søndag 31. oktober 2010

Ulike erfaringer

Da er vi tilbake på Chestnut Hill igjen.

Vi har nå vært her i to dager. I mellomtida bodde vi på Hyatt som ligger nærmere Family Hope Center. Hyatt er flott. Det er synd det ikke ligger sentralt på Chestnut Hill. Ordentlig mat, frokost og kveldsmat. Noe annet enn det man får til frokost her på hotellet. Stort sett er det bare de iskalde, steinharde egga som er ordentlig mat. Kaffen er ok visstnok.

Onsdag møtte vi på Family Hope for evaluering. Jeg var litt depressed etter det. Hadde ikke profilsprang slik jeg sist hadde det, men hadde endret 4 måneder nevrologisk. De ansatte på Family Hope skjønte ikke hvorfor jeg var depressed og sendte meg en mail på facebook. Dagen etter fikk vi det nye programmet pluss at Matthew som er litt noaide starter clearing på meg for allergier. Likevel må jeg holde meg unna blant annet all kontakt med for eksempel katter. Heldigvis var hund ok. I to døgn etter det måtte jeg leve på en diett som stort sett har bestått av grønnsaker, havregrøt, avocado og – thank heaven – banan. I kveld er siste kveld på diett. I morgen skal jeg spise kjøtt med en appetitt som en kjøttetende plante ville misunne meg.

Vi har som vanlig hatt varierte spisevaner. Eller rettere sagt spisesteder. Torsdag foreslo pappa at vi skulle dra ned til sentrum av Philly og spise eksklusivt etter at vi var ferdig på Family Hope, noe vi gjorde i betydning av å kjøre til sentrum. Køer, lange køer, ingen fasjonable spisesteder bra nok. To timer senere sa mamma syrlig baksetet at hun hadde hørt det skulle være et flott et Columbia, men da var stemninga i bilen så fortettet at det ikke slo an. Til slutt gjorde vi det eneste fornuftige der og da, ba frøken GPS sende oss mot Chestnut Hill. Så spiste vi noen steinkast fra Hotellet. En annen gang spiste vi eksklusivt sammen med den svarte, elegante overklassen. Vi var de eneste der som ikke var hverken svart eller elegant. Vi har faktisk spist der en gang før og ble gjenkjent av en kvinnelig kelner. Jeg antar det ikke er så mange litt lurvete bleke og forpjuskete turistgrupper der med en hjerneskadd i gruppen. Enten har amerikanerne en uvanlig god husk ellers er det andre evner som trer i kraft. I alle fall er påfallende ofte man blir gjenkjent og hilst med ting som: oh, you guys are back here, nice.

Ellers har vi varierende erfaringer med nye og spennede spisesteder, blant annet på en “cowboy-restaurant” der jeg tror de serverte den siste cowboyens sadel grillet i svette. På en siciliansk kafe var det iskaldt og masse støy. Men stort sett har vi det som plommen i egg til frittgående høns: gult og godt. Og selvsagt har vi spist på trappa – patioen – her på Chestnut Hill hotel. Det er bare helt toppers å sitte der og betrakte gatelivet her. Og naturligvis har vi spist på puben her. På bensinstasjoner etc.

Som dere skjønner. Vi sulter ikke her. I morgen skal vi stå over de to hardkokte, kalde egga og spise frokost på vår stamfrokostrestaurant. Dette er jo en farvelrunde, og vi er innom og sier farvel til de steder som i 6 år har betydd en del for oss.

De siste to åra har George vært vår faste drosjesjåfør og etter hvert gode venn. Han har flere ganger ønsket å ta oss med til et utendørs flee-marked i New Jersey. Det er åpent på lørdager og søndager, og det har aldri passet oss å dra. Men i dag slo vi til. Det er det mest gigantiske marked jeg har sett: outlets, boder, loppemarkedavdeling, you name it. Nå forstår jeg hva George mente da han sa vi trengte en dag der. Vel, vi var ikke der en dag. Jeg tipper to timer, og da kommer det fenomenet at på liten sjappe i fjellene kan man se noe man kunne ønske å kjøpe mens øynene drukner på et slikt sted som dette gigant-gigantiske markedet. Sigbjørn kjøpte ingenting. Jeg kjøpte tre pants bare for å ha kjøpt noe. Pappa kjøpte en Jesus Christ Superstar LB på en av loppemarkedbodene og mamma kjøpte nattkjole. Kjempebillig alt sammen, så billig at jeg undret meg over hvorfra ting kom og hvordan de kunne selge så billig. “Merkeklær” for eksempel til spottpris, selvsagt kopierte merkeklær, ikke ekte, men likevel. Masse boder betjent av koreanere og kinesere.

Vi kom til å se noe trasig da vi fredag dro på clearing på Family Hope. Frøken GPS sendte oss gjennom en litt smal gate, nesten som en bakromsgate. Vi trodde først at hun for første gang tok feil, særlig da en bevæpnet politimann stoppet oss – og bilene bak oss. Så så vi at en fangetransport sto ved en trasig, stor murbygning i flere etasjer, og man førte inn bakbundne fanger. Fengslene her er ingen oase, tror jeg, og gir neppe rom for god tilføring til samfunnet. Selv om man vet at slikt foregår, var det noe jeg ikke ønsket å se. Livets harde realitet opp i all luksus. Det samme gjelder når vi kjører gjennom strøk der unge gutter henger på gatehjørner og sannsynligvis er narkolangere. Chestnut Hill er kåret til en av USAs sju beste forsteder, så her ser vi ikke slikt.

Tilslutt, jeg tillater meg å ta et tidsrykk tilbake. Vi kjørte altså gjennom Canada mot øst, og hvorfor ble jeg forundret over at vi fant den rette familien, mohawkfamilie, i en liten bod og ble der i mange timer. Musikerfamilie som kjente til samer. Vi drakk kaffe, te og vann sammen med dem i tipien og utvekslet gaver. Vi kjøpte alle CD-ene til David Maracle, fikk dem signert, så alle dere som skal ha gave fra oss, får en signert CD. Jeg må tilstå at det var nydelig musikk. Gled dere! Hvorfor er jeg forbauset over at det ble en slik opplevelse

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar