Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon

Pappa og jeg har jaget til Skibotn på fredag. Og jager heim i dag. En god lydbok forkorter veien, så før noen får sagt kake er vi framme.

 Hva vi skal i Skibotn? Mamma rehabiliterer der, og pappa og jeg antok hun ikke kunne klare seg uten oss, så vi jaget hit. Men da vi kom, så vi at hun pinadø så ut som om hun hadde overlevd godt. Ikke så rart egentlig. Hun hadde hatt besøk av Sigbjørn, samt Mai og Lillian. Dessuten er dette senteret helt max, både bygget, omgivelsene og treningsmulighetene. Mamma sier bassenget er topp av toppene. Hun og noen andre galne kvinnfolk går i bassenget grytidlig hver morgen. Faktisk er jeg glad hun har funnet andre galninger her. Det er ikke alltid så enkelt å være den eneste galingen som elsker vann. Området er også helt flott. Furuskog og lyngmoer. Stier langs fjorden som strandpromenaden ved Middelhavet. Absolutt et godt sted, og jeg har notert i mitt elendige hode at jeg skal prøve å hjelpe dette stedet til en forståelse av navnet Skibotn.

Pappa og jeg har dessuten hatt det travelt i uka før vi dro hit. Det er jo uka for mental helse, og Skånland har hatt arrangementer som vi selvfølgelig har dratt på. Selveste Audun Myskja holdt et foredrag, og pappa og jeg satt først pent på plassene våre i en halv time før han begynte, så satt vi enda penere i en og en halv time mens Myskja, som er en av guruene våre, talte. Deretter satt vi litt ytterst på krakkene våre i en ny halvtime mens vi ventet på at han skulle komme ut. Den som tror at vi lot en sjanse gå fra oss til en personlig utdypende meningsutveksling med Audun Myskja, kjenner ikke pappa. Det vil jeg bare si. Jeg husker en gang på domaninstituttet – det var enda den gangen lille Emma Margret reiste med, så det må ha vært i mai 2006 - da ble pappa så lenge på do at vi begynte å bli bekymret. Lille Emma Margret gikk for å se etter ham, og jada, der hadde han ett seg inn på Katie og Glenn Doman og sto og meningsutvekslet. Så altså, vi satt ytterst på krakkene og ventet på en av våre guruer. Audun Myskja er tomatis-legen i Norge kan man si. Jeg klarte å smette inn såpass i de dype samtalene at jeg fikk gitt ham en bok og sagt at jeg var en tomatis-er.

 Nå skal jeg sove litt før vi begynner heimturen og i morgen kveld skal vi hente en ny ladning fisk i Grovfjord.

 domantrener

 PS: Jeg har forresten solgt bøker for vel 2000 her. Sånn er det. Vi romanifolk er vant med å drive handel i enhver situasjon.

PSS: Da skal jeg legge meg før landeveiens glade gutter header heimover.

PSSS: Det er forresten merkelig. Min lapp-nomade mor liker ikke å ferdes unødig etter veiene.  Det ligger vel i genene. Samer ferdes på en annen måte. Vi romani derimot elsker landeveiens travle og pulsende liv.