domene og min hule. Her har jeg samlet det jeg trenger, herunder min litteratur. Her har jeg også den gigantiske TV-en jeg kjøpte i sommer. Det har jeg planlagt lenge. I november 2017 etter at det brant hos oss, dro Sigbjørn, Emma Margret og jeg til Harstad og kjøpte nødvendige ting som en TV. Der tapte jeg kampen om størrelsen på TV-en. Jeg ble mindretall, og de demokratiske flosklene om at mindretallet også skal høres, ga seg ikke uttelling i noen stor TV der vi sto på Power og handlet. Men alt kommer til den som venter. I sommer dro vi for å kjøpe vaskemaskin til Magnebo. Vi kom heim med vaskemaskin - pluss en stor TV. Den passer utmerket her på stua. Den vi kjøpte i 2017 står stuet bort oppe på loftet. Så har vi en liten ekstra-stue, en slags vinterhage. Den er ikke kommet i generell bruk enda, men så har vi heller ikke hatt noen vinter enda her på Magnebo.

Dette med vinter og det som eventuelt vil følge den, vet vi lite om. Nedafor huset her er en bjørkeskog som tilhører naboene. De har hyggelig tilbudt seg å hogge den eller tynne den ut. Vi har bedt dem vente med det. Vi må først bo og se. Foreløpig er skogen flott. Den stenger litt innsyn fra veien og gir oss privatliv. Her er så solrikt at det lille den stenger for sola ikke synes å være et problem. Så er det vind og blåst pluss snøkov. Heime i Borkskogen var det nesten ikke vind, mens det heime i gammelhuset dundret i veggene når østavinden hadde sine framføringer. Vi vet ikke hvordan det er her, om vi bor i henhold til familietradisjonen. Min oldemor pleide kommentere østavinden spesielt og anna vind generelt med: Go miin jodiimek Gironvári bedjel, de lei biegga. Go ásaimek, vertii leahkit bieggái sedji. Når vi flyttet over Gironvárri var de alltid vind. Når vi slo oss ned. måtte det være vindfullt der vi skulle bo.

Så gjenstår å se om her er vindfullt nok til at jeg holder tradisjonen i hevd.

domantrener

I går ble verandaen utafor kjøkkenet ferdig. I dag har vi spist frokost der. I går ble også altibox klart.

Ikke alt som er her inne er fremmed for øyet. Jeg har kanskje nevnt at vi skal selge hytta og har vært der i et par omganger og sortert ting for kasting eller gjenbruk her i huset. Jeg er ennå litt rystet i grunnvollene av det, for er det noe jeg ikke hadde forventet, var det nettopp det. Kaste sekkevis med bøker!!!! Nå var det som gikk gamle bokklubb-bøker fra hertingenes ungdom. Men dog. De ble sortert, og noe av det ble reddet fra bøkenes støpeskje, men de store mengder endte der uten videre.

Det betyr at en del her kommer fra hytta. Blant annet den BBB-reolen jeg ser rett foran meg. Den var en trehvit sak fra en av hertingenes ungdom, tror det var mamma. Nå er den malt i samme farge som veggen den står ved. Perfekt. To søppelsekker med bøker fra hytta gikk i resirkulasjon sammen med en masse annet. Nå må jeg stresse i gang utleie av leiligheten. Endelig er den klar med wifi og annet viktig.

Det nærmer seg helg og ikke vet jeg ka man da skal gjøre men nu skal æ kvelve meg på ABR.

PSS!
Det tar form inne og ute. I dag kom nabo Eirik med traktoren og fraktet opp det store bordet som har fulgt oss fra Borkskogen. Der stod det ved bålplassen. Her står det ute på nylagt veranda som spisebord. Foreløpig vet vi ikke hvor bålplassen blir her, men jeg antar den til våren blir anlagt et sted. Takket være en husgave merket «nyttevekster» er det nå satt ned rips og solbær på den lille flata mot vest mot Dorgli + noen jordbærplanter og et par bringebær sådanne.

Min produktive lillebror i Sandane er kommet ut med sin første bok. Tidligere har han gitt ut musikk. Her jeg sitter lurer jeg på hvordan og hvor vi ble brødre i ånden. Han er min bror og tvillingsjel. Jeg tror Sigbjørn og Emma Margret ser på ham som en i familien. Han fasiliterer aktivt. Det gjorde han allerede da vi treftes første gang på venterommet på Domaninstituttet.

Helt til slutt må jeg påpekte det underlige i at de får insektene som er, er fredet. Det er det nærmeste vi kommer hellige kyr her i huset. Eller etter lokal tradisjon, som edderkopper som også er fredet. I går kveld var det en plagsom flue her. Pappa fanget den inn og bar den ærbødig ut. De få myggene som er her blir behandlet som hedersgjester.

En insektløs klode er et nifst framtidsskue.