...mer enn å bare gå opp en trapp...

Da går jeg i gang med en  ny uke – og slike begivenheter må markeres – det at man har en ny uke, mener jeg. Ikke alle er gitt en ny uke foran seg, ei heller er alle gitt en uke med aktiviteter. Selv om jeg noen ganger tenker mas, mas, jobb, jobb, jobbe så jævlig sier jeg det ikke høgt. Det er likevel godt å ha denne jævlige jobben såpass at man har noe som driver en opp av sofaen for annet enn mat og do. Når jeg tenker slik ser jeg for meg to personer.

(Jeg er rystet her jeg sitter over alle de personene jeg kjenner og har i mitt register et eller annet sted ovenfor adamseplet. Men sånn er det bare. Aldri undervurdere den som sitter og ser ut som om han gir blaffen i verden. Her ser jeg plutselig en utfordring.  Noen og hver kan plutselig bli redd for hva den jævelen der i Planterhaugen kan ha sett og hørt i ulike situasjoner. Frykt ikke. 1) Jeg anonymiserer. 2) Jeg har sensur. 3) Dere er med på å formidle menneskekunnskap. 4) Man blir deltaker i litteraturen. 5) Ja, hva med 5? Tips meg? )

Digresjon over. Tilbake til de to personene fra mitt personarkiv. Personarkiver er ikke noe nytt. Stasi, KGB, CIA, Sikkerhetspolitiet, POT, you name it har arkiver over personer og aktiviteter. Deres arkiver er ikke så godt beskyttet som mitt. Hackere kan bryte seg inn hos dem. Men ikke her – dvs om noen kunne hacke seg inn på min harddisk, den over adamseplet – og rote litt rundt i den delen som produserer klare ord ut, vel, da skulle hacking vært ok.

Men altså, tilbake til de to personene. Den ene pleier i blant å skaffe seg en sykemelding når vedkommende er lei det “jævla helsikes jobbmaset” rett sitat og mener seg å ha andre viktige ting å gjøre enn akkurat det. Den andre er en type som ikke får seg til å hjemsøke fastlegen med sine ondter og herdertittet (les: her og der titt). Men også denne vedkommende kunne tenke seg en pause fra det daglige maset og sa en gang Når æ bli pensjonist skal æ sove, æ skal ligge så lenge æ vil kvær dag. Nu har man i samisk en talemåte på hva som kan skje om man påkaller slike ting. Bahas bealjji gullá. Det onde øret hører. Man skal ikke rope på Fanden, for det er ikke gitt at man er prestegårdsdreng og har en klarsynt prost Andersen til å hjelpe seg med å bli kvitt de onde maktene man påkaller.

Her må jeg blande noen flere personer inn i bloggen. Prost Andersen, meget spesiell og meget alternativ prest i Evenes fra 1878. Hans dreng som jeg ikke vet hvem, men som man sikkert kan grave fram – opplysninger fra protokoller mener jeg selvsagt. Jeg vil ikke for mitt bare liv en gang våge å antyde noe annet, og min mor som i flere anledninger har fortalt diverse historier om denne presten. Han hadde blant annet Svarteboka som han oppbevarte på sitt kontor. En Svartebok er spennende. Hvem ville ikke i dag gjerne hatt klørne i en slik en. Jeg melder meg. Jeg skulle gjerne lest Svarteboka. Så også med prestegårdsdrengen. Derfor lurte han seg opp på prost Andersens kontor under en gudstjeneste og bladde i den. Jeg vet ikke om det var tilfeldig at han kom på stedet der man kunne løse ut Fanden til hjelp for seg, men det var i alle fall der han leste. Drengen var ikke så bevandret udi lesekunsten. Visstnok er det slik at det da er lettere å lese høgt, ikke innad, så drengen stagget seg halvhøyt gjennom teksten om hvordan å løse ut Fanden. Noe han klarte. Der stod Fanden og krevde å vite hva drengen ønsket av ham.

Nå er vi kommet til den delen der jeg er imponert over drengens snarrådighet. Han skjønte at han hadde påkalt noe han ikke rådde med og sa Du skal gå i kirken til presten.   Følgelig kunne menigheten mens presten stod på prekestolen høre noen komme opp kirkegolvet. Tung – lett, tung – lett siden han hadde hov på bare den ene foten: Men de så ham ikke. Det gjorde imidlertid prost Andersen. Også han var snarrådig.

Her må jeg bare ta en liten digresjon. Jeg har alltid lurt på hva som er riktig. Ulikheter tiltrekker hverandre  eller Krake søker make.  Vil man omgi seg med folk som i noen henseende gjenspeiler seg selv? Ikke i klonet variant naturligvis. Eller de totale ulikheter? Akkurat nå kom jeg på en historie som ville belyse nettopp det, men da skulle jeg måtte blande to til inn i bloggen, så jeg tenker jeg dytter den historien tilbake til arkivet. 

Men altså snarrådighet. Snarrådige prost Andersen ansatte en snarrådig dreng eller en snarrådig dreng søkte jobb hos en snarrådig prest? Eller tilfeldigheter? Eller utvikling av en del fellestrekk sammen? Hva vet vel jeg her jeg sitter i sofakroken og ser ut som om jeg gir fanden i hele verden.

Stikkord Fanden som trampet tung – lett, tung – lett opp mot prekestolen til snarrådige prost Andersen som ikke bare skjønte hvordan Fanden var løst ut, men også løste deler av problemet der og da. Gå ned i fjæra og lag meg solid tau av fjæresanden, sa han, og ut for Fanden tung – lett, tung – lett ned i Evenesfjæra og begynte på jobben sin. Presten avsluttet gudstjenesten ekstra fort, dro heim etter Svarteboka og ned i fjæra der Fanden svettet over arbeidet som til da hadde resultert i en stor haug tvunnet sand som kunne ligne en haug kokt spagetti, og sendte ham tilbake.  Nå forteller ikke historien noe om hva presten og drengen etterpå snakket om eller hvor prost Andersen etter dette oppbevarte Svarteboka. Neppe om snarrådighet. Eller hvem vet?

Poenget er at man ikke skal rope på Fanden i utide. Dette er en rop på sommer’n så kommer’n  eller som man roper i skogen, får man svar.  Det ligg generasjoners livserfaringer i de talemåtene.  Altså skal man ikke klage på seg noe man ikke har, for da kommer det.|

Så da er jeg tilbake ved person nummer to. Dere husker den som ikke hjemsøkte fastlegen like ofte som man stemplet tippekupongen, men som høglytt ønsket seg muligheter til å hvile, til å ligge lenge.  Fanden var løs og kom på påkalling. Vedkommende fikk en sykdom og gikk god tid til å ligge, bare ligge. Men den gikk heldigvis fort over.

Da er vi tilbake til meg som sier at en ny aktiv uke skal markeres som noe flott. Egentlig synes jeg litt synd i Fanden som må jage overalt der noen enten har en Svartebok eller på andre måter påkaller ham.

Nå er det jo slik i livet at ting trigger ting, og denne bloggen ble trigget av at vi i går, søndag, fikk uventet og hyggelig besøk, en kjærkommen gjest. Gjesten hadde god tid. Vi også. Søndag jobber vi ikke.  Det ble skumringstime mens vi satt der og pratet om ditt og datt, løst og fast, smalltalks som det heter på dagens fagspråk. Men også om andre ting. Det ble mørkt. Ingen lys ble tent. Det eneste lyset var garasjelyset som ga litt gjenskinn inn. Det er noe med skumringstimen. Den trigger spesielle samtaler omkring spesielle emner. I halen av denne stemminga blogger jeg i dag.

På en måte har jeg tre kirker jeg føler er mine. En av dem, Evenes kirke, er allerede med her. Så er det Kvitfors kapell, Skal den inn, må jeg grave i arkivet etter noe som passerskumringstimens stemming. Det kom en historie opp, men sensuren slo til. Så er det Skånland kirke som er min hovedkirke og som er den kirka der jeg oftest har gått opp kirketrappa selv om jeg kanskje ikke har gått så ofte som jeg burde. Som jeg har fått høre står den nåværende kirka der den gamle kirkegården var og området rundt kirka er egentlig kirkegård. Under trappa på Skånland kirke ligger en av mine tipp-tipp-tipp oldemødre. Etter at jeg hørte det er det å gå opp kirketrappa på Skånland kirke mer enn å bare gå opp en trapp.

domantrener