Harry Vande Waters fem ord: ostehøvel, grantre, bøtte, sol, landskap
Saken mot den forfulgte landeveisrøveren tok stadig nye veier, nye dimensjoner ble presset inn. Saken økte i omfang, og medienes opplagstall økte proporsjonalt med det. Mange fulgte saken fordi den var så alminnelig, så hverdagslig at enhver kunne identifisere seg med den. Det gjenkjennbare og forståelige er det som engasjerer mest. Derfor diskuterer gjerne folkevalgte organer små og gjenkjennbare summer i budsjettene, mens de store og uforståelige prosjekters krav blir klubbet uten nevneverdig debatt.
Derfor engasjerte saken mot landeveisrøveren så mange. De kjente sakens enkelte elementer. De hadde det sjøl heime, det som ble omtalt. Da Skrik ble stjålet engasjerte det ikke på samme vis. Hvem hadde vel Skrik heime. Hvem hadde ikke ostehøvel heime? Gjerne flere. Det kjente element slo til. Ostehøvler lå i hvermanns skuffer, alle og enhver brukte det. Det ingen fullt ut kunne forstå var hva landeveisrøveren skulle med disse ostehøvlene han ranet fra en transport av kjøkkenvarer. Og så bare ostehøvler? Ikke de skarpe kniver som enhver brukte mye av, ikke bestikk, boller, you name it, hva traileren enn førte med seg, men kassen med ostehøvler. Ostehøvler!
Diskusjonene gikk rundt kaffebord, på nærbutikken og der to eller flere ellers treftes. Hva skulle han med en kasse med ostehøvler? Mange hadde formodninger og formeninger, men det ble med det, med formodningene og formeningene. Den eneste som satt på fakta i saken var landeveisrøveren, og han satt godt og lettet ikke på noe uansett hvem som spurte, det være seg påtalemakten, journalister eller andre. Heller ikke visste noen hvor det var blitt av den kassen med ostehøvler. Det hadde ikke vært lange tidsrommet mellom røveriet og pågripelsen, og i en allverdens stor radius fra åstedet kunne tyvegodset ikke være. Følgelig var dette også noe som opptok alle og enhver. Politiet hadde uønsket hjelp i etterforskinga der de trålet landskapet på jakt etter tyvegodset. Andre trålet også. En uorganisert manngard vandret og lette i stadig større sirkler uhindret politiets anmodninger om å ikke tilsøle åstedet med fremmede spor.
Det var et enkelt landskap å lete i. Noen bakker, knauser, skar og hellere. Noen sletter. Vanlige skogsområder med småknudret bjørk. Et og annet pistrede grantre her og der som hadde overlevd den ivrige grantreplantinga som gikk over området selv så langt mot artic som dette. Ikke noen tett skog å søke gjennom. Likevel fant ingen noe. Alle ville være den som fant ostehøvlene, og derfor søkte og lette man i uansett vært. Sol eller regn, ut dro man. Blåst eller stille, man lette.
Uker kom og uker gikk, måneder ditto. Selv år kom og år gikk. Søket etter ostehøvlene mer og mer av, og ingen søkte bevisst lenger, men de fleste holdt øynene åpne når de ferdes rundt om. Landeveisrøveren måtte løslates ganske fort. Ikke hadde man bevis, og ostehøvler hadde ikke en verdi som gjorde at man bøttet folk inne for lang tid.
En dag ble en semi-trailer ranet. Av den innholdsrike lasten forsvant bare et parti med bøtter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar