Sortland - og gjensyn

Først gjensyn med en gammel kjenning
http://www.youtube.com/watch?v=WwKiatfcQqo

Så Sortland - Den blå byen

Sortland – Den blå byen


Mannen og den blå hesten hadde ferdes lenge, som man i eventyrene ferdes over blåner, hadde også han det, men ulikt eventyrene ferdes han ikke østenfor sol og vestenfor måne. Han ferdes og lette. Hva han lette etter, visste han ikke, men han visste han ville vite det når han så det, gjenkjenne det som det han søkte. Også den blå hesten visste det der den travet sammen med mannen. Den visste den trengte noe, og at dette noe enda ikke var funnet. Men det var det – et sted.

Mannen og den blå hesten hadde en lang forhistorie hver for seg, men deres felles historie var kort. Under uvanlige omstendigheter hadde de treftes, og de hadde intuitivt begge visst at de søkte det samme – men at de ikke var konkurenter. Derfor slo de seg sammen i vandring mot det de lette etter. Flere ville slutte seg til dem, men mannen og den blå hesten ble en asosial gruppe. De laget egne stier og tråkk. De øvrige stiene var ikke for dem. Andre vandrere hadde vanskeligheter med å akseptere denne egenheten og ville følge dem. Triveligere og tryggere med flere sammen, sa de. Men kom noen bak, stod den blå hesten på forbeina og sparket bakut mens den frøste blått skum. Kom noen foran, steilet den og slo med forbeina. Bare mannen fikk komme nær, og han og den blå hesten ble det asoaisale paret de ønsket å være

Mannen og den blå hesten begynte å anta dimensjoner av spøkelsesskip i Bermuda-triangelet. Noen så dem, andre ikke. Noen snakket om dem, andre kulset. Men alle mente etterhvert at det ville følge ulykke med å trø i deres spor. De hadde lyktes, mannen og den blå hesten. De fikk lete i fred.

Århundrer rullet, og de syntes å ha en evighet over seg der de ferdes over fjell og flatland, krysset elver, sund og fjorder. Mannen var grå i håret. Hesten var trett. Selv om de i sine forhistorier hver for seg var gitt forlenget liv, visste de at det ikke var evig, og de visste at om de snart ikke fant det de søkte, ville de ikke ha besvart årsaken til livets forlengelse.

En kveld rastet de under en fjellkam, satte seg utmødd ned for å spise. Bak seg hadde de fjellenes siste sdagers tråkk etter dem, foran dem blånte et sund, enda et sund å passere i et stadig mer oppgitt og krumbøyd tempo. Mannen lukket øynene og lente seg bakover. Hvor lenge ville han orke denne letinga etter det han ikke visste hva var? Mannen hørte den blå hesten frøse urolig ved siden av seg, og han åpnet trett øynene for å se hva det var hesten ble så urolig av. Opp av sundet, det forbannede sundet han hadde gruet seg til å ktysse, steg noe lamgsomt. Dess mer mannen og den bl¨å hesten betraktet dette noe, visste de at deres søken var over. De var kommet til veis ende.

De slo seg ned ved sundet og gav stedet navn etter fargen på det som hadde steget opp av sundet og etter den blå hesten. Blåland ble deres heimsted. Blåland.

Som Kain i ødemarken fikk mannen mange etterkommere. Befolkninga på Blåland ved sundet vokste raskt. En dag var de to, mannen og den blå hesten, borte og ikke å finne noen steder, og som i deres tidligere historie var deres spor ikke for andre.

Generasjoners generasjoner senere endret etterkommerne navn på stedet. Blåland ble Sortland, da en av etterkommerne, en filolog, mente man hadde misforstått navnet. Slik sett var man godt inne i gjeldende tolke-tradisjon på navn. Filologer tolker og forklarer. De belegger deres viten – og om enn belegget er tynt er det dog et belegg. Denne filologoen viste til at det språkhistoriske begrepet blå egentlig betydde sort og viste til fargen sort. Han bela dette i kong Harald Blåtanns økenavn som han fikk fordi han hadde sorte tenner. Harald Blåtann var egentlig Harald Sorttann. Sett i det lys bodde de ikke i Blåland, men i Sortland. Langsomt lot de andre etterkommerne seg overtale og skiftet navn fra Blåland til Sortland.

Atter nye århundrer rullet – så også de svingningene og bølgene fra sundet som hadde truffet mannen og den blå hesten i tidenes morgen og gitt dem nødvendig informasjon og kunnskap. Blå vibrasjoner. Blå bølgeslag slo omatt og omatt. Fra sundet steg noe opp og spredte vibrasjoner jevnt utover, blå vibrasjoner. Nye generasjoner ble truffet av dette og begynte å male stedet blått. Det ble etterhvert Den blå byen.

I et område ukjent for de fleste la mannen og den blå hesten seg enda bedre til hvile. Det var blitt det de søkte.