Norge er hovedstad i Tsjekkia eller Gid de hadde tatt noen sting på kjeften

Norge er hovedstad i Tsjekkia eller Gid de hadde tatt noen sting på kjeften


Da sitter jeg her med Jennifers utmerkede program; skriving to dager i uka. Så da skal det skrives til Dovre faller, for jeg liker å skrive selv om jeg ikke har noe å skrive om. Men der er jeg i godt selskap, for hvor mange prater (les; skravler) ikke i vei uten at de verken har noe å si eller sier noe. Etter en slik runde – om noen skulle be meg summee det opp, ville jeg anta essensen var at Norge er hovedstad i Tsjekkia. Og står man mange nok ganger og taler over samme emne, begynner man til slutt å tro at det er noe i det. Slik får skravlerne ofte rtt i det udefinerbare sprøytet, og Norge blir hovedstad i Tsjekkia.

Men tilbake til begynnelsen. Jeg eri godt selskap om jeg skravler lenge i vei uten å si noe.

Og har man ikke lagt merke til de korte og konsise ”skravlinmger” de som får ting sagt i en kort setning.

Jeg er jo vokst opp med historier. Folk forteller og illustrerer ting med en historie. Domaninstituttet drev visstnok med det når de kurset foreldrene, bandt et poeng til en historie. Selv mamma syntes visst at det ble for mye, at det tok for mye av totaliteten. Men hun sa visstnok ikke noe, for hun hadde hørt at en forelder hadde ymtet om det i den obligatoriske evalueringa og svaret var – ja, hva tror dere? Svaret var akkurat i Domaninstituttes ånd. ”Hva ville Bibelen vært uten lignelsene?”

Og jeg må si meg enig. Hva ville Bibelen vært uten lignelsene og historiene?

Hvis dere tror jeg har rotet meg bort her fra emnet ”de konsise repilkker” tar dere feil. Jeg bare prøver å underbygge det at jeg nå skal fortelle en historie, men jeg innser at det ble litt ”Norge er hovedstad i Tsjekkia” av det.

Det har langt tilbake gått ulike samiske bevegelser, nødvendige handlingsmønstre over området alt etter hvilket behov man da hadde. Min bestefar var en av de politikerne som stod på i kommunestyret for at ting skulle tilrettelegges for at ”det skal bo folk i Markebygda”. Og siden det da var jordbruksbygder med for eksempel daglige melkeleveranser, var framkomst viktig. Altså sloss for vei. Når veien var der, var melkebilen viktig. Altså sloss for god melkerute i bygda. Ting fulgte hakk i hæl. Post, buss, you name it. Det siste han stod på for var retten til å bygge utenom kommunale byggefelt i sentrum. Jeg vet om minst 6-7 hus i Boltås krets som står der fordi han tok med seg til Tromsø i møte med landbruksmyndighetene avslag på å fradele tomter til byggeformål.

En liten generasjon senere kom kofte, språk og andre samiske uttrykk opp. Markebygdene ble etter hvert veldrevne gårder som under andre klimatiske vilkår gjerne ble bedre drevet enn ”de andre med sjøen” som ikke drev så godt. Vellykket markebygd-ungdom begynte å etterspørre offentlig aksept av samisk identitet og av samer som folk, og kofta og språket ble kampsaker. Nå hadde man jo veier og desslike, og man kunne bygge og bo i Markebygda. Disse ungdommene møtte nok en del motstand fra eldre samer (noe den korte replikken illustrerer). En av disse eldre som ikke syntes om det ungdommene drev med – nå er vi jo like god som de andre, like rike, har like flotte biler og hus, gammene er borte, hvorfor nå begynne å rote med det gamle? Denne eldre var angripende talefør. En dag kom han i en bilulykke. Det gikk bra, men han måtte sys her og der. Da sa en av de stillferdige ungdommene:

- Gid de tok noen sting på kjeften hans også!”