En uke på Smart Brain

05.09.11

På bussen fra Gardermoen betraktet jeg den trolske regnværsryggen utenfor bussruta, en vegg aetter murens fall-trolsk stemning. Endelig forstod jeg noe jeg har lurt på, og det er hvordan den alternative bevegelsen her sør i landet kunne poppe opp av ingenting.

Selvfølgelig har den ikke poppet opp av ingenting, like lite som kirken og bruken av kirkene har poppet opp av ingenting i østblokk-land etter murens fall. Selvsagt, de har vært der hele tida – men levd under jorda til det igjen ble tillatt. Slik er det med den alternative bevegelsen her sør i Norge også. Den har levd under jorda helt fra den tid Asbjørnsen og Moe puslet rundt og offentliggjorde den. Så kom vitenskapen og narre-gjorde alt de ikke kunne bevise. (de har faktisk ennå i dag ikke bevist at de er noe annet enn det navnet sier; viten i skap, innelukket og innestengt. Det er ikke engang vinduer i et skap. Det er meget begrenset det som er der inne og akseptert der).

Etter hvert ble det slik at den alternative bevegelsen ble fy-fy og hysj-hysj – og da gikk de under jorda med sine troll og vetter, hekserier og helbredelser mens viteniskapet puslet i skapet sitt.

Men nå er slikt legalt igjen, tillatt og akseptert, og her popper de opp like levende som da Asbjørnsen og Moe prøvde gjøre eventyr av dem. Som om noen lot seg narre av det! At det er et eventyr, mener jeg. I dag ser man ikoner for denne bevegelsen overalt her sør. På hotellet hvor vi bor står store troll i gangene, småtroll selges som amuletter og beskyttende fetisjer over disk. De skal bringe lykke. Og man drister seg å undres over folkegrupper med skalper i beltet og dødningebein om halsen.

Men endelig forstår jeg hva Asbjørnsen og Moe prøvde å skjule som eventyr og ufarliggjøre. Jeg vil ikke bli forbauset om jeg ser folk med troll om halsen, eller nøkk, feer, alver, fossekaller – hele den alternative bunten.. Dette forstod jeg på bussen fra Gardermoen til Oslo – hvordan den alternative bevegelsen kunne poppe så brått opp her. Og her har jeg gått rundt og trodd at vi var på bølgetoppen i nord, og så har vi bare litt småpjusk og gand og sånt å vise for oss.

06.09.11

Vi er i Oslo til behandling, som jeg sa: Halve Nord-Norge reiser til behandling, og gjerne lenger enn til Oslo, for-tiden-regnhullet som er vår hovedstad. Jeg er hos nevropsykolog, spesialpsykolog i psyko-fysiologi, Odrun Flatabø, og lærer diverse knep.

07.09.11

Da sitter vi på Dolly Dimples på Ullevoll stadion.. Vi er ihelsutne og har tydd inn hit i det øs-pøs-regnet som overfalt oss og andre i vår hovedstad.

Oi, akkurat nå lyste det opp, og jeg kan se fargen på husene på den andre siden av gata.

Vi holder om dagen til på Smart Brain ved Akerselva. Beierbrua krysser like ved over til Hønse-Lovisas hus. Jeg har fått lyst til å lese Oskar Braaten. Han beskriver jo dette området og livet til fabrikkjentene her. Sjøl var han visstnok barn av enslig mor og fabrikkjente, og på den tida antar jeg det ikke var annet enn å prøve å overleve. Den samme Akerselva har disse dagene speilet regnværet og har økt i omfang. I dag var det faktisk en liten elv i gata vi skulle krysse. Jeg husket tjernet nedafor hos oss og lurte på om jeg ville trenge flåte – eller om man skulle tørre vasse over. Hva vet vel jeg, skogboer og fjellape, om hvorvidt gater kan være bunnløse.

Jeg har forresten observert her jeg sitter og venter på den glutenfrie pizzaen at mennesker er mennesker uansett hvor man bor. Heime orker man ikke dra fram hagemøblene når vinteren går over mot grønn farge. Vi setter oss bare på sparken imens. Her orker ikke folk slå ned paraplyene selv om regnet opphører litt.

09.09. 11.

Gardermoen

Om en halv time begynner vi å stappe oss inn på flyet nordover.

For en uke!

Jeg er mer skutt nå enn jeg kan huske å ha vært, kanskje med unntak av det første halvåret av domantrening. Da var jeg også skutt.

Likevel liker jeg å forflytte meg og treninga slik som nå. Pappa har et 50-50 forhold til det å forflytte seg, og mamma, som er den ekte nomaden her, hevder hun har forflyttet seg mer enn nomader skal. Personlig tror jeg hun savner arbeidsrommet i kjelleren, hennes oase.

Men nå skal jeg duppe litt før de begynner å stable oss inn i flyet.

domantrener

Bryllup Polen, uforglemmelig

Fredag 26. august.

Da sitter vi i Poznan og venter på en bryllupsgjest som kommer fra London om ca to timer. Hun skal sitte på med oss til Ostrow Wielkopolski og Krotozsyn. Vi har bestilt leiebil, you see, som jeg har spandert. Hørte jeg noen antyde at jeg er gjerrig? Jeg er sparsom, og det er noe helt annet.

Det var som når vi i gamle dager reiste til USA; opp grytidlig, første fly fra Evenes, løpe gjennom Gardermoen… men der stopper likheten. Før løpte vi gjennom Frankfurt til Philly, denne gangen gjennom København til Poznan. Det er faktisk bare to uker siden vi løpte gjennom København.

Jeg er jo en observerer. Denne gangen har jeg fulgt prosessen med bryllupsgave. Pappa avgjorde at han fikset det og dro så til Harstad. Ingen hadde noen innvendinger før han kom heim med samme gave som Sigbjørn og Emma Margret fikk i husgave – en sammenleggbar gjesteseng med madrass. Jeg observerte haka datt hos mamma samtidig som den seig en anelse ned hos meg. Vi var imponerte over gaven og tanken. Det samme til alle! Men så er det en vesentsforskjell på å ta noe i bil til Tromsø sammenlignet med å frakte det til Krotozsyn.

Gaven stod lenge i stua heime, og til slutt heiv pappa og Araya seg over pakking av den. Den ble flott!

Så kom neste steg. Vi pleier ta Fiestaen til flyplassen når vi reiser og langtidsparkere den. Denne gangen måtte jeg ofre Berlingoen som har bedre plass. Mamma og jeg holdt pusten da vi sendte bagasjen på Evenes, men senga suste gjennom, og vi slapp pusten. Steget deretter var Poznan. Plutselig kom ikke mer bagasje på bandet, og folk begynte å trø urolig. Ikke vi. Vi så hva som hadde lagt seg på tverke på transportbandet og stod fast. Bak det hopet bagasjen seg opp. Nå er den i leiebilen mens vi smaker på polsk mat og venter på bryllupsgjesten

fra London.

La en ting være sagt med en gang; denne gaven blir det å følge lykke med. Det er jo slik at jo mer man styrer med en ting, dess mer lykke følger det med den. En kofte som syersken har plagdes med, er en skikkelig lykkekofte, har jeg hørt.

Tirsdag 30. august.

Det er blitt tirsdag. Jeg sitter ved et elegant frokostbord med lin og sølvtøy (tror jeg det er) og ser en gartner gi dagens stuss til de elegant-fasong-klipte vekstene utenfor. Han stusser bort mikroskopiske deler. Det var vår nestsiste natt i Polen. Vi har overnattet i et elegant spa-hotell der det føles som om man kan speile seg i golvet. Vinduene går fra tak til golv og har flott danderte silkegardiner, og stolene her ved bordet er myke. I ettermiddag begynner vi å kjøre mot Poznan der vi leverer bilen og reiser til Oslo i morgen. I går overnattet vi i et lite familiedrevet motell med solide bondemøbler og den slags.

Magdas og Juozas’ bryllup lar seg nesten ikke beskrive. De feiret i 4 dager. Fredag ettermiddag hadde de grillselskap slik at polske, litauiske, spanske og norske gjester skulle bli kjent med hverandre. Vi var 4 fra Norge, vi tre og en gutt som er samboer med Magdas venninne. Fra Litauen kom Juozas’ familie og venner i felles buss. Magda og Juozas giftet seg i Døperen Johannes’ kirke i Krotoszyn, som er Magdas kirke. Jeg hadde hørt at katolske kirker hadde annen dekor og ornament en protestantiske, og ja, det var slik. En polsk og en litauisk prest forrettet på to språk. Apropos, da vi kom inn i kirka og fant en plass vi mente var høvelig sånn midt i kirka, kom Magdas mor og flyttet oss vennlig og bestemt framover. Plutselig hilste en på oss på norsk, Dominica, hun som kom som au pair til Miriam og Emrah i desember 2005 og som feiret jul sammen med oss. Kjente over alt!

Man kan lettvint finne ord for å beskrive hendinger, det er miljøet og det andre som er vanskelig å finne ord for – formelt og uformelt samtidig, - hvordan skal man beskrive det - avslappet, elegant og stimulerende, inkluderende og fantastisk. De kan det, polakkene og litauerne.

Selve festen var i Ostrow Wielkopolski på hotell Borovianka der vi alle bodde. Da vi kom inn til middagsbordet etter en del spesielle seremonier og fant plassene våre, gjett hvem som fant sin merkede plass ved brudens venstre side? Riktig! Pappa! Gjett hvem som deretter tronte ved bordenden ved brudeparets bord? Riktig! Jeg! Hedersplass, spør noen meg!

Brudeparets foreldre satt ved ulike bord og var vertskap der. Lurt.

Juozas ønsket velkommen på litauisk, Magda tok det på polsk og norsk.

Og all den maten! Variert og masse! Og alle kakene! Og kald mat etterpå. Og suppe! I polsk tradisjon skal mat stå på bordet hele tida. Man bytter fat og setter inn mer og anna mat. Etter middagen spiser man litt her og der som man vil. Innimellom danser man – hele tida. Jeg også. Jeg stod som en elegant søyle på dansegolvet og danset. Pappa danset litt på den ene sida av meg og mamma på den andre sida av meg – den reumatiske og astmatiske mora mi, danset en masse hele natta med meg med bare små pauser der jeg elegant stod på dansegolvet unntatt når dansen gikk i løpesirkler ledet av Juozas’ bror Ludas i sin tracks. Han har CP og ledet ringdansene i tracksen. Da hang jeg også på i disse dansene rundt i ring i slyng og sving. Og jeg tenkte at det jammen ikke var rart at lille Magda trivdes så godt på leikarringen på Tårstad. Hun hadde jo dansetradisjon fra før.

Kl 4 om natta var det slutt. Klokka 1 gav vi opp, men da hadde noen andre gått før oss. Søndag morgen spiste brudeparet, deres familier og alle gjestene felles frokost kl. 11. Deretter hadde de to timers billek med en gammel polsk bil av typen for 30 år siden. Den er i dag sjelden og verdifull og kan leies for noen timer. Med den brummet gjestene rundt i det store hotell-området mens man delvis skjøv den i start, lo og spøkte om sin fortid. Man satte også rekord. Den tidligere rekorden var at den lille bilen hadde plass til 6 personer. Den nye rekorden ble 10, en myk en i bakruta, tre i baksetet, to framme, en stod på stigbrettet, en satt på åpen motorkasse og to lå på takgrinda. Klokka 3 spiste vi felles middag. Gjestene fra Litauen dro deretter i felles buss, og vi kjørte til Kerbno.

I ettermiddag skal vi innom Magdas foreldre i Krotoszyn før vi kjører til Poznan. Der har vi bestilt siste overnatting.

Heime igjen. Søndag 04.09. om kvelden.

Pappa har en innebygd radar i tillegg til den GPSen vi også har. Iblant slår han av GPSen og kjører etter egen radar – og det går supert. Iblant kobles radaren inn og overstyrer GPSen som straks begynner å rekalkulerer ruta. Det skjedde blant annet tirsdag i Polen. Plutselig svingte pappa av fra ruta, GPSen blandet seg inn og rekalkulerte vilt en ny rute for å få oss inn på rett vei, men radaren overstyrte, og plutselig var vi inne i en bakgård der det var en lokal kafe med et par utebord. Det luktet trekull og anna rart fra noe som var et verksted, antar jeg, på tunet. Menyen var på polsk. Ingen problem. Vi så ryba som vi visste var noe med fisk – Alexander Rybak betyr jo Alexander Fisker, ikke sant, og kutlet som vi antok var noe kjøtt. Det gikk helt greit.

Jeg antar dette måltidet balanserte den elegante frokosten vi hadde spist. Men intet kan balansere det neste måltidet. GPSen overtok, og vi kjørte til Krotoszyn og ul. Grxegorewska til Magdas familie. Der ventet et polsk festbord, kaker, salater, kjøttretter…. Magdas foreldre tok i mot oss som datterens norske familie. Det er virkelig flott å bli møtt slik, og det var trist å dra om kvelden. Magdas foreldre bad oss bli over natta, men vi hadde et par timers biltur foran oss til Poznan og skulle rekke å levere leiebilen og så reise til Oslo tidlig neste morgen.

Polen gav mersmak. Det er et land jeg gjerne skulle sett mer av selv om jeg er klar over at de spesielle hendinger og menneskene er det som gjorde dette til noe annet enn et turistmål.

Torsdag hadde jeg time på Smart Brain i Oslo og satt og jobbet med elektroder på hodet. Om kvelden reiste vi heim, og dagen etter var det ABR, elektro, reflekser, gass, masker, body talk, åling etc, etc. Gjentagningstegn for de neste dagene.

domantrener

Saken er at akkurat nå, søndag kveld, driver pappa og pakker. Vi nordlendinger reiser jo stadig på behandling, det være seg kurbadet i Tromsø, ut av landet til kurbad Tyrkia eller Hellas eller andre steder, sørover til Oslo….Så også jeg. Jeg er en meget gjennomsnittlig nordlending, og jeg reiser i morgen tidlig til Oslo fem dagers behandling. Pappa pakker ned ABR, elektro og masker, og det er vel omtrent det vi rekker i tillegg til behandlinga.