mandag 1. november 2010

Siste kveld i USA

Da sitter vi for siste gang i hallen i andre etasjen på Chestnut Hill hotell. Her har vi sittet mange ganger og blogge. Her er fredelig og en god sofa å sitte i. Hver gang vi sitter her sier en av oss: på det rommet bodde Signe og Kanya. De bodde nemlig på rom nummer 204, døra er her bortenfor.

I morgen reiser vi heim. Koffertene er pakket. Etter en litt sein frokost setter vi kursen for New York. Vemodig. I dag spiste vi frokost på yndlingsfrokostrestauranten vår her. Etterpå gikk vi i kirka. Den lutherske er her vår nærmeste nabo tvert over gata for hotellet, og vi dro på kirkekaffen også. Det var stående buffe. Små snacks, kaker og frukt var plassert på et langbord. Så forsynte man seg og spiste stående. Visstnok amerikansk skikk.

Om ettermiddagen dro vi innom Sherokee valley. Der er det en egen ro. Vi rakk akkurat den siste runden på trappa her. Der hadde vi orkesterplass når halloween-familiene passerte. Familier sier jeg, ikke som i Norge der noen har mistolket halloween. Utkledde og utmalte foreldre og barn passerte oss. Vi vinket tilbake til de ungene som vinket ivrige.

Heldigvis skal vi fly fra New York denne gangen. Philadelphia airport er i alarmberedskap etter at pakker med sprengstoff var funnet der sendt fra Saudi-Arabia til jødiske organisasjoner her.

Snart forlater vi altså uncle Sam’s land og drar over til den gamle verden. Uncle Sam er et begrep på regjeringa/myndighetene her. Begrepet er fra kolonitiden. En Sam oppe Troy i nord, slakter forsynte de amerikanske soldatene med kjøtt i krigen mot England. Soldatene kalte ham uncle Sam og dermed ble han historie. Navnet ble så brukt på verveplakater til både 1. og 2. verdenskrig.

Jeg er litt lei, egentlig ganske lei meg, for at dette er siste gangen her selv om Donna på Family Hope så hyggelig sier at vi kan møte her noen ganger uten å miste plassen i Danmark, tror jeg nok ikke at vi blir å dra hit mer. Jeg innser at reisa er lang og tung for noen. Men som det sies: når livet lukker en dør, åpner det en annen. Så da får vi se fram til Svendborg og Danmark.

2 kommentarer:

  1. Er det Doman-institutt i Danmark også, er det derfor dere skal dit? Høres trist ut å forlate USA, men virker som dere alltid er velkomne tilbake :)

    SvarSlett
  2. Hei, ja det er en avdeling i Svendborg.

    SvarSlett