Pest og pyton frra asken til ilden

Å, fy fasan, det er kaldt og hustrig å tilhøre familien Skåden. Stikkordet er fryse. Uansett om man kler på seg er det en kroppsdel som fryser. Jada, jada, jeg vet at jeg er en frossenpinn, men likevel. Jeg har måttet akseptere at vi spiser alle måltider ute på trappevarandaen nesten uansett vær. Ombestemt meg: uansett vær. Jeg har ikke kommet på en eneste gang vi har spist inne, vi tre. Når de andre er heime er det lettere å kreve sin rett: spise inne som folk.


Men alt er relativt, og for tiden står det å spise på trappeverandaen som luksus. Der er tross alt stoler, tak over hodet, bord og et jevnt golv / dekke. Luksus. Luksus. I den siste tida har den stakkars domantrener robocop måttet hinke ut til bålet for å få en matbit krydret med sur røyk, ustø campingstoler, ingen bord. Alt elendighet. Det verste er at Anka som bor på gjesterommet her, er like gal som de andre to og spiser alle måltid ute ved bålet. Jeg kan fastslå at jeg er den eneste normale i denne familien. Jeg har tidligere spurt meg sjøl om jeg montro kan være adoptert siden jeg ikke ligner de andre. Det er ikke bare det med den faens utespisinga. Når vi er på reise for eksempel i USA kommer forskjellene tydelig fram. Jeg liker å spise elegant, og vi gjør det i blant, men like ofte spiser vi som slusker på med kinesiske rallar-barer og diverse andre ikke-elegante etablissementer. De andre to handler detfamilien trenger på Fretex. Jeg gremmes, men er glad Fretex ikke selger resirkulert frukt og grønnsaker, smør, ost, melk og diverse slike produkter. Noe har man da å være glad for.

De siste ukene har pappa og jeg vært nesten heimløse, jaget fra rom til rom. Mamma og de andre har herjet og vasket og ryddet rom etter rom. Mamma påstår det ikke er gjort på tre år. Pappa og jeg stakkars har ikke før fått satt våre mødige kropper ned før noen kommer herjende for å rydde og vaske. Og brent! Gud vet hva de egentlig har båret på bålet bak våre rygger. Om jeg hadde tort hadde jeg foreslått for pappa at vi to skulle rydde mammas kontor og Ankas rom, for i de to rommene flyter det virkelig. Men da hadde vi nok måttet rømme med matpakke lenger unna enn bålet.

Et lite lyspunkt finne det dog: et lyspunkt som gir pusterom for ordentlige folk. Mamma er avhengig av å se Hotell Cæcar, og Anka er avhengig av å se en film på rommet sitt om kveldene. Er jeg heldig får jeg fred da hvis ikke pappa presser meg til å ta det fordømte detox-badet med epson-salt og bikarbonat.

Heldigvis tok jeg det i går, så siden det ikke skal være en hverdagslig sak får jeg fred i kveld.



domantrener

P.s. Lørdag er Tårstad-dagen, og vi drar dit som tradisjonen er her hos oss.