...og månen skar grimaser i vannet...

Han satt i dype tanker ved elvas utløp mens månen speilte seg i vannet. Han visste at ordene speile seg i vannet var en forslitt frase, men det var akkurat det månen gjorde. Den speilte seg, den skar grimaser, den snudde og vendte på seg og betraktet seg fra ulike vinkler. Månen speilte seg, ingen tvil om det, og den forslitte frasen var virkelig nok. Hvorfor skulle ikke en frase være virkelig selv om den var ofte brukt og ble kalt forslitt? Han smilte der på elvebredden ved elvas utløp til noe større, noe elva antagelig ikke kjente til eller visste hva ventet den der den glad og fornøyd heiv seg over far å være elv til å være noe ukjent noe. Fantastisk tanke å så selvutslettende gå over i noe annet, noe større og ukjent.

Mannen på elvebredden skuttet seg brått. Var det nå så klokt et valg, det å hodestups gå over i noe annet? Og hvor ble det av elva opp i alt dette? Utslettet den seg sjøl totalt eller ville det som var elv finnes i alt dette nye? Ville elva tilføre noe i det den gikk opp i?

Mannen på elvebredden skuttet seg igjen ved tanken på å gå opp i noe. Han visste han snart skulle følge elva og gå over i noe annet. Men der elva lystig kastet seg mot noe stort, satte han seg stille ned, hvilte ryggen mot et tre og gikk opp i noe annet.
Og månen skar grimaser i vannet.