Ikke nevn gomba for meg på en stund

Pappa er i Oslo og leverer inn deler av smartbrain-utstyret. Mamma og jeg styrer her. Vi har / hadde en del ugjort - og det passet å gjøre det i dag. Dagen i dag var en god anledning til å få dette unna. Og ok, noe er unna – men det gjelder ikke frokosten, dagens første måltid. Den er ugjort og uspist enda det er et godt stykke ut i dagen – og jeg er sulten som en langveisrekende ulv.

Så hvorfor ikke spise frokost da? Den har stått klar på kjøkkenbordet lenge.

Årsaken er som alltid enkel. Årsaker er vanligvis det, enkle, mener jeg. Mamma hadde klargjort gombadeig til middag – og hvem orker da tørre glutenfrie brød til frokost når det venter gomba til middag – og særlig siden denne familien ikke har hatt gomba til middag på tre måneder. Siden mamma brakk handa har gombalaging ikke inngått i hennes arbeid. selv jeg skjønner at å lage gomba med en hand og bruke kne eller albu som erstatning for den andre ikke akkurat er, vel vel… Men å er jerngrinda på handa erstattet av et støtteopplegg. Om noen minutter løper vi for å spise. Jeg var egentlig lesesugen i dag og har lest en del, men nå går det ikke å lese.

Det er merkelig med denne gombaen – luksusspise og gourmetmat for noen æsj for andre. Vanens makt, eller kanskje jeg skulle si matens makt. Jeg hadde neppe satt himmel og jord i bevegelse og sultet for å kunne nye froskelårmiddag – eller smalahovud. Unnskyld vestlendinger. Jeg har jo ¼ av genene mine fra Vestlandet og skal lete blant dem etter smalahovud-genet.

Jeg har etter hvert lært meg å forholde meg til deler av min hjerneskade og å komme i forkjøpet det hjerneskaden driver meg til. Jeg vet at selv om jeg mener å gjøre noe, kan jeg ende opp med å gjøre noe helt annet. Velkjent fenomen. Beskjedene går ville i hjernens krinkelkroker før de kanskje endelig kommer til rett sted. I dette tilfellet, selv om jeg ikke ville spise før middagen var ferdig, kunne jeg ende opp med å gjøre det likevel. Følgelig var jeg denne gangen i forkant og sa til mamma at om jeg kom som et uvær mens hun var på kjøkkenet og fikk gombaen i kok, om jeg reiv kjøleskapsdøra av hengslene, skulle hun høflig snu meg tilbake. Og så skjedde. To ganger brøt jeg meg fram til kjøleskapet og holdt nesten på å rive ut diverse der – og to ganger fikk jeg beskjed om å vente til middag.
Yes ! ! Den taklet jeg godt.

Etter neste gass stormer vi for å spise.

domantrener


Nå er det kveld. Statusrapport: Min lille mage hadde plass til 3 ½ gomba pluss litt potet og den nødvendige og alltid-på-bordet helseblandinga pappa lager av ALL mat som MÅ inn. Sunne ting.

Som dere vet er kroppen et finurlig instrument og justerer seg. Bestefar pleide si at en kongelig middag krever en kongelig middagskvil. Man blir trett fordi kroppen juste4rer en del funksjoner for å kunne fordøye den kongelige middagen. Følgelig slepte mamma og jeg oss i seng – bekka nedpå – for å ta en kongelig middagskvil.

Det er kveld. Ennå er jeg overmett. Det skal bli lenge til sitter så sulten for så å gafle inn overmåte! Har forståelse for det lille før-måltidet man kan få på restauranter mens man venter på hovedretten. Magne begynner å kjenne at noe er kommet inm, og man begynner på prosessen og er ikke som en omrekende ulv.