Det er fant som fant skal refse

Vi måtte helt plutselig ut av det blå ta en snartur til Trondheim. Det kom on the spur of the moment (heter det det?). Vi var ikke heime da vi fikk beskjed om det- i Harstad – så vi ringte til Widerøe og bestilte billetter pr telefon. Noen dager etter var vi på flyet til Trondheim. Nå er jeg slik at jeg bruker å observere ting når vi reiser. Så griper jeg fatt i det og broderer det ut. Alltid en kjerne av sannhet, men det er jo fiksjonens rett. Faktisk er det fiksjonens rett å brodere ting uten en kjerne av sannhet. Det har jeg gjort i novellene mine, men ikke i bloggene.

Altså, det begynte på Evenes da vi skulle trykke oss billetter på automaten. Ting gikk greit helt til vi var nesten ferdig og hadde meldt at vi skulle sende to kolli. Da ble vi bedt om å betale nesten 1000 kr for overvekt. Overvekt? Med våre to små kolli? Pappa gikk til skranken, for vi trodde det var feil – som det ikke var. Widerøe har begynt med billetter der man ikke har bagasje, og det var den typen billetter vi hadde fått. Merkelig at vi da vi ringte inn bestillinga ikke ble opplyst om hvilken billett det var. Men der var vi nå nesten 1000 kr fattigere og ikke så reint lite irriterte. Pappa murret at det skulle bli en stund til neste gang. Men neste gang bestiller vi nok sjøl på nett og unngår denne situasjonen.

Så skjedde det ikke noe før vi var på tur om bord og stewarden sa eplekjekt at de skulle fly oss til bedre vær. Faktisk regnet og blåste det ganske kraftig, men en ikke-nordnorsk talende steward skal ikke komme her og komme her. Det er vi sjøl som kan klage på været, ikke en sørlands-talende bajas. Mamma sa kontant at det var det fantastiske med Nord-Norge; man kan få seg en kald avriving her og der. Noen lo støttende, så det var nok ikke bare vi som ikke syntes om den eplekjekke kommentaren. Men da den samme stewarden ønsket velkommen, gjentok han dette like eplekjekt. Flyet skulle til Sandefjord via Trondheim, og i Sandefjord var det 27 grader. Da klappet en del mennesker som satt omtrent der vi satt. Senere skjønte jeg dette var en gruppe middelaldrende kvinner som hadde vært i området her på et eller annet og som nå skulle heim til Sandefjord eller «hjem til varmen» som de sa. Så fikk man de samme artige kommentarene. Man så brøytebiler på flyplassen (det var visst lovet snø) og de fotograferte og slo vitser. skrallet og lo. En av dem gledet seg til å komme «hjem til Norge».

En slik situasjon berre må frambringe refleksjoner. Jeg ble sittende å filosofere over alle oss dyr i arken. Og at en vis utvelger påså at alle gener fikk bli med, alle anlegg og alt som så utviklet seg til differente meninger.

Nå er jo vi i Nord-Norge ikke uvant med slike situasjoner selv om det blir stadig mindre av det. Det meste jeg ser på facebook kommer fra «oss sjøl», folk som har forlatt Nord-Norge av diverse årsaker jeg her ikke skal gå inn på. Noen av dem har bare forflyttet kroppen, hodet og sjela har blitt igjen her. De bruker mye spalteplass på å hetse været i nord og skamskryte været der de bor. Nesten desperat. Jeg føler at det oser landsdels-ensomhet av det. De må stadig overbevise oss (og seg sjøl?) om at de har gjort et godt valg. Andre har flyttet med kropp og sjel, og der forekommer ikke slike ting. De har bevart Nord-Norge i hjertet som stedet der de vokste opp – og de har det godt der de bor. Det merker man tydelig.

En annen sak jeg ble sittende og fundere over er hvem som kan si hva og hvor. En gang hørte jeg en talemåte fra en annen landsdel. «Det er fant som fant skal refse.» På facebook leste jeg en gang en annen variant av det. «Æ kan kalle broren min en hestkuk men det kan fan ikke du» Jeg iler til med min variant; Jeg kan spøke og vitse med foreldrene mine og omtale dem som hertinger etc, men det er det bare deres barn som kan gjøre. Dersom noen andre prøver seg på å sjikanere mine supre foreldre, skal jeg først klore ut øynene på dem og så sette gand på dem så de ikke klarer sitte på uker.


Så ankom vi Trondheim og fikk ut den lille leiebilen vi skulle ha. Pilgrimsgården var opptatt, så vi bodde på Sandmoflata bed and breakfast. Det lignet litt på dette med å bo på Ørredfiskeriet i det at mange gjestearbeidere bodde der. Vi kom altså dit søndag ettermiddag. Mandag startet tydeligvis et stort byggeprosjekt der, faktisk så hele det store området ut som en byggeplass, og veiene var enten stengt eller omdirigert. Pappa og jeg som liker å lode, lodet ut en ettermiddag og kom oss nesten ikke inn til boplassen vår. Vi kjørte rundt og så den fra flere steder før vi etter vel en halv time fant en sluse inn.

Så skulle vi heim, og den tusenlappen vi mistet på Evenes på overvektbagasje, satt i hodet. På heimtur ville det jo bli en ny tusenlapp, men den gang ei. Vi pakket og stuet og hadde DEN handbagasjen som vi sjekket inn på Værnes. I tillegg til den enorme handbagasjen, hadde vi en flaske vann som jo ikke ville gå gjennom sikkerhetskontrollen. Vi var ikke i humør til å miste en eneste krone til i det systemet, en flaske koster jo noen kroner, så vi nidrakk i sikkerhetskontrollen og fikk flaska med oss. Nå er det slik at vi har assistanse når vi reiser. De ligger i profilen. Vi pleier alltid å spørre om det er langt til utgangen, og er det ikke langt, klarer vi oss sjøl. Som vi gjorde denne gangen. Ved utgangen til Evenes parkerte vi oss og bagasjen, og jeg kunne ikke unngå å se en annen passasjer med en litt stor handbagasje. Enda en, tenkte jeg. Nå er det jo slik at folk flest drar inn på flyet kofferter, bager og poser. Det er standard. Så når jeg sier stor bagasje mener jeg stor. Mens vi satt der kom en av personalet og spurte om vi trengte hjelp til å komme oss om bord. Neida. Hun så på bagasjen og sa at de måtte tagge noe av dette og sette det inn som last. Vi ble bedt om å sette det igjen ved flytrappa - som vi gjorde. Det samme skjedde med den andre passasjeren med elefant-handbagasje. Men dette var gratis.

domantrener

PS! Lurer på om jeg skal hive på med bobledressen og hæres ut i dette helsikes været.