Skånlandsskolene til Tromsø?

Da har vi avviklet en uke med Tomatis-trening i Trondheim, og selv om den treninga stort sett består av å sitte og lytte til degenerert musikk, er det ikke så lett som det høres ut, i alle fall for meg. Jeg blir skutt i hodet av det og orker nesten ikke annet deretter enn å sløve. Men den tradisjonelle turen til Hovin tok vi selvsagt, og tante Millaug og onkel Knut hadde som vanlig en rotekte middag uten tilsatt spas og kommers; laks fra Gaula og gris fra naboan, alt spekt av dem sjøl og passe røkt, eggerøre fra egen hønsegård, etc, og rips og eggedosis til dessert. Til Hovin skal man ikke komme stappmett, og heller ikke når man besøker Marie og Jostein i Stjørdalen. Da vi reiste heim søndag, dro vi først til dem før vi dro på flyplassen – og vi rakk to måltid der, både å spise vafler samt middag før vi dro.

Apropos vafler, så har jeg et problem når jeg er sulten, jeg klarer ikke spise LITT hvis jeg ser det er mer på bordet. Noe tar styringa, og jeg bryter og herjer til jeg er stappet. Så også denne gangen. Jeg flesket i meg halvparten av vaffelhaugen – og den var stor, det sier jeg bare – og de andre fire spiste litt. Det som ble igjen ordnet Marie og Jostein med til niste til meg. Supert. Jeg var så proppet at nista ble spist da vi var heime om kvelden. Om mamma og pappa hadde kunne stoppet meg der? Sannsynligvis ikke, og særlig siden vi var borte. Her heime kan jeg rase og bryte, ingen ser det, og det er enklere da. Er vi borte, tja? Se for dere at jeg bryter meg over bordet etter det jeg vil ha. Og jeg er sterk i slike ting. I en periode mens jeg hadde fysioterapi pleide Berit Anne og jeg bryte ryggtak på tjukkas-matta på gymsalen, og hun måtte jammen stå på for å få meg av den. Derfor er det ikke enkelt å ta den kampen ved et dekket kaffebord.

En annen sak med min elendige hjerne når den går vill – og det hender iblant – er at jeg ikke klarer sitte til bords for selskaps skyld når jeg er mett. Slik ble det i Stjørdalen. Stappmett som jeg var forlot jeg middagsbordet og satte meg i sofaen – og der satt jeg og skjemtes fordi jeg hadde forlatt og surket fordi jeg satt alene i sofaen mens de andre pratet og lo om bordet. Hadde vi vært heime, hadde jeg blitt hardt og høflig bedt om å innfinne meg ved bordet igjen, og vanligvis går det bra etter et par forsøk. Er vi gjester tar de ikke kampen, sier administrasjonen. Jeg innser at jeg iblant ikke er det enkleste egget i reiret, men i mine gode øyeblikk jobber jeg med saken. Jeg har i meg dette med å iblant bryte i vei, men som sagt jobber jeg med saken.

Minnet er selektivt og rydder heldigvis bort det man ikke vil huske (det er da enkelte terapeuter sier kroppen husker det man vil glemme, men det er en annen sak).

Noe oppnår jeg da i positiv retning. Kjøra, de nevrologiske reaksjonene som herjet i hodet mitt og gjorde at jeg oppførte meg som dopet – noe jeg sannsynligvis også var – er nesten borte nå, og når det kommer, får jeg fort kontroll over dem. Dette skyldes antagelig en blanding av smartbrain-programmet, tomatis-programmet og Family Hopes program, samt at vi langsomt har eliminert ting etter ting i kosten, ting vi stilte spørsmålstegn ved. Kaker har jeg kuttet ut for lengst, andre sukkerholdige ting likeså. Gluten hender det at jeg spiser, men sjelden, melkeprodukter likeså. I sommer begynte vi å eliminere enkelte frukter. Jeg er en hund etter bananer, og det var hardt da det forsvant ut av kosten. Heldigvis var det mitt valg å prøve å ta ut bananer, så når banan-abstinensen meldte seg, hadde jeg bare meg sjøl å surke på. Etter en stund reduserte vi andre søte frukter. Og som sagt, det er ro i hodet mitt for tida.

Da vi var i Trondheim, leide vi bil slik vi har gjort de siste åra når vi er noen steder. Det er både en fordel og en ulempe. Fordelene er åpenbare. Ulempene er at vi da ikke reiser kollektivt, noe som iblant er artig. Å ta bussen er ikke en hverdagslig sak her i skogen hos oss, og heller ikke for de sentrale deler av bygda med, tja, 21 husstander. For ikke å snakke om toget. Før pleide vi ta 17-maitoget, men nå når alle skolene i bygda er nedlagt som et ledd i satsinga på distrikts-Norge – distrikts-Norge er en definisjonssak utenfra – og jeg antar Evenskjer sentrum er distrikts-norge Med den rivende – i rett betydning av ordet rive – satsinga på distrikts-Norge og den økende satsinga på kommunikasjoner som argument for nedlegging av blant annet skoler, antar jeg at i ikke altfor fjern framtid vil grunnskolene i Skånlad være beliggende i Tromsø. Det tar ikke lenger tid dit med fly enn det tar å harpe rundt med skolebussen til Evenskjer.

Det var et sidesprang. I Trondheim leide vi bil, en selv-tenkende snerten sak. Resultatet ble kvelt motor x 6 fordi den selv-tenkende snertne og pappa ikke var enig i disposisjonene av innretninga. Ved sjette kveling av motoren hørte jeg et oppgitt sukk under panseret, og fra da av var det ingen tvil om hvem som kjørte bilen. Da vi parkerte på bilutleie-plassen til Avis på Værnes på tur heim, hørte jeg et forbannet snerr komme fra motoren. Men denne gangen seiret homo sapiens over roboten.

Takket være pappa som er typen på å dra ut, har vi vært på teaterforestillinga om Elsa Laula Renberg. Fantastisk. Skal man rangere etter terningkast det å forlate Borkskogen på diverse er pappa en sekser, jeg en femmer og mamma havner på terningkast en. Iblant drar bare pappa og jeg. Men ellers gjelder det samiske ordet vábardit og hárjji gálgat her i huset. Da mamma som ungdom kjøpte bil, og hun og bestemor var kjørelysten, var det visstnok en vinter med mye holkeføre, og bestefar var tvilende til tull-kjøring på glarholka. Han følte seg tryggere om han sjøl var med, og iblant sleit han seg med selv om han ikke hadde lyst til det. Mo verten vábardit, beassá mánná gevret. Æ må vel slite mæ med så ungen får kjøre. Eller Mo verten hárjji gálgat. Æ får dra for å tilfredsstille det der maset. Ting har ikke endret seg mye i generasjoner, så hárjji gálgat og vábardit fungerer i dag også. Derfor dro vi alle tre på teater.

Nå er det ingen større farting her før ABR i Olso i november, og da skal vi – om vi finner Gdansk-nomadene heime der på den tida – reise til Gdansk til Basia og Svein. Er jeg en reisende Mack, er jeg smågutt sammenlignet med de to nomadene i Gdansk som flytter etter ressursene og mulighetene. Drømmelevesett. Men blir det Gdansk har jeg ytret ønske om å bo sentralt i byen. Jeg er skogstroll nok når jeg er heime.

Da nærmer det seg et punktum her, og vi høres sikkert etter hvert.


domantrener