onsdag 26. oktober 2011

Siden sist

25.10.2011


Jeg ravet inn her i går kveld helt utkjørt etter en langhelg i Tromsø hos Sigbjørn og Emma Margret.


Pappa og jeg kjørte til Tromsø utpå dagen fredag, non stop flerret vi over Tromsøbrua og opp til Alfheimveien der vi stupte sultne inn til lille Emma Margrets middag. Mydlandpølser fra Tromsø og potatismos fra naboen i øst – som nå vil ha Norge med på å berge EUs økonomi.


Var det disse tonene man hørte fra kampen for og i mot EU-medlemskap. Eller har jeg misforstått hele greia? Mener det skulle ha vært slik den gang at EU skulle berge Norge.



Sånn kan det gå – og nifst er det – for det leder dessverre tankene hen på om det er andre ting som er the other way round.? Er det slik at noe av det som fra politisk posisjon i dag predikes som sannheter viser seg å være det motsatte? I så fall må jeg begynne å lytte godt til mindretallet det gjør (bjeffer) på, for i EU-saken var det mindretallet som ble flertall – om enn ikke i politisk posisjon. Det sier seg sjøl at når man er i posisjon politisk eller faglig kan man bryte av seg sannheter som viser seg å ikke være sannheter.



Når man hører dagens diskusjoner bom EU og euroens stilling friste man til å så ” hva sa jeg?” Men jeg sier det ikke. Det er uetisk å hovere. Men tenke kan man. Tanker er enn så lenge rentefrie, i alle fal så lenge man klarer holde seg utenfor EU. Se nå bare hvor de tenker og tenker i EU - og renta øker. Jeg er i mot å støtte EU. Hvorfor skal man sy flyteputer under armene på dem som hoppet uti uten flytevester for å prøve dybden med begge beina samtidig. < Enhver vet jo at dette ikke er lurt, og folkeavstemminga i 1994 synliggjorde dette tydelig at flertallet i Norge ikke prøver dybden med begge bein samtidig, som Sverige, som nå surker om at Norge må hjelpe EU-land der de kaver rundt i EU-havet uten redningsvester. Ha ha. Nei,. Vi må nok hjelpe broder Sverige av mange grunner. De er broder Sverige, og de tok i mot diversiteter fra Norge under krigen, og jeg personlig kjenner så mange hyggelige og dyktige svensker (og det er den viktigste grunnen til å hjelpe). Men jeg understreker at jeg ikke kjenner den svenske statsministeren som mente Norge burde berge EU.I denne situasjonen er nok den neste måten å gjøre det på å gi dem konsulenthjelp i søknaden om utmelding av EU. Trond Giske kunne kanskje ta hand om den saken – om han da enda er nei-mann- eller vet noen om han hører til dem som har tvilt seg fram til et ja?



Men tilbake på sporet, om kvelden dro søsknene Skåden og Sigrid på Insomnia-festival. Godt navn, for med den dundrende musikken vil jeg se den som ikke er insomnia, søvnløs. Da vi utmusiket ravet inn i 1-tida om natta var pappa tilbake fra sitt besøk hos Mirjam og Emrah.



Og det ble lørdag den neste dag. Etter en sein frokost dro vi på byen og så senere spise thaimat på en ny restaurant. Konklusjon: Intet kan slå ut Kanyas mat.



Og det ble kveld og samefest på Ølhallen – og vi dit. Musikk, musikk, men hyggelig, og atter en natt sjanglet jeg utmusiket inn til Emma Magret bopel og i seng, men denne gangen havnet jeg ytterst i dobbeltsenga, for noen mente det var en bedre posisjon når jeg vred på meg i søvne og sparket andre ut av senga. Det er etter sigende nøye studier utført mens vi var i USA og Sigbjørn og Emma Margret delte seng med meg. Ikke noen alminnelig seng, sier jeg bare, en USA-dobbelseng, og den var stor. Alt er jo stort over there. Visstnok skal jeg ha skumpet att og fram, eller det vil si, skumpet en vei, og konklusjonen er at jeg skal ligge på en viss side slik at jeg ikke skumper den andre ut av senga. Dette hadde lille Emma Margret glemt da jeg inntok senga og hun visstnok fikk seg noen dulter. Ikke at jeg tror det. Jeg sover som en stein, stille som en stein og ubevegelig som en stein.



Og det ble søndag. Etter atter en sein frokost samlet pappa og jeg sammen tødlene våre og flyttet 300 meter mot sør til Sigbjørn. Denne kvelden ble en rolig kveld – om enn ganske sein – og en sein frokost dagen etter før pappa og jeg flerret ov Tromsøbrua om ikke så friskt hva meg angår, men ganske så pågående hva pappa angikk.- Han lengtet heim. Vi raste gjennom indre Troms kun med et stopp for å ringe heim og si at lofotfolket var på tur heim og maten måtte være klar.



Hva mamma gjorde imens? Jeg antar med ganske stor sikkerhetsmargin at hun låste dørene, slo av lysene og telefonene og la seg, for så å stå opp mandag morgen siden hun visste at vi da kom heim fra den store verden og forventet forpleining. Hos oss er det en tradisjon at når noen kommer heim fra den store verden, lukter det heimebakt og heimelaget uansett om man har vært borte et døgn eller et år. Jeh hadde derfor lagt inn en bestilling på heimelaget gluten-og laktosefri pizza, heimelagede kjøttkaker med ekte ertestuing og ditto heimelaget brunsaus – alt i henhold til kravene fra FHC og IAHP. Til dessert bestilte jeg gluten-og laktosefri kake, men siden jeg der hadde glemt å spesifisere heimelaget, var kaken produsert av Lierne bakeri – og ja da, de kan det, de også.



På kinoen i Harstad går filmen De tre musketerer, og jeg gidder ikke engang foreslå for de andre to musketerene at vi stikker til Harstad en dag, så jeg må nok smøre både meg sjøl og diverse andre uttørkede plasser med salve og tålmodighet og vente på ABR i Oslo i november.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar