Periodevis liker jeg å
lese. Dette er en slik periode, og siden jeg har harvest passer det bra. Jeg
bestemte meg til å gjøre som pappa: Lese gjennom egne bøker en gang til. Jada,
jeg har lest alle mine bøker før – vel, det meste – vel, deler av det. Jeg har
bokhyller som går fra golv til tak med mine bøker. Om den kan man bruke
ordet variert innhold både språklig og emnemessig, både harde permer og
paperback, bøker, rapporter og diverersiteter. Det er diversitetene som er
interessante. Jeg talte sju studentoppgaver der jeg figurerte i mitt forrige
liv. Og kanskje skal jeg engang få disse «klarsynte» til å hjelpe meg med det
som finnes fra mitt forrige liv. Jeg fant ut at der er grunnlag for Magne-arkivet
a.la. for
eksempel Qvigstad-arkivet eller arkiv etter andre samlere. Her i regionen er
det nærliggende å nevne Kvandahl-arkivet etter den jævla stabukken i Ballangen
som for ca 100 år siden samlet og skrev om samiske ting.
Her må jeg bare få gjøre
en avstikker fra bokhylla mi og si at takket være jævla sta og egenrådige samer
som samlet og tok vare på alt de mange ville kaste, har vi kulturelle og
språklig ting bevart. Jeg vil foreslå at Várdobáiki får satt opp en statue til
ære for de samiske Espen Askeladder som for rundt til spott og spe og samlet
alt Perer og Påler ikke ville ha og som halsstarrig holdt på med sitt uansett
om det rundt dem lød: «Kast det. Hva skal du med den gamle skiten».
Nå må jeg prøve å finne
tilbake til hovedtråden som var denne bokhylla og blant annet Magne-arkivet. I
Magne-srkivet ligger blant annet tjuefem år med med meldebøker jeg alltid hadde
i sekken til og fra barnehage, skole og dagsenter. Jeg åpnet ingen av dem. De
skal jeg overlate til Åndenes makt å vurdere. Der lå også brev og rapporter
pent satt i kronologisk rekkefølge i permer. Likeså lå der sju oppgaver skrevet
av studenter der jeg blant annet har deltatt. Så ligger der en del fra mitt
nåværende liv. Da jeg i 2005 begynte å facilitere, tømte jeg av meg 27 år på
godt og ondt om alt og alle. Den som tror alt er med i «Jeg er fri» tar feil. Jeg
trodde disse permene var båret opp på kvisten for å la andre vurdere hva som
skulle skje med dem, men jammen sto de i mine private bokhyller.
Så har jeg min offisielle
bokhylle på arbeidsrommet på Instituttet mitt med fagbøker og ting fra
Domaninstituttet, Family Hope og ABR, pluss de fagbøkene som ble satt der den
tid man – i 2005 – lagde faktabøker til meg. Dette varte helt til juni 2005 da
vi var på Domaninstituttet og de sjekket at jeg leste og ikke trengte disse
enkle, lettleste faktabøkene. Men faktabøkene som ble laget har vi ennå. En av
de frivillige sa at de burde vært for bruk i skole og barnehage. Men det er
ikke disse bokhyllene jeg roter i og følgelig heller ikke skal omtale.
Denne gang tar jeg for meg
en interessant sak jeg fant der. Visste dere at det i Skånland før krigen – og
muligens etter, det vet jeg ikke – fantes et Skånland barneblad? Slik det kan
se ut som, sendte skolene i kommunen inn elevtekster, eller det vil si elevene
skrev til dette barnebladet og en redaktør luket så ut stoff. I min bokhylle er
tre årganger, 1937, 1939 og 1940. I 1940 årgangen står det at dette er femte årgang.
Jeg har bare tre av dem.
Innledninga til Skånland
barneblad 1939 fortjener virkelig omtale. Her får man vite at Sandmark skole er
påbygd siden sist, samt at elevene drikker tran og havresuppe hver dag. Dette
med tran gjaldt nok alle skolene, for mamma husker godt den tranen de var
pålagt å ta de første skoleåra. God og varm ettersom den sto på
klasserommet. Hver elev hadde ei skjei med seg i sekken. Jeg vet ikke om
havresuppe var vanlig skolemat overalt og når det eventuelt ble slutt med det.
Vår variant av Oslo-frokosten.
En annen interessant
opplysning i forordet i 1939-utgaven er at siden forrige nummer av Skånland
barneblad kom ut, hadde det vært språkskifte i Kjønna, Trøssemark og Boltås
krinsar. Dei øvrige krinsane skulle ha avrøysting i januar 1940 om det
spørsmålet. Eg veit ikkje korleis det gjekk. Artig å se at barnebladet for 1937
er skrevet på bokmål av noen elever mens versjonen av 1939 er på nynorsk. Disse
barnebladene inneholder artige ting i tillegg til at de er informative. For
eksempel er det i 1939-bladet et innlegg med headinga «Korleis eg likar nynorsken»:
«Nynorsken
er det målet som har framtida føre seg i Norge. Vi er han Ivar Aasen og han
Arne Garborg stor takk skyldig for at dei hjelpte fram nynorsken. Eg synes
nynorsken er mykje lettare å skrive enn bokmålet. Det er mange som seier at
nynorsken er tong å forstå, men det er berre tøv. I Kjønna skole har vi
nynorsken til hovedmål. Vi tok til med han i haust. Vi har skreve mykje på
nynorsk i denne tida. Alle barna i Kjønna likar nynorsken. Eg ønskar at
nynorsken skulle ha vore innført i alle skolekrinsane i Norge.»
Så vet man altså det. I
1939 likte alle ungene på skolen i Kjønna den da nyinnførte nynorsken. Så vidt
jeg vet er det i dag noe annet man liker hva skriftspråk angår. Jeg vil tro
Kjønna en eller annen gang gikk tilbake til bokmål. Det samme med Boltås. Da
mamma var elev der, hadde Boltås skole bokmål mens Trøssemark skole ennå var en
nynorsk-krets. Skulle vært interessant å vite når man skiftet og hvilke årsaker
dette hadde. Men da må man nok ha tilgang til andre kilder enn det jeg har.
Det er bare helt
umulig å reflektere til dagens situasjon. Kjønna, Trøssemark og Boltås kretser har
ikke den minste skit hva målform angår. De har ikke verken skole eller skule. Da
er vi ved det faktum at de samiske kretsene som gikk over til nynorsk er blitt
radert ut. Nå vet jeg ikke hvordan det har gått med øvrige nynorskkretser i
landet. Jeg må tilstå at jeg sjøl liker
best et korrekt og velkledd språk, og der passer absolutt ikke nynorsk inn,
synes jeg. Man kan si mye om den målformen, men velkledd er den ikke. Så har
jeg kontrastene her i huset, bakstreverske søsken og mor som skriver mye på
dialekt. Jeg gremmes og undres i blant på om jeg er adoptert. Jeg husker en gang
vi var i USA. En dag spiste vi helt tilfeldig lunsj sammen med virkelig velkledd
svart upper class. Vi var de eneste
hvite, og 2/3 av oss hvite var lurvete spisegjester. Dane etter spiste vi like
tilfeldig sammen med kinesiske arbeidere. Vi var de eneste hvite, og en av
spisegjestene så ikke ut som om de kom rett fra grøftegraving.
Så var det å finne tilbake
til tråden.
Nå har nå disse
markebygdene stor øving i språkskifter ville jeg tro. Fra enspråklig samisk til
tospråklig samisk pluss haltende norsk - til tospråklig samisk norsk - til
norskspråklig i offisielle sammenhenger og samisk språklig heime i trygge
omgivelser - til norskspråklige som forsto samisk med samisk som passivt språk
(som min mor og hennes søsken) - til enspråklig norsk. Så på att igjen.
