...det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over...

Så hadde det igjen skjedd, det alle ventet, forventet, fryktet og bannet over. Enda en gang var landsbyen rammet uten at noen kunne skjønne hvorfor og hvordan, av hvem eller hva… Alle spørsmål var ubesvarte. Ingen så årsaker. Virkningen derimot følte alle på sine kropper, egne legemer, på familiens forgodtbefinnende, på naboers manglende velvære og på hele landsbyens liv. Alt og alle merket det.

Det var sjette gangen det skjedde, og alle hadde gitt opp å finne årsakene. De første gangene gjorde det offentlige initiativ seg gjeldende med det resultat at deres tafatte søken ikke ga resultater. Senere supplerte det private initiativ ettersøkningen. Alle skjønte at slike fysiske landeplager måtte ha en kilde. Det gjaldt om å finne denne kilden og tilintetgjøre det den spydde utover dem. Men også andre gangs ettersøkning var resultatløs. Så kom tredje happening og utløste samme ettersøking, bare med den forskjell at denne var mer innbitt, mer med sammenknepne tenner. Dog uten resultat. Den fjerde gangen lette man også etter kildene, etter årsakene, men denne gangen lå en håpløshet og desperasjon over søkene. Den femte gangen ble søkene etter katastrofens årsaker halvhjertede og med tydelige trekk av at man ikke regnet med å lykkes denne gangen heller. Så kom sjette angrep. Ingen søk ble igangsatt eller årsaken søkt angrepet. Innbyggerne krøp sammen i sine hus, og der de viste seg utendørs, var ganglaget bøyd, slepende – og oppgitt. De ventet på neste angrep. Ingen visste hvor eller hvordan den ville angripe. Men den ville det visste de. Det var ikke slutt ennå.

Men innbyggerne skulle få andre bekymringer enn å vente. De måtte begrave sine døde barn.