onsdag 11. april 2018

Å knakke på døra til altinn

Enkelte hendinger synligjør for meg at jeg er rar – rar i betydning litt sær. I disse dager får man statens gjensvar på innbetalt skatt – noen har betalt inn for lite og får en synes det for meg man mener urettferdig restskatt. Noen har betalt inn for mye og får en synes det for meg man mener meget rettferdig tilbakebetaling. Jeg har fått melding om at jeg må knakke på døra til altinn og sjekke min status. Og joda, det skal jeg gjøre i morgen. Men restskatt eller skatt til gode – jeg betaler min skatt med glede. Samfunnsansvar, sa min bestefar, og ikke bare ansvar for egen rumpe. En annen hending der jeg føler meg litt rar, god og positivt rar: Vi ble robbet sist vi var i Oslo, og mamma sine to kort forsvant. Men vi sperret dem fort som faen, så den stakkars robbisen fikk ingen glede av dem. Men mamma ble uten betalingsmiddel mens hun ventet på nye kort. Jeg ilte til med å tilby lån. Faktisk klarte jeg å komme pappa i forkjøpet denne gangen. Og her sitter jeg fornøyd som nissen på låven både over å ha fått låne ut litt penger pluss at jeg har penger å låne ut. En meget god følelse.

Nå er jeg jo kjent som en gjerrigknark som ikke slipper en krone ut, men går med dobbel strikk rundt lommeboka. Forresten har jeg sluttet med lommebok og går med dobbel strikk rundt mobilen der mine kort ligger. Likevel har jeg til stor forundring for meg sjøl gjort noen gode øyeblikkskjøp. Da vi tok inn her i gammelhuset og skulle ha plass til diverse, anså jeg at vi kunne trenge noe mer enn banankasser under sofa og seng til klær, så jeg kjøpte en stålkurvreol der vi oppbevarer en del ting. I blant skanner jeg meg gjennom arvesentralene og kjøp og salg på facebook og har kjøpt kaffekopper og en jerngryte. Forunderlig, men jeg antar det er en naturlig reaksjon på at vi trenger en masse når vi en gang har hus igjen.

Siden sist har vi vært i Oslo på ABR evaluering og nytt program. ABR jobber med strukturene i kroppen og retter nå mitt vedkommende støtet mot underkroppen og beina særlig. ABR er en langsom, men effektiv sak. Den som har sett bilder av min nakne rygg og det som har skjedd på 4 år vil kanskje forundre seg. Forundre seg gjorde de på Blatchford i Harstad da jeg etter brannen måtte ha nye sko og skosenger. Først ville de lage det etter mal og røntgenbilder som var vel ett år gammelt, men vi spurte om de ikke kunne ta nye – noe de gjorde. Da vi senere kom for resultatet og spurte om det var endringer i føttene, svarte de ja. Positive? spurte vi. Ja, veldig uvanlig at en 40-årings ben kan endre seg i positiv retning. Dette gledde jeg meg til å fortelle ABR gjengen da vi kom til Oslo. Det var forresten spesielt denne gangen også på en annen måte, for Silvia kom og var med der. Hun er en kortfilmskaper som bor i London. Hun er nettopp ferdig med en 10-minutters introduksjonsfilm med meg som hovedperson og utvider den nå til 30 til 60 minutter: å leve med hjerneskade. Etter ABR tok vi nettbussen til Elverum og besøkte min gudmor. Silvia reiste med dit. Elverum er ett av de stedene med gjenkjennelsens glede siden jeg jevnlig har vært der fra jeg var et par år gammel. I bagasjen heim hadde vi en sekk med spesielt ullsengetøy som denne frossenpinnen har savnet. Nå ligger den samme frossenpinnen som en konge under ullfellen.

Vi hadde noe annet også med oss heim – eller kanskje vi allerede hadde det her før vi dro og det slo ikke ut med det samme – ikke vet jeg, men da vi landet på Evenes og krekte oss hit, begynte pappa å bli syk. Influensa. To dager senere fulgte jeg på. Nye to, tre dager senere kom mamma etter. Vi var bare oppe noen turer for å skifte ut febervåte ting og starte vaskemaskiner.

I morgen skal pappa og jeg være sjåfører og befraktere for en her i huset som må til Harstad og som ikke har førerkort. Det gikk med i dragsuget i Oslo. Følgelig må vi slite oss litt ekstra tidlig opp i morgen. Og siden det nye wrappe-programmet tar tid må vi nå begynne å wrappe før det er leggetid.

domantrener

Det er blitt mandag morgen. Mandager pleier jeg ri, pluss at vi alle tre tar en alternativ behandling når vi likevel er i sentrum. I dag må dette endres. Vi får besøk i 2-tida, og da må vi være tilbake i her gammelhuset.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar