Har dere lagt merke til at enkelte navn blir skrevet feil? Når vi ferdes i Harstad eller hvor som helst pleier jeg lese logoen på enkelte firmabiler og forundre meg over hvorfor ting er skrevet som de er. Det samme opplevde jeg kort tid etter at vi hadde landet på Sola ved Stavanger på torsdag. Vi hadde leid bil, hos Avis som vanlig. Dette er ikke første gangen vi leide bil i det firmaet. Da vi var i Danmark i sommer, brukte vi Avis, og også da vi var i bryllupet til lille Magda og Juozas. To ganger har vi leid bil i Trondheim – Avis her også. Det er alltid en årsak til at man holder seg til samme firma, ikke sant. Man er fornøyd. I den frie handleverden kan kjøper endre handelspartner. Det er et signal når man endrer. Vi har holdt oss til Avis.
Så da vi skulle være fire dager i Stavanger var det naturlig å forhåndsbestille en Avis-bil fra Sola lufthavn. Det startet på terningkast 6 og det holdt seg på terningskast 6 mens vi gikk over til det iskalde parkeringshuset til vår leiebil som skulle stå i rad fire eller fem. Mens vi gikk der og lette – ingen biler med det nummeret, ingen biler med oppgitt merke og ingen biler som svarte når vi trykket på nøkkelen – sank terningskastet til 5. Mens vi ringte til Aviskontoret derfra, ble jeg kaldere og kaldere mens vi ble satt over fra den ene til den andre. Da vi endelig kom fram til Rett Person, var det blitt terningkast 4. Etter en stund fant Rett Person ut at Noen hadde parkert bilen et annet sted. Mens Rett Person prøvde å få tak i Noen, var det blitt terningkast 3. Til slutt meldte Rett Person at Noen skulle komme og vise oss hvor bilen var. Vi ventet. Til slutt kom Noen. Noen snakket et språk ingen av oss fire forsto, men kroppsspråk er universalt, så vi skjønte at vi skulle følge etter ham og slet oss gjennom det iskalde parkeringshuset og ut på en enda mer forblåst og iskald utendørs parkeringsplass på gateplanet. Endelig, tenkte jeg og beholdt terningkastet i hodet helt til Noen veivet utover parkeringsplassen og pekte på en snøhaug lang der borte i enden av parkeringsplassen. Dermed forsvant Noen, og vi begynte å slite oss i retning snøhaugen. Under den fant vi en bil. Nå var det blitt terningkast 2. Ja, ja, tenkte jeg, terningkast 2 er bedre enn terningkast 0. Det holdt helt til vi hadde fått vekk såpass mye snø at vi så at dette slett ikke var den bilstørrelsen vi hadde bestilt. Vi var fire personer med bagasje, og dette var en bil for kun en person som hadde barbermaskin med seg. Terningkast 1. Før jeg, iskald og forfrossen, hadde kommet meg inn i bilen, var terningskastet blitt 0, og etter hvert som vi hadde fått stablet oss inn og plassert kofferter og ryggsekker på fangene her og der, raste terningkastene nedover. Den stoppet på -7. Hvorfor vi ikke gikk inn og klaget? Vi gidda ikke. Forfrosne som vi var hadde vi kommet i hus på et vis. Klage skal vi gjøre til Avis sentralt – hvis vi gidder da. For senere, når vi var kommet inn til Stavanger og hadde fått lempet inn pargaset på Thons maritime og det bare var oss fire igjen i bilen, da var det akkurat passelig plass.
Tilbake tilbegynnelsen. Avis Sola har tydelig skrevet navnet feil. Enten skal det være Avvis eller Av-vis, eller når jeg tenker på den snøhaugen vi fant: Av-is.
Nå starter terningen på ny frisk. Jeg har vanligvis i mitt forhold til mennesker og hva som helst terningkast 6 som utgangspunkt. Så også da vi sjekket inn på Thons maritime. Rommet vi fikk var flott, var ok. Et rom for folk med allergi, men da vi så dusjen, ble vi litt betenkt. For å få dusje måtte man klatre opp i et svært badekart med høy kant. Ok at pappa og jeg kunne klare å dusje der, men mamma som allerede hadde brukket en arm ved å klatre, så ulikt på å klatre opp i der for å dusje. Her skulle man tru at terningkastet sank, men nei. Tvert om. Det ble terningkast 7, for plutselig hadde husøkonomen flyttet oss over på et stort allergirom med stor og rommelig dusj på gulvplan. Terningkast 7 holdt seg for hele tida vi bodde på det hotellet.
Dagen etter hadde det slutta og snø. Det ble mildt og regn, og vi tok vår lille og snertne bil i lommeformat og suste utover Jæren. Hva vi skulle der? Svar: Fordi pappa sa at Jæren er Jæren, og den må alle se. Derfor suste vi utover dit. Og senere suste vi ned til det åpne havet for å se på de som surfet på de store bølgene. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her var havet åpent. Langt om lenge kjente de andre også at de var sultne og det var tid for å spise. I den snerte lille lommeformatbilen suste vi tilbake i retning Stavanger og til IKEA. Hvorfor det? Svar: Fordi pappa sa at her hadde de kjøttboller til middag og det likte jeg. Jeg kan absolutt ikke huske at jeg ble spurt. For så vidt ikke noen andre heller. Hvorfor ingen opponerte? Svar: Det var pappa som kjørte. Terningkast 6 til pappa.
Det drysser med terningkaster. Marsha er en ivrig fotograf, og gjennom hennes fotograføyne så jeg ting jeg ellers ikke ville lagt spesielt merke til. Terningkast 6. Stavanger er en vakker by. Terningkast 6. Ingen av oss andre nevnt slaget i Hafsfjord. Vi tide klokelig. Terningkast 6 til oss.
Siden terningkastene, når jeg ser bort fra Av-is, er så høye, trekker jeg her ikke inn det evige maset om at Norge ble samlet til ett rike ved slaget i Hafsfjord ca 872. Heller ikke stiller jeg non spørsmål om geografisk utbredelse av det Norge som ble samlet. Terningkast 6 til meg for diplomati.
Hva vi gjorde i Stavanger? Svar: Fortsettelse følger.
domantrener
mandag 23. januar 2012
tirsdag 17. januar 2012
No Hair Skåden
Søndag kveld dro vi på den filmen «alle må se». Det er bare én slik film for tida i Harstad, filmen om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, også kjent som No Fish Olsen. Nå tror jeg nok at det ikke var bare kunnskap om alzheimer som trakk
No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.
Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.
Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.
Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.
No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.
PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.
Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.
No.Fish Olsen har en imponerende faglig og politisk merittliste. Han har gått gradene fra ung AUF’er, i fylkestinget for AUF, og fortsatte den veien til han i 1992 kalt inn som fiskeriminister i fru Gros tredje regjering. Muligens var Jens Stoltenberg minister i samme regjering, det vet jeg ikke. Men det som er klart er at Jens nok sikkert har gått gradene han også, men da bare som en formalitet, som den at kronprinsen tar krigsskolen. Jens er nemlig født inn i de rette politiske sirkler med rett politisk familie og vennekrets. Akkurat nå flimret Nord-Korea forbi i tankene.
Uansett, Jan Henry gikk gradene fordi han var dyktig, velutdannet og engasjert. Han begynte som nei-mann i forhold til EU, og i fiskeriforhandlingene med EU sa han at Norge ikke hadde noen fisk gi bort i forhandlingene. Slik ble han kjent som No Fish Olsen. Senere endret han syn på EU-medlemskap. Men han hadde flaks. Det norske folket fortsatte og ville ikke gi bort fisk, noe folkeavstemninga i 1994 tydelig viste.
Personlig må jeg si at det norske folk er framsynt. Hadde man ikke sagt nei da, hadde vi i dag sittet med hele pakka inklusive Hellas og Italia og nye EU-medlemskap og all den EU-gjeld vi skulle hefte for. Slik kan man si at et EU-medlemskap ville være som å kausjonere på et dokument med bind for øynene. Et dokument der man senere kunne skrive inn hva som helst. Dere husker Sverige som pistret at Norge burde være med å betale for det Sverige hadde skrevet under på med bind for øynene? I dag hadde muligens vi kunnet være i samme situasjon og sittet her rundt de norske fjell og fjorder og pistret over at nei-landet Sveits måtte være med å betale.
Egentlig et tankekors at Sverige som nøytralt land under krigen senere løp inn i EUs favn. Vel, egentlig ikke et tankekors. Enkelte historikere mener Sverige allerede under krigen skrev under på et dokument med bind for øynene ledet an av datidens monark i nabolandet i øst som skal ha hatt champagnefester med tyske troppetransporter gjennom landet og hit til oss fjellaper som sloss i dalene i sør i landet og i fjellene og langs fjordene i nord.
Egenlig er det ikke rart at broder Svea løp inn i favnen til sine tidligere allierte om enn mer fordekt.
På den andre siden lurer jeg på om vi har skrevet under på noen dokument med delvis lukkede øyne. Dette fordi jeg ser broder Svea strømme inn i nei-landet, og broder Fritz komme med sine husbiler og tømme fjordene her for fisk før de tømmer kjemikaliedoene i veikantene og vender tilbake. Så kanskje jeg ikke skulle ha hovert sånn over at man skrev under et EU-medlemskap som om man kausjonerte med bind for øynene på et blankt dokument.
Tilbake til Jan Henry T. Olsen. Årsaken til at jeg nå sitter og blogger er at jeg i morges følte en viss tilhørighet med ham. I tøffe forhandlinger hadde han ingen fisk å gi bort, og i morges kom den evige antydninga fra mitt lokale EU om at jeg om ikke annet burde stusse panneluggen. Det har vært delvis stille fra den fronten en stund siden mitt lokale EU har vært – som EU ellers – opptatt med problemer og utfordringer på annet hold og har glemt oss små. Slik har håret mitt fåt vokse i fred uten annen oppmerksomhet enn mumling om at det burde stusses. Noe jeg har tatt med stor ro og latt gå ut det andre øret nettopp fordi jeg visste at også mitt lokale EU ikke var handlingsdyktig på det feltet like lite som det store EU er handlingsdyktig på å takle situasjonen innen deres grenser. Men som EU får inn nytt blod fra nye medlemsland, har mitt lokale EU også fått inn nytt blod. Men forskjellen er bare at mitt nye blod til forskjell for det nye blodet EU tar inn, er meget handlingsdyktig. Marsha har fri en uke, og den nye vikaren så mitt vakre lange hår som krøller seg godt ned over øynene og sa at hun kunne klippe meg siden de andre to i mitt lokale EU er handlingslammet der. Enarmede mamma tør ikke klippe over øynene mine, og pappa sier han klipper ikke. Derfor har jeg hatt fred i en hel måned. Man kan se på det som en slags våpenvile eller at våpnene, saksa, var lagt ned.
Men tilbake til i morges. Jeg prøvde å forklare at jeg ikke hadde noe hår i det hele tatt å gi til mitt lokale EU. Faktisk satt jeg i knallharde forhandlinger om hår akkurat som kollega Jan Henry T. Olsen for knapt 20 år siden. Enn så lenge er jeg No Hair Skåden. Det som bekymrer meg er at No Fish Olsen endret standpunkt. Men han ble heldigvis reddet av et norsk nei til EU. Så tilbake til meg. Om jeg som kollega No Fish Olsen påvirkes til å tvile meg fram til et annet standpunkt, håper jeg det norske folk slår til med et rungende nei.
No Hair Skåden
PS: Jan Henry T. Olsen ble i 1997 tildelt æren som Tidenes fiskeriminister av avisa Fiskaren. No tror jeg nok den tittelen dekker mer enn No Fish. Men uansett kan jeg der ikke dra noen sammenligning. Og ikke vil jeg det heller.
· Jeg kan ikke for det er ikke noe hårdepartement.
· Og jeg vil ikke, for med den pågående debatten om hår og pels ville det neppe bli noen ærestittel. Tvert om.
PSS: Jeg innser at jeg spøker mer med Sverige, akkurat som jeg spøker om foreldrene mine. Egentlig av samme grunn. Man må ha en trygghet i forhold til det man spøker med. Man må ha et eierskap til det man spøker med. På min fars side er jeg mye svensk. Min farmor var fra Dalsland. I tillegg har jeg mye slekt i Kiruna-området. Følgelig er jeg mye svensk.
Det er en hårfin balanse rundt hvem som spøker med hva. JEG kan spøke om hjerneskade og vitse om alt det en hjerneskade kan stekke i stand av uønskede reaksjoner. Det er sjølironi. Om andre gjør det, er det mobbing. Jeg kan vitse om samer og samiske særtrekk. Det er sjølironi. Om andre gjør det, nærmer man seg ordet rasisme.
Så derfor, Sverige, jeg har sy mye svensk blod at jeg også er svensk.
fredag 6. januar 2012
- tørr og tom -
06.01.12
I hele dag har jeg hatt ideen til en blogg. Nei, ikke i hele dag forresten, helt til for en time siden. Da mistet jeg ideen. Og det ironiske er at etter at jeg mistet ideen, har vi sittet her for å blogge. Tidligere i dag signaliserte jeg nemlig at jeg gjerne ville blogge i kveld. Og her sitter jeg, tom og tørr. Ikke en ide om hva jeg skal blogge om.
Til slutt gikk jeg inn for å prøve dette med at veien blir til mens du går, i mitt tilfelle mens jeg sitte og faciliterer og slik kanskje kommer på hva det var jeg skulle blogge om. Det skal være en ganske probat oppskrift. Når man tar pennen i hand og begynner å skrive, begynner hjernen og rydde og strukturere, blir det sagt. Det samme gjelder ved tale for noen. Men begynner å tale uten å vite hvor hen man skal, og i løpet av talen jobber og strukturer hjernen så siste delen av talen blir ganske bra. En tidligere norsk politiker, nevner ikke navn, hadde det slik. Hennes taler var i begynnelsen fylt med lange og innfløkte innskudd og ganske rotete setninger, mens siste del av talen gjerne ble klarere og bedre.
Jeg innser at det ikke ser ut til å fungere for meg. Sier derfor bare god natt.
domantrener
– tørr og tom -
I hele dag har jeg hatt ideen til en blogg. Nei, ikke i hele dag forresten, helt til for en time siden. Da mistet jeg ideen. Og det ironiske er at etter at jeg mistet ideen, har vi sittet her for å blogge. Tidligere i dag signaliserte jeg nemlig at jeg gjerne ville blogge i kveld. Og her sitter jeg, tom og tørr. Ikke en ide om hva jeg skal blogge om.
Til slutt gikk jeg inn for å prøve dette med at veien blir til mens du går, i mitt tilfelle mens jeg sitte og faciliterer og slik kanskje kommer på hva det var jeg skulle blogge om. Det skal være en ganske probat oppskrift. Når man tar pennen i hand og begynner å skrive, begynner hjernen og rydde og strukturere, blir det sagt. Det samme gjelder ved tale for noen. Men begynner å tale uten å vite hvor hen man skal, og i løpet av talen jobber og strukturer hjernen så siste delen av talen blir ganske bra. En tidligere norsk politiker, nevner ikke navn, hadde det slik. Hennes taler var i begynnelsen fylt med lange og innfløkte innskudd og ganske rotete setninger, mens siste del av talen gjerne ble klarere og bedre.
Jeg innser at det ikke ser ut til å fungere for meg. Sier derfor bare god natt.
domantrener
– tørr og tom -
Abonner på:
Innlegg (Atom)
