tirsdag 13. desember 2011

Pappa og jeg er gitarkamerater

Pappa og jeg er gitarkameratene. Vi liker å gjøre de samme ting. Vi spiller samme slags instrument kan man si. For eksempel liker vi å ta en tur på kino iblant, en lørdags- eller søndagskveld. Vi liker også å lode litt etter veiene nå og da. Og siden vi er sosiale vesener, hender det at vi stikker innom folk på besøk. Mamma pleier vanligvis ikke delta på gitarkamerat-aktivitetene unntatt kanskje å ræke litt, men gitarkameratene drar uforferdet på kino og etc.



Den siste tida har imidlertid jeg avstått fra noen gitarkamerat-aktiviteter som blant annet innbefatter å stikke en tur på butikken om kvelden. Pappa så rystet ut da han skulle på butikken og jeg ikke ville bli med. Jeg valgte å bli heime og passe på mamma. Noen av dere lurer kanskje på hvordan jeg med min fysiske beskaffenhet kan passe på noen, men det finnes mange måter å passe på. Jeg utøver en av disse. Mamma er typen som hele tida prøver seg fram med hvordan å klare ting med en arm. Om dagen begrenses hun litt av pappa og Marsha som skuler litt hvis hun blir for dristig, men hva skjer om hun blir alene en kveldsstund? Det er der jeg kommer inn. Når jeg sitter her, er det ikke så lett å eksperimentere med diverse. Jeg har planene klar hvis hun prøver seg. Da koster jeg noe ned fra bordet eller gjør et eller annet som tvinger henne back to reality.



I dag har jeg tjent lettvinte 25 kr. Mamma dro på sykehuset i går med armen og regnet med at de skulle ta opp bruddet og strekke. Det hadde hun fått signaler om. Jeg var sikker på at så ikke ville skje og innbød til et veddemål om det, men klarte ikke å få summen høyere enn 25 kr. Whatsoever. 25 kr er 25 kr. Litt her og litt det, som man sier det i et visst strøk av landet, det området der du kan sette en mann i land på en øde holme, og ett år etter har han bygget opp en møbelfabrikk der. Litt her og litt der.



Jeg føler meg rimelig i slag for tida. Mitt arbeid som er egenutvikling går så det suser, og praktisk kan man se det fysiske i at å åle 12m går fortere og fortere. Da jeg begynte v ar 12 minutt en god rundetid. Så har den forbedret seg langsomt og sikkert. For noen uker siden kom 3.56 min på vår victory wall som rekord. Så kom 3.12 min. Så 2.56. Da mente alle at rekord var nådd. Deretter kom 2.32 og i dag 2.18. Det er bare å legge seg på magen og åle 12 m og ha min fysiske beskaffenhet i tankene.


Der må jeg ta en liten pause. Det ringte til gass.



Ok. Der er jeg tilbake. Og da bare for å si: hei sitten. Det er tid for en seiersvaffel og deretter facebook før gitarkameratene kryper ned i trykktanken og søskenbarn Heidi kommer og hjelper til å lukke den.



domantrener



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar