Klargjort for pause

 Da er Magne-instituttet klargjort for en pause på 2 ½ uke. Strømmen er slått av. Ting er lagt på vent.

Magne-instituttets brukere driver for tida og pakker for vel to uker i Danmark – mitt andre fedreland. Helt seriøst siden jeg faktisk har en slektsgren som går til Danmark. ooops, oops, jeg glemte at jeg hadde bestemt meg til å slutte og  gnage om slekt. No vet jeg jo at hele Nord-Norge stammer fra Danmark, fra danske adelsmenn, embetsmenn eller helst danske konger.  Jeg har beviselig et slektstre satt opp av en dyktig slektsforsker, og det har en smal strek attover til Danmark. (Jeg Avslører ikke her hva jeg betalte for å få et ærverdig slektstre.)  

Som vanlig raser vi gjennom Gardermoen til Kastrup, henter leiebilen på Hertz og kjører nordover Sjælland i retning Fredebnsborg. Vi skal kombinere Solisten og ABM. Ikke noe nytt i det. Det har vi gjort før, Det nye er at Ørretfiskeriet er blitt overbooket av utenlangske arbeidere, så alt av hytter og leiligheter er utleid utenom Hus E.  Det betyr stort trykk på Hus E av andre leietakere. Denne gangen var det bare ledig fem av de dagene vi skulle være der, så vi har funnet oss en leilighet i Teacob noen kilometer unna.  Det er litt rart. Ørretfiskeriet er blitt mitt danske Chestnut Hill. 

Denne gangen flotter vi oss med tre dager ferie, så vi kjører over Storebelt tl Fyn og videre til Langeland der vi skal hyre i sjøkanten noen dager før vi avslutter med en sesjon på Family Hope Center.

Altså er Magne-instituttet stengt, stallen og svømmehallen har fått beskjed om at vi blir borte i vel to uker – og vi pakker nå ditt og datt.

domantrener

Mine gener er uskyldige...

Det vil jeg bare si: Mine gener er uskyldige hva angår den elgeplagen vi har her. Joda, jeg vet at man skal bruke positive ord for å beskrive noe negativt, som en plage. Altså begynner jeg på nytt;  

Mine gener er uskyldige hva angår den utfordringa skogens konge, elgen, er i området her. Sånn, det var bedre. Nå er jo ikke elg elg om man kan si det slik. Våre elger er en slags midt-på-tre-elg. Drar man østover i Russland og nordst i USA, finner man en annen elgtype. Mye større og med kraftigere gevir. Ergo er også den firbeinte vaktstyrken der tøffere enn her.|

Til gjengjeld blir de mindre når vi beveger oss sørover i det landet Harald Hårfagre liksom samlet til ett rike. For det første går det en grense omtrent ved Tronheimsfjorden også hva elg angår. Vår elg er definert som en nordlig genotype. Den er større enn elgen sør for Trondheimsfjorden som er definert sørlig genotype. Dette tror jeg kan skyldes tilpassing til livsvilkår. Altså miljøpåvirkning mer enn arv. Helleristninger fra vel 4000 f.kr. inneholder elg, så man må tro elgene har hatt noen år på å tilpasse seg livsvilkårene. Nå tenker jeg ikke bare på de klimatiske forhold her nord som en faktor på at våre elger er større enn elgene der sør. Jeg tenker på hele pakka – for å si det forenklet: Hele pakka med forskjell på nord og sør hva statlig omsorg angår. Dette på virker oss mennesker. Vi må klare mer sjøl, overleve på tross av en del goder. Ikke skal man undervurdere elgene heller. De føler nok at atmosfæren og tilpasser seg den.

For nesten 2 uker siden gresset fem elger i fred og ro rundt huset her. Tre var bare vel en meter unna stuevinduet. Jeg sov og så det ikke, uten at det betyr det spøtt. Jeg mener: Å se elg, hva er nå det for oss her i bygda? Hadde det vært huggorm eller noe slikt hadde saken vært en annen selv om det nok da også hadde vært greit med vindu mellom oss. Anka betraktet de tre elgene utafor stuevinduet som sløvt iblant betraktet blant annet henne. Hun slo fast at de var snill, snill, snill. Det så hun på øynene deres. Dog når hun går ut for å trekke frisk luft (les: røyke) står hun med den ene handa på dørklinka og den andre brukes til sigaretten mens hun speider etter elg. Visstnok var det samme fenomen med nordlysa før i tida. Hvis man vinket til nordlyset og inviterte dem til å komme og spise melkesuppe, nordlyset elsket melkesuppe, begynte de å svinge og bukte seg nedover. Den modige som hadde invitert dem, sto med den ene handa på dørklinka klar til å flykte inn. Rop på sommern, så kommern. Man skal i følge samisk tradisjon være forsiktig med å drive og invitere overlytt hva som helst å komme. Her har jeg noen nydelige eksempler jeg ikke gidder prøve meg på å gjengi: Sensuren vil uansett stryke dem.

Jeg får derfor heller vende tilbake til dette med at mine gener er uskyldige hva angår dette med elg i området. Min tipp-tipp-tipp-tipp eller noe slikt oldefar eller hans bror var bjørnejeger. Dette i seg sjøl var ikke så uvanlig. Det var en geskjeft blant samer. Jeg skal ikke her prøve å analysere meg fram til årsaken på at samer var bjørnejegere, bare fastslå at slik var det nå en gang. Denne tipp i sjette eller noe slikt hadde fått beskjed om bjørn øverst oppe i Skjomdalen. Han la i vei med bjørnespydet, og riktig, kommet et stykke opp hørte han lyder i et kratt. Han gjorde seg klar med bjørnespydet, og det var jammen bra, for ut av krattet braste han Gammel-Erik sjøl med klauer og horn. Her vet jeg ikke hvordan gubben fikk felt han Gaml-Erik, men jeg antar at han forsvarte seg med bjørnespydet. Der lå altså han Tykje sjøl med klauer og horn oppe i Skjomdalen. Gubben la i veg til sentrum av Skjomen for å fortelle om denne jaktturen. Nå var han visstnok kjent for å utbrodere ting og spissformulere det – en egenskap man finner igjen hos hans etterkommere enda i dag. Følgelig ble han ikke trodd når han fortalte om kampen mot han Tykje og at den selvsamme Tykje nå lå død oppe i Skjomdalen. Men gubben ga seg ikke. Han fortalte og (antar jeg) omformulerte seg for hver gang han fortalte. Men som med andre som spissformulerer, er kjernen alltid sann. Så også med ham. Kjernen var at han hadde felt han Tykje, og det fikk de i Skjomen sentrum til fullt mon høre. Han beskrev også hvor han Tykje lå og oppfordret tvilerne til sjøl og se.

Til slutt var det noen ungdommer som la i veg for å sjekke. Ikke fordi de trodde på historien, men for å stoppe kjeften på den finnkallen. De fant han Tykje på anvist sted, og nå ble det fart i sakene. Man mannet seg til og fikk dratt han ned til sentrum. Der lå han til allmenn beskuelsem, og jeg vil tro det knyttet seg en del følelser til å se styggemannen sjøl i ens midte - om enn død. Også lensmannen kom siden det gikk gjetord om dette. Lensmannen kunne og visste tydeligvis mer enn både fattigfinna og dess like fattige ikke-finna. Han så at dette var en elg – den første elgen i det hele tatt observert i området. Belest som han var på loven visste han også at det var fellingsforbud på elg. Følgelig havnet min tipp…. i fengsel i Trondheim for udåden. Han var der i ett år, og da han kom tilbake hadde han hodet fullt av alt han hadde sett, hørt og erfart i Trondheim, ting de andre ikke hadde, så nå hadde han virkelig mye å fortelle og utbrodere fra sin tid i Roandem, Trondheim, på samisk. I følge min kilde (som ikke er mamma) fikk han etter dette utnavnet Roandde eller Ronte som det ble til. Og gjett om ronte-genene vandrer rundt i området enda.

Min tipp… burde fått en utmerkelse i ettertid i form av for eksempel borgerdådsmedaljen. Tenk på hvilken dåd han utførte og sparte området for elgeplage i generasjoner. Den neste elgen ble observert var på Hinnøya i 1949. Hadde det vært en bjørnejeger med spyd der og da, hadde kanskje ikke vi vært omringet av elg og gått til postkassa med skulende blikk.

domantrener

Samson - Harald Hårfagre - jeg

Jeg vurderer sterkt å skrive om mitt testamente og stryke Anka og mamma av det – skamklepperan.

Jeg har det til felles med folk flest at håret vokser.  Nå liker jeg langt hår , uhindret at i dag synes snauskalle å være mote. Helt snauskalle, ikke putinsveis. jeg liker langt hår, og jeg grøsser når jeg ser bilder av meg der jeg til forveksling ligner Putin. Det var nemlig min faste sveis til jeg 27 år gammel begynte å fasilitere og fikk endelig meldt fra om at jeg ville ha langt hår. I perioder har det vært så langt at jeg måtte ha hestehale. vel, det ble litt for hippiete. Av alle ting viste deg seg at når håret vokste ut, var jeg krøllhåret som storebror Sigbjørn. Generelt trodde vel alle at vi hadde arvet det etter oldemor. Det er dette med gener og slekt.  Høyst tvilsomt kommer krøllet hår fra miljøpåvirking.  Men så kom vi en gang vi var i innvik der frafar er fra, å se et barnebilde av ham. Krøller en gros. Senere var han alltid kortklippet, slik pappa husker ham.

Lusa har skylda. Det gikk jevnlig lusepidemier i barnehagen og på skolen, og hertingene hadde problem med å kontrollere håret mitt. For ikke å snakke om å bruke lusekam! Alle som kjente meg på den tida vil tro meg når jeg sier at det nok ville være umulig å kjemme meg med luskam. Nå ble jeg aldri kjemmer, men jeg holder det for sannsynlig at jeg ville klort og sparket. Selv i dag skulle jeg hatt vansker med en lusekam i håret. Ha ha, jeg husker ennå livet da Sigbjørn og Emma  Margret ble lusekontrollert. Ha ha ha. Løsningen for mitt vedkommende ble at hertingene påså at jeg alltid var klippet ned til rota.

Som sagt, fra en alder av 27 endret dette seg. Tross sterke antydninger fra blant annet Matthew Newell på Family Hope om at jeg ville se mer ryddig og ordentlig ut kortklippet – sjøl ser han ut som Putin – nektet jeg. Likeså når Haldor på Smartbrain antydet at det var vanskelig å komme ned til hodebunnen med geleen som var nødvendig for nevrofeedbackprogrammet, stod jeg han av. Han nærmer seg for øvrig naturlig snauskalle.  Problemet er egentlig her heime. Tross at de (les mamma og Anka) prøver å opptre som tolerante og aksepterende kommer det alltid til et punkt da det antydes at jeg er luggete, lørvete etc på håret, og at det ville lønne seg å stusse tuppene som fliser seg. Jeg hører antydninger om at jeg ligner Dundor-Heika. Vel, i valget mellom å ligne Putin eller Dundor-Heika, velger jeg sistnevnte. Dundor-Heika var en berømt bjørnejger fra området. Inga Bjørnsons bok Dundur-Heika og andre lappers historie  er han framstilt som gammel mann overgrodd av hår og skjegg.

Men likeså vel som at det kommer til et punkt der mammas og Ankas tolerante og aksepterende holdning sprekker og de begynner å antyde dette med lurvelugg, kommer jeg også etter hvert til et punkt der jeg gir etter og går med på å stusse tuppene.

Jeg sitter foran speilet og følger med mens Anka klipper og mamma som er hyrt inn for å passe på at hun ikke klipper for kort, sitter og skravler og sier iblant: det blir bra Magne. Som om jeg tror henne! Men jeg har ingen andre å hyre inn som klippevakt. Pappa gjør som Pilatus og toer sine hender. han nekter å ha noe med dette å gjøre. Men ikke hjalp det at Pilatus toet sine hender. Det ble likevel korsfestelse. Her blir det hårklipp.

Hver jævla gang er jeg fly forbannet når jeg forlater badet fordi jeg er for kort klippet, mener jeg. Hver jævla gang lover jeg at jeg skal bli som Bibelens Samson og norgeshistoriens Harald Hårfagre. Gammeltestamentets Samson var kjent for sin umåtelige styrke – og det lå i håret hans. Også han ble lurt til å klippe seg og mistet sin styrke. Fan, sier jeg bare. Historien gjentar seg. Harald Hårfagre nektet å klippe seg før han hadde samlet Norge til ett rike. Vel, Norge og Norge! Allerede da var det forskjell på Norge og Norge.

