"En dag uten venner er som en honningkrukke uten en enste dråpe honning i seg. "

Onsdag fylte denne kroppen ett eller annet slags år, og denne kropppen planla for seg sjøl litt oppmerksomhet i andledning av dagen. Denne kroppen sa ikke noe om det til de andre da jeg tenkte de kanskje hadde noen planer for det, en oppmerksomhet, mener jeg -  som de ikke hadde - og dagen ble en vanlig arbeidsdag helt til sein ettermiddag. Da gikk vi som vanlig ut til bålet. Solvår og Vigdis kom innom sammen med svigerinna deres, og de hadde med gave og eplekake i tillegg til den kaka Vigdis allerede hadde besørget til fryseren her som bursdagskake. Det lettet på trykket.

Men her må jeg gå litt tilbake i tid. Bare litt, til sånn midt på dagen. Jeg ville ikke klage over at jeg ingen bursdagsoppmerksomhet ble til del, for i denne familien er man ikke så bursdagsfeireorientert. Likevel, jeg er jo litt annerledes som man vel vet, og jeg sier som Ole  Brumm at de tingene som gjør meg annerledes er også de tingene som gjør meg til den jeg er.  Og jeg er litt oppmerksomhetssugen, og en bursdag er en god anledning til å være akkurat det, oppmerksomhetssugen mener jeg.  Men som sagt, jeg sa ikke noe.

Nå har jeg jo et gummifjes som ikke viser mye følelser, men mamma så jeg var trist og spurte hva det var. Og selvsagt sa jeg at jeg hadde lyst til litt bursdaging og slike ting. Nå viste det seg at hertingene hadde planlagt at turen vi skulle ta til Liakollen skulle være inklusive bursdag. Supert, men da hadde jeg jo også  allerede for meg sjøl planlagt å ha lørdagsbursdag ute ved bålet med klappakaker – siden klappakaker er festmat her. Ja, ja, så ble det til at vi skulle ta begge deler, bløthjertede som de andre to er.

Følgelig la vi torsdag i vei til Liakollen, en ekspedisjon som kunne minne om turen til Nordpolen – den turen Ole Brumm tok sammen med vennene sine i Hundremeterskogen.  Ikke den de norske polfarene tok. Sigrid gikk opp fra Evenesvika og til Kollen og den campingvogna de har der. Pappa og jeg freste i ATV’en til Evenesmark. Anka og mamma kjørte bil dit. Deretter begynte opplegget mer og mer å ligne litt på Ole Brumms tur for å finne Nordpolen. Han definerte og omdefinerte ting etter hvert for å få det til å stemme blant annet mede kondisjonen og slike ting, samt å få terrenget til å stemme med kartet. Det første var at Anka og mamma kjørte opp til bommen i stedet for å parkere nede ved Tverfjeld som planlagt. Slik sparte de seg slik noen bakker. Bakker spart er bakker tjent. Derfra tok de kjekt gåstavene.

Etter ca. en halv timeslo hofta til en av stavvandrerne seg vrang, og hun måtte bite i det sure eplet og kjøre ATV’en. Nå tar jeg en sammenlignende digresjom, for herfra minte opplegget en stund mer om en gåte jeg har hørt enn om Ole Brumms tur til Nordpolen. Hørt om han som skulle frakte en ulv, en geit og en sekk havre over en elv. Han måtte nøye planlegge hvordan han skulle gjøre det siden han i båten ikke hadde plass til alt samtidig, og han måtte ta hensyn til at ulven og geita ikke kunne bli igjen alene på stranda mens han rodde havresekken over. For ulven ville spise opp geita imens. Likeså kunne ikke geita og havresekken være alene på en strand. Men med kløkt fikk han det til, så han rodde noen ekstra turer att og fram og fikk fraktet alt trygt over. Så også med oss. ATV’en dro i delvis skytteltrafikk opp og ned og fraktet både meg og resten av Ole Brumms ekspedisjon trygt opp på Liakollen. Det er bare å si takk til grunneierne, Evenes kommune og Forsvaret som lot oss kjøre opp der. Heldigvis hadde Anka digitalkamera, og hun fylte på med bilder. Også jeg fylte opp min hardisk med bilder.

Som man vet holder Ole Brumm og vennene hans seg med matstasjoner der de vandrer i Hundremeterskogen. Ole Brumm sjøl har Honningkrukken, søtt som han liker. Honningkrukken er hans sted for påfyll. Vår Honningkrukke var i campingvogna til Sigrid. Jeg vil heretter huske den som det. Der tok vi en matrast en honningkrukke verdig. Vafler, rundstykker, brød, masse pålegg, eplekake, tårstadlefser, sjokolade, you name it. Og Sigrid sang bursdagssangen på samisk.

Det ligger egentlig et slør av mystikk rundt den vogna. Såpass kan jeg vel si uten å aktivere sensuren?

I vogna ble jeg sittende å tenke på det fenomenet at om man har hørt om noe spesielt, kroker gjerne andre ting seg til det sånn helt uten videre. Vi driver og er innocent readers på en bok om bergverk, Svein Lund selvfølgelig. Boka sjokkerer oss. Den beskriver bergverk, forurensing, ulovlige dumpinger og utslipp av sterke giftstoffer, fiksing, triksing og miksing på en skremmende måte. Etter hvert som vi leser oss fra kapittel til kapittel snakker vi naturlig nok om det. Stein er en sak her for tida. Så begynner ting å kroke seg på. Onsdag fortalte en av bålgjestene våre om da de bodde på Mo i Rana og jobbet på jernverket. Når barn lekte ute var de røde av jernstøv når de kom inn. Da var det bare av med klærne og i rett vaskemaskinen. Mens vi var i vogna hos Sigrid fikk jeg en gave, en nydelig steinoppsetting fra Apatiti.

jeg blir ikke det minste forundret om de nærmeste dagene vil bringe mer stein for dagen.

domantrener

Det er søndag kveld, og jeg er trett, og enda jeg for en gangs skyld synes jeg har mer fra liv og virke i vår Hundremeterskog, må jeg sette punktum. Jeg er trett.

En dag uten venner er som en honningkrukke uten en enste dråpe honning i seg, sa Ole Brumm.

God natt.