havet, stillhet, ydmyk, grønt, grått

Sissel Linds fem ord: havet, stillhet, ydmyk, grønt, grått

Mr. Stillhet var helt utkjørt. Endelig nådde han havet, det havet som han kun i sine fantasier før hadde berørt der han levde isolert, selvvalgt isolasjon, oppe i fjellene i en bergklipe man ikke uten videre gikk seg på. Mr. Stillhet visste at mange brukte hans navn og beskrev seg som stillhet og mente de var den eneste rette stillhet. Slik fikk hans navn mange vinkler, og ikke alle var stillhet, syntes Mr. Stillhet. Men han aksepterte at det var slik og at stillhet var en variabel man kunne definere etter hvilke omgivelser man befant seg i. Han aksepterte det. Stillhet for en som levde i konstant støy kunne være det du følte ved å ta på øreklokker. For andre kunne stillhet være fuglesang i skogen.

Mr. Stillhet visste ikke om han skulle være glad for de vide variasjonene innen begrepet eller om han skulle være lei seg for at hans navn ble inntolket så mye mer enn han sjøl følte lå i det. Uansett kunne han intet gjøre med det, følte han. Derfor trakk han bare på skuldrene av variantene han visste fantes i verden utenfor bergklipa hans oppe i fjellene. Jo da, Mr. Stillhet var godt orientert om verdens devardeskebes og foretak. Verdens tanker passerte stillheten hans, og han tok inn det han ville.

Det han derimot hadde lite erfaring med var de praktiske anliggender. Han hadde for eksempel aldri vasset i havet, hadde aldri følt saltvann vaske om beina, aldri følt salt havunderlag under føttene. Han visste at havet var salt og underlage farget av det, men han hadde aldri prøvd hvordan det føltes for ham, Mr. Stillhet.

Derfor var han nå etter en møysommelig ferd kommet til det endeløse havet. Mr. Stillhet var utslitt. Han hadde ferdes i store omveier for å unngå de mest enerverende ting. Det tok på på alle måter. Men nå var han her! Han følte seg ydmyk foran det store vesenet som evnet å omfatte så mange former for liv – og kunne samtidig ligge så avslappet foran hans øyne, så stille.

Jo da, han visste at havet også kunne reise seg i all sin velde og kunne rase over landjorda så vel som over det som befant seg på dets ytre. Men akkurat nå var det stillhet, og Mr. Stillhet ønsket ikke sjøl erfare at havet reiste seg i all sin velde, kanskje fordi nettopp konseptet om at det stille reiste seg i all sin velde overveldet ham, men skremte ham…

Mr. Stillhet vasset ut i det salte havet og følte havets mineraler trenge inn under huden og havets salte bunn pirre under føttene. Mr. Stillhet ble stående stille. Stille stod Mr. Stillhet og lot havet berike ham.

Grått rullet Mr. Stillhets tårer ned i det salte havvannet, grått som deler av hans bergklipe. Mr. Stillhet visste at hans liv ville endre seg etter dette, at stillhet ville inneholde havets mineraler og havets styrke og engang med havets velde rulle over land.

Mr. Stillhet gråt grått, grå tårer.