Og nå funderer jeg: hva kan jeg gjøre – love å ikke klippe meg før…?

Det bør være noe logisk og oppnåelig.

domantrener

Hold fingrene av fatet !

Jeg forundrer meg når jeg ser Hvem tror du du er hvordan man kan få overraskelser når man roter i slekta si – og man tror man vet alt - ja, så dukker det likevel opp skjeletter i skapene. Etter hvert som skapene blir gamle og mottspiste, ramler skjelettene ut, det vil si slektsforskerne begynner å rote bakover. Selv tror jeg at jeg har rimelig grei oversikt over slekta ganske langt tilbake. Likevel er jeg sikker på at det kan ramle en del skjeletter ut når man begynner å herje med skapene.

Og hvorfor er det slekt som opptar meg nå? Joda, 1) Det flyter rundt med manus her i stua alltid. Mamma og pappa leser i ledige øyeblikk litt her og litt der. De smøyer masker – en talemåte fra Vigdis. Hun smøyer noen masker i bundingen når hun har tid – og det blir et flott plagg. Å smøye en maske burde gå inn i Språlrådets filer som begrep på å utnytte tida. Jeg leser også noen manus, tro det eller ei. Jeg er best på korrektur på ting som er strukturerte og følger et stramt system. Kan jeg først systemet ser jeg om noe er feil på en side. Feil plager meg. Faktisk har jeg de siste år stadig måttet med dette. Å være så sterkt systemorientert er en jernskjorte. Mange hjerneskadde har jernskjorter.

Ikke før er det ene manuset blitt bok, så dukker neste opp. Før jul fløt boka om Sáráhká Sámemánák rundt her. Den kom i ferdig form i midten av desember. Nå flyter slektsmanus rundt, og i ledige øyeblikk kommer slektskommentarer og aha-opplevelser og historier knyttet til noe så tørt som angivelse av et parforhold. 2) Den andre grunnen til at jeg tenker slekt, er at elgene herjer rundt huset.

Nå føler jeg meg viss på at det ramler ut skjeletter på min fars side også, men der er jeg jo ikke så ofte og kan snoke og tyvlytte til kommentarer. For eksempel er jeg overbevist om at jeg/pappa har en tvilsom forfar som absolutt ikke ser norsk ut. Sannsynligvis tater eller sigøyner. Spør man mer om ham, er det ingen som veit noe om fyren. Det i seg sjøl er suspekt synes jeg, for jammen er folk snar til å vite om forfedre eller andre i slekta de regnet som «store» det være seg lensmenn fut, konge prest uansett om kirkebøkene dokumenterer det eller ikke.  Nå tror jeg ikke det er bare vi samer som er slik. Derfor finner jeg det suspekt når ingen vet noe om den spennende forfaren i Nordfjord. Jeg tror han er knaggen vi kan henge en tater/sigøyner identitet på. Men nå må jeg si at pappa og jeg og hans etterkommere hadde flaks, for tvangssterilisering og lobotomering av uønskede gener gikk fram til 1977. I regi av? Ja, Guess!

På farmors side – den slekta kommer fra Ed i Dalsland – vet jeg heller ikke så mye om. Det er den fjerdeparten som jeg vet minst om.

På mammas side har jeg naturlig nok best kunnskap, og her ramlet det da også et skikkelig skjelett ut av skapet i 1980-åra. Selv husker jeg ikke noe av rabalderet. Jeg var tenåring som tenåringer flest uinteressert i slekt. Det var noe håpløse gamle klamret seg til. Men jeg har kunnskapen om det fra det man kan kalle et felles familieminne. Historien er som følger: En gang avdøde Robert Norli var på besøk sa han til mamma; Dieđákgo aht miin leap heittogis sogan eret?  (Veit du at vi er av en dårlig slekt?) Mamma ble straks interessert. Muital, muital!  (Fortell om dette). Og Robert fortalte slik han hadde hørt det av sin mor. En same flyttet med rein mellom svensk og norsk side. Kona var skrøpelig, og derfor ble tjenestejenta med på flyttinga. For hver flytting ble det et barn – en horunge – og vi var etterkommere av disse. Paret hette Duormis og Market og de ble kalt Rillu (horkvinne) og Goidnu (horkall).  Mamma begynte å spørre alle hun kom borti etter denne Rillu Market og Goidnu Duomis. Noen mente de hadde hørt navnene, andre ante ingenting. Så fikk mamma i gave en slektsvifte av Aslaug Olsen og lette på den etter forfedrepar som hette Tomas og Marit/Maren/Margrete. Hun fant ingen, og en gang nevnte hun det for Aslaug. Et par dager senere ringte slektsforsker og historiker Tore Meyer til oss. Aslaug hadde kontaktet ham og spurt. Slektsforskere er hunder til å grave etter skjeletter i skap, og dette antar jeg var et spor for en sporhund/slektsforsker. Jeg kunne nevnt flere slike eksempler der skjeletter er gravd fram. Men jeg gjør det ikke siden jeg antar sensuren slår til da. Derfor holder jeg meg til min egen slekt. Tore Meyer sa vi skulle bestille ut den og den rettssaken fra statsarkivet, og der kom de: Goidnu Duomis og Rillu Márket. Historien var ikke helt slik Robert fortalte den til oss. Det er også typisk med en historie som vandrer i generasjoner fra munn til munn. Noe blir glemt og noe lagt til.

Tomas Henriksen fra Fjellhøgda i Gratangen var ikke reindriftssame. Han var en gift mann. Marit Johnsdatter var også gift. Hun hadde tre barn der hennes mann naturlig nok var oppført som far. For å korte ned historien: De ble stevnet for hor da det var kjent for fleste at de hadde seg med andre enn sine ektefeller. I retten kom det fram at Thomas var far til Marits barn. De ble dømt til døden.  De hadde bedrevet det loven kalte dobbelthor – gift kvinne og gift mann – som hadde seg med andre enn sine ektefeller.  Loven tilsa dødstraff. Mannen skulle halshugges og kvinnen druknes i en sekk. Jeg vil minne på at dette var ca 1750. Faktisk ble loven om dødsstraff ikke opphevet før i 2014 ! den militære dødsstraffen litt tidligere, i 1957. Den siste henrettelsen i Norge fant sted i 1948.

Tomas ble sendt til Vardøhus og Marit til Trondheim. Men de må ha blitt benådet, for begge gjenfinnes i Gra-tangen senere. Marit til og med gifter seg på nytt, tøtta.

Nå skal vi gjøre et innskudd og ta for oss Jonsagjengen som kom til Kjønna ca 1850.  To brødre, begge John Henriksen. Sannsynligvis het det for eksempel Jonne og Jomna, men i kirkelig sammenheng ble begge John.  Med to brødre med samme navn ble den eldste kalt Gammel-Jo på norsk, den yngste Unge-Jo.  Vi skal konsentere oss om den eldste, Gammel-Jo. Hans kone er Inger Anna Tomasdatter, eldste barn til Goidnu Duomis og Rillu Market.

Her må jeg holde tunga rett i munnen. Etterkommerne etter disse to Jonsa-brødrene ble kalt Jonssak. Det er mange Jonssak i bygda. MEN etterkommerne etter Gammel-Jo ble også kalt Hura-Jonssak. De horaktige jonsaene. Sannsynligvis på grunn av Gammel-Jos kone, datter av Goidnu Duomis og Rillu Market.

Da hopper jeg tilbake til tråden om skjeletter i skapene. Historien Robert Nordli fortalte var altså en slektsvandrehistorie som det viste seg man gjemte og håpet å glemme, for da mamma hadde funnet ut hva sannhetsgehalten var, vel da viste det seg at i alle fall et par av etterkommerne etter Gammel-Jo og Inger Anna kjente til historien. Den ene ønsket ikke den skulle fortelles så lenge hennes hode var på denne sida av torva, som hun sa. Mamma holdt det. Senere ga hun en kopi av rettsaken til en kjenning som i sin tur ga den til en kjenning på Tromsø museum. Følgelig havnet den i tidsskriftet Ottar. Den andre etterkommeren fortalte at da hun var barn, pleide naboene når de var sinte, kalle henne Unna buhčás, den lille horungen.

There you are!

Og det vil jeg bare si: det er VI, etterkommerne etter Gammel-Jo, som er Hura-Jonssak. Dere andre, etterkommerne etter Unge-Jo, er bare Jonssak. Hold fingrene ev fatet.

domantrener

PS. Nå kom også en sønn av Goidnu Duomis og Rillu Market hit til området, Henrik Tomassen, samt en nevø, så her i bygda vandrer virkelig genene til Goidnu Duomis og Rillu Market, de to fra Gratangen som ble dømt til døden for horeri.

PSS. Jeg sa det var to grunner til at jeg tenkte slekt. Det ene er slektsmanuset som flyter rundt her. Det ble denne bloggen.  Det andre er elgene som trafikkerer rundt her. Det får bli neste blogg.

Hei du mann, vil du kjøpe fisk?

Jeg er i en prosess om skifte av bil. Min gamle, gode, trofaste, driftsikre Blåbærlynget - min blå Berlingo – har virkelig stått meg bi både lokalt og regionalt, nasjonalt og internasjonalt siden den har tatt meg til Sverige og Finland også. Men alle som står på jevnt og trutt trenger pensjon og hvile, og den tida er kommet for Berlingo’en. Jeg kan ikke uten videre fly fra forhandler til forhandler og akkedere. Men bedre haulaus enn rådlaus. Er man haulaus, men har råd, har man råd for å få hodet på plass. Altså: Følgelig har jeg gjort det en i min posisjon kan gjøre i en slik situasjon: Jeg har forfattet et standard-brev med opplysninger om hva jeg ønsker en bil skal gjøre og har mailet forespørselen rundt til bilfirma i regionen. Og har fått tilbakemelding og tilbud fra noen. Jeg har besøkt et par av dem og prøvekjørt tilbudet deres. Ikke så mange, men nok til at jeg kunne observere selgere og hvordan de opptrer. Fra før vet jeg jo at om Emma Margret eller pappa står på Skaniid Girjies stand på Markomeannu, selger vi mer enn om det er mamma som betjener kundene. Hun sitter og leser korrektur, og kommer det noen ser hun opp og sier i møtekommende (håper jeg): Si fra om du trenger hjelp. Emma Margret er aktiv selger. Anbefaler og foreslår produkter, lager bokpakkepriser etc. Mammas metode forutsetter en interessert og aktiv kjøper. Emma Margrets metode stimulerer interessene.

Jeg vil tro at det for en selger er viktig å får kjøpers oppmerksomhet, fokus på produktets verdi samt holde fokus på potensiell kjøper og kjøpers behov.  Vel, i dette tilfellet hadde jeg jo sendt en mail, men en selger grep fatt i den og etterspurte interessert om mer.

Mens vi dro på bilvising, kom jeg på en historie jeg hørte. Bestefar var fiskeelsker en gross, og i Markebygda den gang var ikke ferskfisken å få tak i utafor stuedøra. Vel, ikke nå heller, men i dag har Muhammed bil og kommer lettere til Berget, pluss frysebokser etc. En av hans unger skulle til Harstad som ten-åring. Vedkommende må ha hatt et ærende, hva ellers fòr folk til Harstad for? Uansett, bestefar ba vedkommende kjøpe ferskfisk. Vedkommende kom tilbake uten fisk – hadde ikke sett noe fisk. Bestefar spurte om de hadde vært på kaia og sett om båter var inne. Nei, det hadde de ikke.  Det var da bestefar avleverte den replikken som ennå lever:

”Dokker må jo spørre og ikke vente at noen skal springe etter dokker og rope: Hei du mann, vil du kjøpe fisk?”

Dette tenkte jeg på i møte med bilselgere. En så ut som om han hadde spist eddik like før vi kom og enda jobbet med ettervirkningene av det måltidet. Man kan si det slik: Han løp ikke etter oss og ropte: Hei du mann vil du kjøpe bil?

domantrener

PS! Jeg stod opp til en sein nyttårsaften-frokost. Pappa hadde vasket hus og mamma laget en super frokostbuffet av blant annet arme riddere og grønnsakwok.

Godt nytt år.     

Julebål og ilden fra Sinai

Vi er nettopp kommet inn etter årets julebål. Våres høyst personlige tradisjon. Kvert år brenn vi et stort julebål med gammelt fysisk og mentalt skrot vi ikke vil ha med inn i det nye året. Vi lemper det alt på bålet. Vi sparer opp brennbare ting til det fysiske bålet i måneder og i alle fall jeg graver fram det jeg vil kaste på årets renselsesbål. Ild er som man vet både rensende og oppryddende.  En god tjener (og en farlig herre). Den er omtalt, beskrevet, beundret og forhatt.

I gresk mytologi var ilden hellig og forbeholdt de høye guder som et gode man holdt for seg sjøl. Men også der var det forædere, snowdoner – whistleblowers, varslere – som snek informasjon ovenfra nedover. Denne greske mytologiens snowdon lurte ilden ned til menneskene i et hult rør. Som snowdon ble denne forræderen straffet. Han ble lenket til et fjell, og de høyes ravner fikk lov til å rappe til seg en smakebit av ham her og der og når de følte for det. Nå har jeg ikke fulgt med i hvor vår Snowdon er lenket. Sist jeg visste var han hos naboen i øst og jeg tror nok noen ravner fikk smake på han der når de ville. Kanskje derfor grep han sjansen og skamroste USAs kommende president. Google sier han (Snowdon) downplayed Trump. Kanskje han ikke fikk blåse så mye i flyte der i øst som han hadde forventet. Kanskje hadde han blåst fløyta tom, og hva da? En fløyteblåser uten en melodi? Men i alle fall var han  en smekk på fingrene til Obama, en smekk jeg mistenker Putin gjerne ga. Eller gjorde han det? Snowdon satt etter sigende flere uker på flyplassen i Moskva før han fikk asyl. Skal man dømme etter surkinga til de som venter noem timer ekstra på en norsk flyplass må det ha vært en hustrid ventetid.

Hvis vi tar for oss vår egen mytologi, har vi ilden fra Sinai, og ikke skal man glemme Den Hellige Ånd som kom som ildtunger. I det hele tatt gir et kjapt søk på ild i Bibelen utrolig mange signaler både om beskyttende og fortæremde ild. Da jeg googlet for å lese meg litt opp på Ilden fra Sinai fikk jeg uventede resultat. Jo da, Ilden fra Sinai, Vårherre kom i ild og torden til Sinaifjellet og talte til sitt folk. Greit nok. Noe jeg for så vidt visste fra før. Men ett av søkene havnet hos læstadianismen som ble omtalt som Ilden fra Sinai. Vårherre kom og talte til sitt folk. De sa det sjøl slik, og de kalte det også vekkelsesild og vekkelsesbål. Ett av linkene var nemlig til en gammel dokumentar som ble sendt på NRK. Ilden fra Sinai hette den. Den var virkelig interessant, og vi satt i de 50 minutt den varte og så på. Vekkelsen spredte seg lett på Nordkalotten via de gamle flytteveiene. Alt var lagt til rette for at den skulle spre seg. Band ble knyttet. Nordkalotten ble enda mer knyttet sammen.

Og jeg tenkte mens jeg så dokumentaren. Senere fulgte den samiske bevegelsen  delvis samme nettverk og knyttet folk enda mer sammen.

Jeg husker i 2002 (tror jeg det var), da tok mamma, pappa og jeg den vanlige sommerturen: en uke i bil. Jeg likte det; å lode i bil, så det var greit. Det skjønte alle. Dette var før jeg begynte å kommunisere så man ante ikke at jeg likte også andre reisemåter. Men vi tok i alle fall en uke på Nordkalotten. Jeg pleier tenke at vi kjørte mot øst så langt vi kom til vi stanget mot russegrensa. Da snudde vi mot nordvest og stoppet som avtalt i Enare. Dette var på en tid da jeg kunne bli forstoppet, som jeg ble på turen, og vi hadde ikke med oss nødvendige hjelpemidler. Glemt. Da vi kom til Enare, sa mamma at vi skulle gå inn på Sameduodji-butikken og få vite hva klyx etc hette på finsk, og så finne et utsalgssted. Vi så gjorde. Mamma spurte på samisk, fortalte hva problemet var – og hun på Sameduodji ringte straks noen hun visste hadde slikt i huset. Plutselig dukket noen opp med det vi trengte. Hun på Sameduodji sa vi kunne dra heim til henne for å ta skitarsjauen. Hun ville gi oss en nøkkel. Vi var på den tida rutinert på slikt og tok det på personaltoalettet deres.

Alt dette på grunn av nettverket fra blant annet Ilden fra Sinai og senere brennende samiske fakler.

domantrener

PS! Jula har ellers her i huset forløpt etter samme mal som ellers. Unnataket var 2014. Da dro Sigbjørn og Sigrid til USA, Emma Margret og Ronald til Roma og vi andre tre orket ikke sitte i skogen, så vi heiv oss i vei til Albania og levde der to uker med leiebil, kart og GPS.  Men i år var vi her, brant vår tradisjonelle julebål, spiste vår tradisjonelle julegrøt og vår tradisjonelle ribbe en annen dag, fråtset i godt pålegg, åpnet julegaver – og sov en masse. I alle fall jeg.

Penger fra ...

Er det flere enn jeg som renner over av tilbud om lån og kreditt?

Jeg åpner mine to mailbokser og møter tilbud om lån på halve millionen bare et tastetrykk unna. ”Om to minutter har du lånet,” lover en. Hvis jeg hadde tort å svare på den henvendelsen, ville det være at to minutter var for lang tid. Hva tror de om potensielle låntakere? At vi skal vente i evigheter på et skarve lån?

Nå er egentlig saken at jeg lurer på om andre tilbys lån fra flere instanser eller er det bare jeg som renner over av pengetilbud? Hvis så, hvorfor? Regnes jeg som blakk og elendig? Regnes jeg som en sløser som lever på urealistisk grunn? Som dum og lettlurt?

Språket har endret seg. Vi lytter på Roy Jacobsens Seierherrene  der ordet lån ofte etterfølges av hypotekbanken, konkurs, tvangsauksjon, fordrivelse, elendighet.

Hva etterfølges ordet lån av i dag?

Språket i disse tilbudene er også forskjellige fra norsk, svensk, suspekt norsk etc. Måten de henvender seg til meg likeså; noen med et kjekt brukt av bare fornavn som om vi er gamle kjente de trekker til side og tilbyr lån sånn i forbifarten rent humanitært. Andre er mer formelle og bruker etternavn selv  om  -å i Skåden krøller seg og danner en ny bokstav. Det synes jeg er bra – at alfabetet vokser, mener jeg. Man skal være glad for nesten all tilvekst. Nesten. Jeg er ikke glad for tilveksten av negler De vokser som ugress. Men alfabetet kan trenge en fornyelse Det har vært statisk altfor lenge. Ser bare på det kinesiske alfabetet og alt de kan oppvise av tegn. Derfor ønsker jeg velkommen den bokstaven som plasserer seg ved siden av -å i alfabetet.

Så er det navnene til de som sender ut disse tilbudene. Noen har bunnsolide norske navn som det oser soliditet og seriøsitet av. Andre har norske navn, men har pyntet litt på enkelte bokstaver. Bjørn blir til Björn, etc. Atter andre ser virkelig suspekte ut med konsonantkombinasjoner man ikke kan by en norsk tunge sånn uten videre – og særlig ikke når det er snakk om penger. Man forhandler ikke med folk som har Y eller Z som første bokstav i fornavnet. Det signaliserer useriøsitet, fremmedvelde, snusk og alt det der. Når så i tillegg etternavnet har konsonantkombinasjoner som smzc – da går slike henvendelser rett i mailens søppeldunk.

Vi har fått mange slike.

En var særlig halsstarrig og kom tilbake i økende frekvens med økende trusler om hva som ville skje om vi ikke betalte vedlagte faktura. Søppelboksen var tydeligvis ikke nok i dette tilfellet og signaliserte en kultur man ser nok av på TV om man ikke skal få det slengt i fjeset på mailer også – dette med å rote i søppelbokser og grave opp ting, mener jeg. Vi fant det nødvendig å gå til det drastiske skritt – en lock-out – og blokkere denne Y… ….smzc… som terroriserte oss. Vi hadde fred i en uke. Da fikk vi en telefon om denne ubetalte fakturaen som ville gå til rettslig inndrivelse om vi ikke skjerpet oss og betalte.

Vi skjerpet oss siden vi ved nøye ettersyn så at det var en ekte faktura vi kjentes ved fra en seriøs statlig administrasjon. Vi gjorde ikke det vi hadde lyst til -be dem ha et annet personnavn som avsender.

Men nå truer andre ting enn lånetilbud og navn.

Vi høres rundt neste korsxcsvej.

domantrener