Are you from Slovenia?

Da har vi nådd basen vår her i Albania. Nærmere bestemt i Himarë sørvest i landet. På internett fant vi et lite familiedrevet hotell her med en liten leilighet på toppen. Det var vanskelig å sitte heime og avgjøre om dette kunne bli basen. Vi måtte se den først. Nå er vi her på toppen av dette lille familiehotellet to trapper opp, derav en vindeltrapp. Akkurat passe stor. Liten kjøkkenkrok, toalett, vann, gasskoker, liten stue og soverom, frokost inklusive. Veranda med utsikt over Adriaterhavet. Dette blir basen vår i juleferien.

Albania dukker første gang opp i bysantiske nedtegnelser på 1000-tallet. Landet har en meget omskiftende historie som del av greske stater og osmanske sådanne. Bare med et avbrudd i 1444 da en ung albaner organiserte Albania som en uavhengig stat. Jeg går ikke inn på de osmanske voldsomheter i den sammenhengen. Uavhengigheten varte i ti år at Skanderbeg, den albanske nasjonalhelten, døde. Da klarte osmanerne å ta landet igjen, og det sies at man i århundrer etter det kunne se spor av deres hevnakter. Albania ble i løpet av denne tida tvangsmuslimifisert. I 1912/Balkankrisen prøvde landet å bli uavhengig og ble det med støtte de store mektige land som Storbritannia og USA. De ønsket å slå tilbake osmanerne, og samtidig hindre Serbia adgang til Adriaterhavet. Albania ble invadert av Italia under andre verdenskrig, og da Mussolini måtte gi tapt i 1943, rykket Tyskland inn både i Italia og her som redningsmenn. Ved krigsslutt ble det opprettet en kommunistisk regjering under ledelse Enver Hoxha. Tito i Jugoslavia antok at Albania skulle bli en av republikkene i hans styre, men Hoxha ville ikke ha allianse med erkefienden. Han dannet i stedet allianse med Sovjet. Dette varte til 1956 da Jugoslavia og Sovjet nærmet seg hverandre etter Stalins død. Samtidig ble Sovjets forhold til Kina anstrengt. Albania dannet da en vennskapsallianse med Kina. Mao Sedong proklamerte Albania som et kommunistisk fyrtårn i Europa. Det kommunistiske Albania erklærte seg sjøl som verdens eneste ateistiske stat og ryddet beinhardt opp blant prester og muslimske imamer. Samtidig gjorde man kirker og moskeer om til for eksempel sportshaller.

På 70-tallet nærmet Kina og Sovjet seg igjen hverandre,  og dermed også Jugoslavia. Albania kunne ikke holde seg til noen som var venn med erkefienden Jugoslavia. Og fra nå av ble Albania en meget isolert stat uten allianser, og et av de fattigste og minst utviklede land i Europa. Dette varte til 1990-tallet da murer sprakk også her. Så fulgte et lite 10-år med vold, ødeleggelser og kriminalitet. Nå orienterer landet seg mot Vesten og har søkt om EU-medlemskap.

Dette er årsaken til at vi har valgt å ta juleferie i Albania. Og da vi kjørte fra Tirana til Vlore kommenterte pappa: «Dette lignet ikke på noe annet vi har sett». Om 5-10 år ville dette kanskje ligne det i dag turistiserte Kroatia. Men enda i dag er ikke Albania et turistland.

Landets historie tilsier at det har forfalt. Da vi kjørte fra Tirana til Vlore vistes dette meget godt. Et slitent land, samtidig så vi hvor de renoverte seg. På veiene var det mye tungtrafikk, utrolig mye, faktisk, lastebiler, gravemaskiner etc, og ingen trailere. Flere steder var byggeplasser, men bygginga hadde ennå ikke resultert i moderne hus, hotell etc. Jeg vil anta at om vi kjører samme vei om fem til ti år vil bildet være et annet. Frøken GPS er med oss, og hun fikk oss elegant ut av Tirana i retning Vlore før hun ga opp og iblant sukket «rekalkulerer» uten at hun kom med noen forslag på hvor hun rekalkulerte oss. Men vikaren hennes i baksetet med kart og lupe fikk oss fram til Vlore nesten helt perfekt.  Bare et sted sendte vikaren oss «gammelveien» som kroket seg smal gjennom en skog der folk ruslet i mørke klær og selvsagt uten refleks så kapteinen og rederen i forsetet måtte snegle sakte framover. Frøken GPS’ vikar i baksetet erklærte sin uskyld da en litt nyere vei ikke var avmerket på kartet Hertz hadde forsynt oss med. Guideboka hadde sagt at landets citrusfrukter var meget gode, og følgelig stoppet vi ved første frukt- og grønnsaksbod ved veien ut fra Tirana og bunkret mandariner.

 – Slovnene? skulte han som solgte der. Kanskje skulte han ikke. Kanskje virket det bare slik. Men ting lettet litt da pappa sa vi var norsk. Jeg tror ikke han plasserte Norge på kartet der og da, men det antar jeg var fordi det viktigste var at han fikk avkreftet at vi var av ex-Jugoslavia-folk – og Tito var halvt slovener -  og dermed erkefienden. Ser du Anja, dere slovenere er altfor flinke, og det skal man ikke være. Man skal være på det jevne og helst litt under det.

