Jeg stod på kanten av Helvetesstupet i alle betydninger av ordet, Det skjønte jeg. Det jeg ikke skjønte, var hvordan jeg hadde kommet i den situasjonen at jeg stod der jeg stod, hvordan jeg hadde kunnet utføre den ugjerninga? Jeg ante heller ikke hvordan eller hvorfor jeg var der. I et annet liv hadde jeg sikkert passert Onkel-Per og hans velbrukte kikkert da jeg krysset jordene ned mot Storelva. Kanskje, kanskje ikke. Men var det noen Helvetsstup der ved Storelva? Jeg visste ikke, men jeg tvilte på det. På vift? Desidert ikke en slik tur, det kjente jeg på alle muskler i kroppen og i alle psykiske systemer i kroppen. Dette var ingen lettlivet viftetur. I min tilstand fløt mine liv sammen. Derfor, bakerst i hodet tvilte jeg på at det var i dette livet, for i dette livet stod jeg som Jobs hustru – en saltstøtte – på kanten av stupet. Som Jobs hustru hadde jeg sett meg tilbake. Mens Jobs hustru gjorde det av nysgjerrighet, gjorde jeg det av fortvilelse. En siste sjekk for å se om det fantes en vei tilbake for meg. Men veien var enveis – mot Helvetesstupet.
Hvorfor var jeg ved Helvetesstupet. Tips, tips. Tips belønnes på den mest sparsomme måte. Svar på mail. Premien denne gang går til Nora Nilsen for forslaget om at jeg stod på Helvetesstupet og til Arn, ikke tempelridderen, men den ekte,for forslaget om at jeg gikk på jordet nede ved Storelva på tur ut på vift en tirsdags natt, godt troende om at her ville nok ikke onkel-per oppdage deg i det du passerte huset hans... men neida. Med sin utdaterte kikkert sto han i stuevinduet og fikk med seg selv dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar