Mine gener visste at det ikke var første gangen.

Jeg hadde ingen forventninger da jeg krysset den siste elva man krysser i dette livet og vadet i land på den andre bredden. Der ristet jeg godt av meg, det visste jeg man skulle gjøre når man krysset denne elva. Det jeg ikke visste, var hvorfor jeg visste det, men jeg visste det intuitivt. Sannsynligvis var det programmert inn fra begynnelsen av som et handlingsmønster sammen med andre intuitive, ikke-viljestyrte handlinger. Jeg snudde meg deretter og betraktet elva jeg nettopp hadde krysset. Jeg kunne ikke forstå at den var så liten. Jeg hadde da vadet og slitt i strømkastene for å holde meg oppreist. Jeg visste nemlig at gikk jeg under her, ute i denne elva, ja, da gikk jeg virkelig under i mer enn betydningen av å gå under i elva. Og nå betraktet jeg en stille elv, en elvestille uten en krusning på vannflata, men med utrolig bratte elveskrenter. Hvordan hadde jeg kommet ned i denne elva? Jeg kunne ikke huske å ha hoppet uti det. Og hvordan hadde jeg klart å komme opp på kanten av elva?


Jeg forundret meg egentlig ikke så mye som jeg burde, filosoferte jeg der jeg stod. Det lå antagelig også programmert i det som ble meg, antok jeg. Som fuglene visste å finne veiene til sine sommer- og vinterplasser, visste også jeg det, tenkte jeg beiskt der på den andre kanten – som nå ikke lenger var den andre kanten, innså jeg. Den andre kanten var nå min tidligere første kant, om det da hadde noen betydning, tenkte jeg enda med beisk smak. Jeg undret meg over om dette beiske også var programmert i meg fra begynnelsen av, dette med at det skulle gi en beisk smak å krysse denne elva. Jeg skutte meg det på elvebredden, nei, elvekanten. Jeg stod på en kant, og intet første nedover mot elva.

Programmet fungerte. Jeg forlot elva og gikk videre inn i det ukjente. Mine gener visste at det ikke var første gangen.