Solen, min fan

Solen stod lavt på himmelen heter det i etablerte romantiske beskrivelse av at det holdt på å bli mørkt. Slik var det ikke for meg. Solen hang i synsranda og geipte til meg. Den visste at jeg visste at straks den ikke var i synsranda mer, var min tid ute. Jeg var nært knyttet til det gule gliset, og det gule gliset visste det. Derfor geipe den der til meg, også fordi den visste – som jeg visste – at den kom igjen. I motsetning til meg som ikke – om noe – kom igjen. Jeg visste ikke om jeg i det hele tatt var noe kom etter at den gule jævelen forsvant.

Hvem hadde satt denne styrkefordelinga mellom oss og bestemt at jeg skulle være avhengig av den gule jævelen? Hvorfor kunne det ikke like gjerne ha vært omvendt, at den gule jævelen kunne ha vært avhengig av meg? Og at det hadde vært den som fryktet sin videre skjebne avhengig av hva jeg gjorde? Jeg bestemte meg der jeg stod og betraktet gliset at jeg ville ha en endring på det, og jeg visste at jeg hadde dårlig tid på meg. Målt etter den tidsangivelsen som fantes hos meg.

Derfor var jeg en liten stund senere – tid er et relativt begrep – i nærheten av den gule jævelen uten at den hadde lagt merke til at jeg hadde forflyttet meg. jeg hadde vært nøye med å forfalske meg, duplisere meg, slik at jævelen skulle tro det var jeg som stod og betraktet den med forsmedelse. I stedet befant jeg meg like i nærheten av den uten at det hadde voldt meg noen anstrengelser overhodet å komme dit.

Jeg var klar til aksjon. I ett nu hadde jeg stukket en nål inn i jævelen og begynte å tappe den for kraft. Kraften akkumulerte jeg for senere bruk. Jeg satt og betraktet jævelen bli blekere og blekere uten at den syntes å skjønne det sjøl. Jeg lo. Faktisk Kan jeg ikke huske at jeg hadde ledd før. Men nå lo jeg, og latteren fikk den gule – blekhvite mener jeg – jævelen til møysommelig å snu seg.

Jeg nyter ennå tanken på uttrykket da den fikk se meg sitte der med kraftmagasinet. Først nå syntes den å begynne å forstå noe, og langsomt forstod den at makten hadde endret seg. Nå styrte jeg, og jeg hadde akkumulert kraft.

Mye senere, tid er som nevnt et relativt begrep, var jeg lei av å styre og ha makt. Det var faktisk en gørr og lite givende oppgave. Krafta. Krafta. Hva skulle jeg gjøre med den? Jeg hadde møysommelig akkumulert den, og nå var den verdiløs for meg.

Jeg åpnet kranen og lot kraften sive ut.

Ragnarokk.
Armageddon.
Enschluss.



domantrener