Til enhver politisk enhet flyter det jevnt inn utfordringer man enten arkiverer i søppelboksen eller i en skuff først for så å arkivere det i søppelboksen.

Jaha, da er endelig halve administrasjonen tilbake etter en lang sykemelding. Enhver kan tenke seg situasjonen når halve det administrative personalet er borte. Jeg undres på hva Stoltenberg ville ha gjort om halve staben hans plutselig var sykemeldt. Sannsynligvis rekruttert nye fra en stakkars jævel som er under ham i grad og følgelig må avgi personale. Fullt så enkelt er det ikke for meg, for jeg har for det første ingen politikere under meg jeg kan rekvirere nødvendig administrasjon fra, og for det andre er min stab av den beskaffenhet at den ikke lar seg erstatte av noen hvem-som helster. Så dermed har det administrative haltet seg framover en stund. Men som sagt, nå er den andre halvdelen på plass, og det sier jeg bare, vedkommende hadde ikke før satt seg før jeg var der med lista mi over oppgaver som har blitt hengende etter. For øvrig har jeg ikke dårlig samvittighet for det, for da jeg for noen uker siden besøkte min sykemeldte del av administrasjonen – oppfølging i sykemeldingsperioden, kalles det – hadde pappa og jeg knapt fått parkert bilen før hun geleidet oss i vei og viste hva hun ønsket seg i bursdagsgave.


Til enhver politisk enhet flyter det jevnt inn utfordringer man enten arkiverer i søppelboksen eller i en skuff først for så å arkivere det i søppelboksen. Men noe legger man på skrivebordet. Så også her i denne enheten i dypet av Borkskogen.

For knappe to år siden var jeg en av fem samiske forfattere som var representer på Salon de livre i Paris, den europeiske litteraturmessa, jeg med fire noveller av min første novellesamling Jeg er ikke en fjellklatrer. Senere har et fransk forlag kjøpt rettighetene til den franskspråklige versjonen, og boka har vært under oversetting. Nå skal den lanseres i Paris i mars, og jeg er invitert til lanseringa og har i den forbindelse en del som må gjøres både av skriving og praktiske forberedelser, så jammen er det bra min administrasjon er fulltallig og samlet her i skogene. Jeg har utferdiget en liste over praktiske gjøremål, som f. eks. at mine kofter må renses og skal ikke brukes før i Paris i mars. 6. februar, Samefolkets dag, stiller jeg i stilig treningstøy.

Dessuten har det endelig høvd seg slik at de to nomadene i Gdansk er heime samtidig med at vi skal til Oslo på ABR, så følgelig suser vi om knappe to uker over til den delen av Europa. Jeg vet ikke mye om Gdansk annet enn at det visstnok er Polens neststørste by med masse skipsverft. Ved et av disse skapte man revolusjon ved å ikke bøye seg for en mektig overmakt. Lech Walesa, Solidaritets uredde leder, havnet først i fengsel, senere i presidentstollen da Polen igjen var fritt land. Jeg gler meg til å se Gamlebyen, samt at Basia og Svein har sagt at de skal vise oss områdene rundt Gdansk. Jeg pakker etter råd fra dem med lite klær og supplerer der – det gjør jeg forresten nesten alltid, handler på reise, mener jeg.

Jeg blir litt opphengt i Lech Walesa, han fikk Nobels fredspris da det stormet som verst. Fascinerende at det går an – og det burde være flere slike prestisjetunge priser for den som tør opponere mot statlig regime. Da skulle jeg spilt inn navna på min administrasjon som i flere år har opponert mot deler av helseforvaltningen. Men som Lech Walesa som ikke kom for å motta prisen – han fikk ikke utreisetillatelse og kona møtte, ville nok ikke de to her heller møte. De har ikke klær for en sånn anledning, tenker jeg årsaken ville være, for de kan ikke som Walesa påberope seg nekt av utreisetillatelse. Jeg er ikke hel-diktator, bare litt, og en utreisetillatelse kunne jeg nok signere. Så de må ha en annen grunn til ikke å dra.

domantrener

Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon

Pappa og jeg har jaget til Skibotn på fredag. Og jager heim i dag. En god lydbok forkorter veien, så før noen får sagt kake er vi framme.

 Hva vi skal i Skibotn? Mamma rehabiliterer der, og pappa og jeg antok hun ikke kunne klare seg uten oss, så vi jaget hit. Men da vi kom, så vi at hun pinadø så ut som om hun hadde overlevd godt. Ikke så rart egentlig. Hun hadde hatt besøk av Sigbjørn, samt Mai og Lillian. Dessuten er dette senteret helt max, både bygget, omgivelsene og treningsmulighetene. Mamma sier bassenget er topp av toppene. Hun og noen andre galne kvinnfolk går i bassenget grytidlig hver morgen. Faktisk er jeg glad hun har funnet andre galninger her. Det er ikke alltid så enkelt å være den eneste galingen som elsker vann. Området er også helt flott. Furuskog og lyngmoer. Stier langs fjorden som strandpromenaden ved Middelhavet. Absolutt et godt sted, og jeg har notert i mitt elendige hode at jeg skal prøve å hjelpe dette stedet til en forståelse av navnet Skibotn.

Pappa og jeg har dessuten hatt det travelt i uka før vi dro hit. Det er jo uka for mental helse, og Skånland har hatt arrangementer som vi selvfølgelig har dratt på. Selveste Audun Myskja holdt et foredrag, og pappa og jeg satt først pent på plassene våre i en halv time før han begynte, så satt vi enda penere i en og en halv time mens Myskja, som er en av guruene våre, talte. Deretter satt vi litt ytterst på krakkene våre i en ny halvtime mens vi ventet på at han skulle komme ut. Den som tror at vi lot en sjanse gå fra oss til en personlig utdypende meningsutveksling med Audun Myskja, kjenner ikke pappa. Det vil jeg bare si. Jeg husker en gang på domaninstituttet – det var enda den gangen lille Emma Margret reiste med, så det må ha vært i mai 2006 - da ble pappa så lenge på do at vi begynte å bli bekymret. Lille Emma Margret gikk for å se etter ham, og jada, der hadde han ett seg inn på Katie og Glenn Doman og sto og meningsutvekslet. Så altså, vi satt ytterst på krakkene og ventet på en av våre guruer. Audun Myskja er tomatis-legen i Norge kan man si. Jeg klarte å smette inn såpass i de dype samtalene at jeg fikk gitt ham en bok og sagt at jeg var en tomatis-er.

 Nå skal jeg sove litt før vi begynner heimturen og i morgen kveld skal vi hente en ny ladning fisk i Grovfjord.

 domantrener

 PS: Jeg har forresten solgt bøker for vel 2000 her. Sånn er det. Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon.

PSS: Da skal jeg legge meg før landeveiens glade gutter header heimover.

PSSS: Det er forresten merkelig. Min lapp-nomade mor liker ikke å ferdes unødig etter veiene.  Det ligger vel i genene. Samer ferdes på en annen måte. Vi romani derimot elsker landeveiens travle og pulsende liv.