Her gjør jeg en liten digresjon til da vi besøkte Anja i Jesenice i Slovenia. Vi fløy til Pula i Kroatia der Anja hentet oss. Jeg hadde som vanlig assistanse på flyplassen, og de behandlet oss virkelig uvennlig og svarte ikke på spørsmål. Vi trodde det var fordi de ikke kunne engelsk at de ikke svarte. Senere hørte vi dem respndere på engelsk til noen andre. Brikkene falt på plass da Dusko sa at kroatere ikke likte slovenere. Slovenerne var for flinke. Hvordan ble vi assosiert med Slovenia? Jo, pappa hadde på seg en t-skjorte med I love Slovenia.

Men som sagt, vi spiste mandariner der ved fruktboden i stor ro mens lastebiler dundret forbi før vi la oss på hjul mot Vlore der vi skulle ta natt. Trafikkmønsteret er et annet enn i Norge, noe den hyggelige albaneren på flyet hadde forberedt oss på. «Man må bare kjøre forsiktig så går det bra», sa han. Et godt råd. Kjappe, kjekke forbikjøringer, parkering hvor som helst på veien, folk som ruslet over uten å se seg om etc. Strekka Tirana – Vlore viste godt, syntes jeg, at dette var et gammelt kommunistisk land som hadde sakket akterut og slitt seg ut, men som nå jobbet med saken.

Vlore vet jeg nå er en stor by med en litt finere del nede ved Adriaterhavet og en del for den lokale bermen. Selv om vi ikke visste dette da – gjett hvor pappa blinket inn for å sjekke om overnatting? Følgelig overnattet vi i et iskaldt hotell tre trapper opp. Faktisk var der en varmepumpe som slo seg av hvert kvarter. Da måtte resepsjonisten få den i gang igjen – pussig nok. Mamma prøvde å forklare at det kanskje var flott om den varmet såpass lenge at vi kom oss i seng, men resepsjonisten mente han ikke kunne gjøre noe med det. Mamma sa da at det ikke var synd på henne, for hun kom til å holde seg varm med å gå ned opp de tre trappene hvert kvarter for å hente ham for å få den i gang. Det endte med en slags midt på treet løsning. Vi fikk en masse varme tepper og krøp til sengs, og dæven døtte hørte jeg pumpa slå seg av rett etterpå, men da lå vi godt tildekket, og da vi våknet neste morgen hadde sola overtatt oppvarminga.

Selvsagt var det ikke noen frokost der på hotellet, så vi startet til Himare og bestemte oss for å stoppe ved første matmulighet. Det kom ganske fort i den litt bedre delen av Vlore. Der spiste vi lam mens pappa mumlet at det så ut som en hund de la på grillen til oss. Men det smakte lam i alle fall. Det var litt småsurt inne i murhuset, og de hadde en ovn midt på gulvet med ovnsrør ut der de fyrte. Der satt en gammel kvinne på en stol ved denne ovnen, og hun reiste seg plutselig og hentet en stol til og så hentet hun mamma. Der satt to dronninger på hver sin side av ovnen mens to usle forfrosne plebeiere satt i en krok og hutret. Dagen etter opplevde vi at noen konger på haugen ved et utebord her i Himare bød pappa på en klunk fra flaske. Lokalt brennevin i alle fall. Ingen har bydd meg noe som helst ekstra. Faktisk tror jeg jeg er nesten usynlig her enda jeg ikke ser min like rusle rundt i gatene her. Kanskje synes de slike som jeg ikke skal ferdes løse, jeg vet ikke.

Her protesterer hertingene og minner meg på at jeg fikk en gigantisk stor citron hos nabobar-mannen her i dag. Vi har nemlig som vi alltid gjør etablert en «stampub» - her, en liten gatebar, og eieren ga meg altså en gigantsitron i dag.

Digresjon over. Jeg har aldri ferdes Trollstigen og vet ikke hvordan den er, men å passere fjellene mellom fjellene Vlore og Himare slår alt jeg har opplevd av slike ting. Tusen spektakulære meter oppover i smale og meget krokete veier og tilsvarende stupbratt ned. Mens vi sneglet oss der, tenkte jeg på det jeg hadde lest at den kommunistiske regjeringa i Albania etter krigen aldri fikk helt kontroll med fjellfolket som hadde sine egne høvdinger og sitt eget regelverk. Hvem kommunistene enn bygde disse betonggammene for vet jeg ikke. Kanskje for å beskytte seg mot ytre fiender som Albania på den tid hadde på alle kanter, eller kanskje også mot indre fiender. Men her og der så vi forsvarsverk i fjellene. Noe av dette som en lav betonggamme med skytehull.

I det sola gikk ned kjørte vi inn i Himare og fant basen vår. Nå er vi altså etablert her i Himare som virkelig er en small village by a fjord. Og jeg antar vår lille blå opel er gjenkjent som gjestebil. I dag var mamma innom nærbutikken som i størrelse er som en liten kiosk og kjøpte noe til kvelds. Hun hadde ikke vært der før, men det hadde pappa og jeg. Da hun gikk ut hørte hun innehaveren si norsk om henne. Ordet norsk er lett å gjenkjenne. Ellers bruker de en del samiske ord her om enn de har stokket om på betydninga. Vi finner girjie, spile og birra her.

Da sier jeg godt natt her fra skråtaket i Himare. I morgen kjører vi en tur til nabobyen Sarande som er litt større. Hva vi gjør julaften vet vi ikke enda.