Enspråklig norsk med samisk som andrespråk - så samisk som førstespråk pluss
norsk som førstespråk. Og i tillegg skifte av norske skrivespråk på skolen.
En oversikt over skoleåret
1938-39 er også opplysende. Hvis jeg tar min krets, Boltås, ser jeg at læreren
er Andreas Boltås, pedell er Susanna Olsen og Andreas Norlund er kretsformann.
Fraværet ligger blant de øverste på 4,8%. Man ser også at Grøneng-brødrene
Herleif og Olav var lærere på henholdsvis Trøssemark og Kjønna skoler og at
elevene i Skånland skolekrets dyrket ca. 2000 kg gulrøtter av de frøene som ble
utdelt på skolen. Melk var ikke populært blant de største elevene. Jeg må si de
var forut for sin tid hva melk angår. Men i oppsummeringa av skoleåret 1940-41
står det at melk var populært. Kanskje kan man i det som i masse annet både da
og nå kan takke tyskerne for. En annen ting med melk er at det skrives både
melk og mjølk av samme elev i nynorskkrinsane, så heilt fast var nå nynorsken
ikke – forresten ikke så rart da det var første år med nynorsk.
I heftet ligger det også
en vurdering av skolelegen om framgang i helsetilstanden blant skoleelevene. Nå
vet jeg jo ikke hvordan man målte helsetilstanden og framgang. Det skulle vært
interessant å vite det. I denne oversikten scorer Sandmark best med pluss 40. Jeg
vet ikke hva dette pluss springer ut av, hva som er måletallet. Sandmark skole
skulle så få et diplom om at de var best på helseframgang. Mon om dette
diplomet finnes ennå i dag og hvor er det eventuelt? Jumbo er Skånland skole
med pluss 3 (enda de har spist en masse gulrøtter!).
I 1940 står det i forordet
at dette er femte gang bladet gis ut. Kanstad er redaktør. Krigen bryter ut,
men det er ikke omtalt i innledninga, rimelig nok. Man kunne nok ikke sette på
trykk noe om irriterte våre uinviterte gjester fra den gang. Men i
oppsummeringa våren 1941 skriver Kanstad diplomatisk at skolene har hatt en del
vansker med å holde driften i gang da enkelte skolehus ble brukt av andre.
Her må jeg bare ta en
liten avstikker og si at jeg har hørt en del historier fra da tyskerne bodde på
skolen i Boltås. Og om ting som skjedde, blant annet at en tysker forsvant
etter en belivet aften med mye slåssing. Bygdefolket mente han var gravd ned
oppafor Tverrelva. Dette er nok årsaken til at Tverrelva ble sagt å være et
hustrig sted å passere den gang man ennå gikk mellom bygdene og det ikke var
veilys.
Det høver å avslutte med
ved å sitere litt fra Skånland Barneblad 1940, skrevet av en elev ved Boltås
skole. Overskrift: «Vi markefolk.”
«Vi er eit fjellfolk. Heimen ligger fleire
kilometer frå sjøen, og det er langt å fare for å hente den vesle rasjonen vår,
kaffe og mjølerstatning, m.a. Vi er eit folk som er vant å traske lange vegar,
så det har så lite å segje om vegen er lang. Vi er eit træna folkeslag, vi fjellfolk.
Eg kan hugse når eg for ein liten fjelltur om sommaren og hausten for å leite
krøtera og sanke bær. Ja, og ta ein fisketur med stong oppetter den lange
Kvitforselva – som har utspringet sitt frå Risdmålstinden, er fint. Er trur vi
er eit folk som står mykje i trening enn sjøfolka som traskar berre etter gata
og breie vegar.»
domantrener
PS! Jeg forsetter å
lese og grave i min lokalsamling og jeg tar gjerne mot utfyllende opplysninger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar