...en slags ghetto man kunne lukte seg fram til...

Long time no hear, og årsaken er at jeg har følt meg presset til å frigi administrasjonen til andre presserende oppgaver som jeg fikk da vi besøkte Torny og Sigurd for vel en uke siden. Egentlig ikke en oppgave, men et fantastisk tilbud jeg ble meget glad for. I den anledning måtte noe gjøres her hjemme – og derfor friga jeg administrasjonen til dette var gjort. Nå er det egentlig ikke helt ferdig, men såpass i mål at jeg synes jeg kan presse meg til en blogg. (faens kalt her, noen har slengt opp verandadøra. Muligens for at det skal bli såpass kalt at bloggen fryser til is. En nediset blogg hadde egentlig gjort seg, så kunne man bare bryte seg et stykke hver gang man trenger noe, slik vi gjør med sevje som vi blant annet har frosset i isposer. Og mens jeg er inne på det der feltet, så har mamma og Vigdis vært på seminar med Laila Spik. Pappa og jeg skjelver, selv om jeg må tilstå at ting kan ha noe for seg. Pappas neglrotbetennelse er blitt behørig doktorert med blant annet groblad i både tørket tilstand og på sprit –tinktur som det visst kalles. Den rapporten jeg fikk etter det Spik-seminaret er at det ikke lenger holder å smugle vodka fra USA til disse tinkturene, og ikke har vi råd til å skaffe oss dem via polet. Løsninga var visst å sjøl ikke bare lage tinkturen, men også lage spriten man skulle legge urtene på. En hel liten fabrikk er under planlegging. Om den skal meldes til Brønnøysundregisteret, vil jeg foreslå et dekkende navn til bedriften. En slik bedrift må nok ha et meget dekkende navn. Det holder ikke med Heimbrent as, eller gjør det det? )

 

Tilbake til saken. Torsdag skal jeg til tannlegen, og da skal jeg høytidelig overlevere noe til Sigurd. Nå er jeg jo i den for dette heldige situasjon at selv om tannlegen har ramponert kjeften  så den er stiv og uformelig, kan jeg ubesværet likevel snakke på min måte.

 

I blant undres jeg storligen over disse nordlendingene og deres gjøren og laden, fakter og påfunn. Dette er tida da de surker og klager over været i nord. Enten er det for lite snø og derfor barfrost, eller det er for mye snø og snøføyke og skavler, eller det er speilholke og uframkommelig for folk, og er det ikke speilholke, er det slaps og sporete veier pluss at elgene er der de ikke skal være.

 

Men så siger skreien inn – og med et sveip er alt dette borte. Skreien inn og surkinga ut. Nå gjelder det å få tak i denne skreien. Livet dreier seg nå kun om skrei, lever og rogn. Mølje. Nordlendingene jager til sine biler, pusser seg et kikkhull i nedfrosset frontrute, legger med dødsforakt ut på isete eller slapsete veier, tuter iltert til de stakkars elgene som fort lærer å holde seg unna i denne sesongen. Dette er skreiens årstid, ikke elgenes. De jager til nærmeste utsalgssted for skrei, fyller opp plastposer med skrei, lever og rogn,  og med det drivet lysten på mølje gir, raser de heimover. Snart spiser de mølje så fettet renner nedover kjakene. Og om noen,  som jeg, ikke synes det er verdens lykke å spise mølje, blir man såpass mobbet at man pirker i seg litt og prøver å late som om man spiser mer enn man spiser. De andre skjemmes ikke og auser slike mengder med lever over fisken at det for meg hadde vært nok å se for å bli mett og kvalm.

 

Kvalm blir de andre også – forspist og elendige. Alle vet at for mye lever gjør at man må i seng – og enda det holder ikke. I dagevis kan man på utpusten til folk lukte hva de har spist. Samt høre stønn om at det ble for mye lever.

 

Straks denne tilstanden gir seg, får man same prosedure, ut i nedfrosne biler og ut til skreiutsalgssted. Same prosedure på alt.

 

Jeg tror jeg har knekket koden bak de ikke for så svimlende lenge siden annonsene om hybler i Oslo, Nordlendinger ønskes ikke. Jeg vil bare si at jeg vil se den huseieren som frivillig tar noe slikt inn i huset på en hybel – uten avtrekksmuligheter. Selv med en kjøkkenvifte er lukta av møljekalaset helt utålelig og hvordan det er på en hybel …. Hvis husverten var ekstra uheldig ville denne nordlendingen i tillegg være same og jage rundt ikke bare etter skrei, men etter blod og talg, reinkjøtt og margebein – som selvfølgelig skulle kokes på denne hybelen uten avtrekk.

 

Jeg i alle fall hadde betakket meg for det der.  Jeg orker ikke her gå inn på steiking av sild. Mange her steiker det utendørs på grunn av lukta, men på en hybel….

 

Løsninga tenker jeg i de dager var hybelhus kun for nordlendinger. En slags ghetto man kunne lukte seg fram til.

 

domantrener

Noaidene stormer fram

Man må i alle livets forhold ta høyde for det den kjente samiske religionsforskeren Louise Bäckman har sagt:

 - Det finnes en noaidi for en enhver tid -

Hun har så rett den der Louise Bäckman. Det hun etter det jeg kjenner til ikke sa, var at samer måtte anerkjenne noaider i skiftende ham og i skiftende virksomhet. Men har hun ikke sagt det, sier jeg det. Det holder vann.

Mangt er sagt og skrevet om noaider opp gjennom tidene. Alt fra engel, spåmann, helbreder, fandens handlanger, trollkyndig….

Jeg velger å se bort fra dette og betrakte det som et fenomen av sin tid. Den-gang-da  noaiden. Noaiden ble kort fortalt assosiert med lyse og mørke egenskaper. Jeg vil legge fram den påstanden at de mørke egenskapene er tillagt noaiden fra den-gang-da og er derfor et historisk tilbakelagt stadium - om enn meget feilaktig sådan. Videre vet man at noaider enten fikk betaling av for eksempel fellesskapet eller gaver. Et eller annet sted har jeg slumpet borti at noaidene kunne deles i tre kategorier. De to første passer godt inn i den negative beskrivelsen av noaidene fra historisk tid. Det forkaster jeg totalt. Den tredje kategorien er minst, men slik jeg ser det den mest interessante og den man ser i dag. Det er noaiden som nøytraliserer kraften fra skadeverk gjort av hva som helst og hvem som helst. Vedkommende stiller diagnose og gjennomfører behandling, identifiserer og fjerner fiendtlige objekt som volder skade, og til dette bruker noaiden  trommen som arbeidsredskap eller andre redskaper. Dette er slått fast av forskere som belegger sine ord i hverandres ord. Jeg skal ikke her drøfte hvor solid en slik belegging er.  For å gjenta Louise Bäckman ord:

-        det finnes en noaidi for enhver tid –

Og våre dagers noaider hører til denne kategorien.

Ikke alle har hatt den opplevelsen det er å våkne til lyden av en noaidi i fullt arbeid. Det gjorde jeg her om dagen. En noaidi var i full sving i kjelleren med å stille en diagnose og gjennomføre en handling som nøytraliserte skadene. Noaiden brukte som seg hør og bør noaiders redskaper. Jeg heiv meg i lørvene og heiv i meg mat for å få være med på siste del av noaidens handling her: utveksling av gaver og mat.

Denne noaiden var til alt overmål arvelig belastet. Også han, som gud og hver mann, var en etterkommer av John Olsen Øreløs. Dere vet han med en tromme med en så kraftig lyd at den irriterte oppsitterne i området. De klagde til fogden for å få ham og den h. tromma fjernet. Først gikk alt som det skulle. Fogden kom og fikk tak i tromma. Deretter gikk det skeis. Han prøvde tromma og ble så oppkvikket og beveget av den. Resten av historien kan leses her og der.

Denne noaiden, øreløsingen, forlot etter utveksling av gaver (les penger) og tidlig morgenkaffe.

Til den observerende leser en mulighet til å delta i bloggen. Hvem var denne noaiden, og hva gjorde han? Svar på mail. domantrener@gmail.com.  Jeg kan ikke love noen belønning, tror jeg, for en fulltreffer. Samtidig gjør en fulltreffer at du kommer inn i noaidens vibrasjoner, noe som i seg sjøl er en meget god belønning.

En meget spesiell start på dagen som ellers starter med skriving, lesing, olfactory, sign, masker og gass.

Dagen fortsatte i samme modus. Litt senere dukket en annen noaidi opp her med sine arbeidsredskaper for å diagnostisere og helbrede eller nøytralisere skader. Denne noaiden er muligens en øreløsing, det vet jeg ikke, men det jeg vet, er at denne noaiden er etterkommer av en av områdets meget sterke noaider for fem, seks generasjoner siden. En noaide med en så sterk kraft at jeg her ikke får lov til å engang nevne vedkommendes navn. (Noe som burde gjøres, for dette er en meget spesiell historie, men jeg har tidligere blitt sensurert i en av bloggene mine, og jeg frykter at om jeg prøver meg her med denne historien slår, sensuren inn igjen. Det er hardt å være forfatter i et litterært diktatur.)

Og videre for den observante leser. Hvem var denne noaiden, og hva gjorde han? Send forslag på mailadressen ovenfor. Heller ikke her kan jeg love annen belønning enn det å komme inn i denne noaidens magnetiske felt. Som jeg har sagt: en meget god belønning som ikke kan verdsettes i kroner og ører.

NB! Her må jeg ile til og advare mot å – dersom man vet det6 – nevne navnet på den noaiden som levde for 5-6 generasjoner siden. Dukker det navnet opp i min innboks, toer jeg mine hender og har absolutt ikke noe med den saken å gjøre. Be you warned.  

Alle gode ting er tre, sies det og jammen kom den tredje noaiden også innom for å diagnostisere og nøytralisere negative svingninger og skader. Men da var jeg blitt så utmattet av all denne sjamanismen at jeg koblet ut og vet derfor lite om det videre forløp.

NB! selv om jeg delvis koblet ut her, var jeg ikke så borte at jeg ikke kjenner denne noaidens navn. Også her får den observante leser en unik mulighet til å komme inn i noaidens sfære ved å sende en treffsikker mail til min innboks.

domantrener

PS! Jeg ble sensurert da jeg prøvde å koble en del av dette opp mot både mine og andres forfedre og slektninger her og der.

Den ligner ikke svin...

Har noen lagt merke til at folk ligner sine svigerforeldre?

Jeg har i alle fall det. Ryktet sier at bestefar var seig når man snakket med folk. Høflig som han var – og etter god markebygskikk – fulgte han gjerne besøkende ut på gårdsplassen når de skulle dra, og der ble de stående og prate videre. Pappa er som snytt ut av nesen på svigerfar sin i så måte. Nå har han pratet, en time minst, i telefonen, mens jeg har sittet her bloggklar. Vi pleier nemlig blogge slik at jeg skriver, mamma leser høgt etter hvert og pappa legger inn på data samtidig. Det sparer tid. Alternativet er først å skrive, så legge inn på data.

Men som dere skjønner har jeg gitt opp å vente på pappa.  Han har sine vane tro gått att og fram, ut og inn, med den bærbare i handa. Bestefar har fått en konkurrent.

Nå må jeg jo si at skal man ligne noen, er det å ligne mine fire besteforeldre en fulltreffer. De var alle fantastiske mennesker. Bare en av dem husker jeg med den generelle husken og med de bølgene forfedrene sender minner gjennom. Derfor minnes jeg også de andre tre jeg ikke husker gjennom deres bølger til meg.

Så oppsummert gleder det meg når pappa rusler att og fram med den bærbare telefonen.

Dagens vibrasjoner forenes med tidligere generasjoners vibrasjoner. Jeg liker det. Som den observerende personen jeg er, pleier jeg blant annet å legge merke til når det skjer her i skogen. Det skjer jo overalt, men det er rimelig naturlig at det er her i skogen jeg ser det best. Og jeg ser det ofte. Og jeg ser det der ute.

Jeg er en reisende Mack og nyter nye steder,. Nye lukter, smaker, bordtyper, menyer, gateskilt, historie, you name it. Nå reiser vi jo mye i embets medfør. F. eks. reiser vi i begynnelsen av april til USA igjen. Og vi drar til Oslo på ABR og Smartbrain. Det er ok reiser. Men pussig nok teller jeg som reiser når vi drar utenom embets medfør. Siste gang var da vi dro til Gdansk til Basia og Svein, noe som lenge hadde vært planen. Nå er saken slik at jeg ikke får de andre med på en vanlig turistreise. De sier vi reiser mye, og at de reiste fra seg allerede før kjappiser til Syden ble vanlige. Unnataket er at de er gjestfrie, tar gjerne mot gjester – og vi reiser gjerne som gjester. For dem er dette et besøk hos gamle venner. Bra det. For meg er det en reise. Derfor er invitasjoner helt perfekte. Alle invitasjoner rett inn i den delen av hjernen der reiseplanene ligger. Jeg holder i hodet en rullerende liste. Nå ser jeg som nevnt bort fra slike faste reiser som til USA på Family Hope Center og til Oslo på ABR og Smartbrain. De er der uten at jeg trenger å gjøre noe med det, motivere og pirre under lyst til å treffe gamle venner. Nå synes det som om jeg er velsignet med en reiseliste som er som enken i Sareptas krukke, den fyller seg opp etter hvert. Det står alltid nye reisemål østafor. Hvis alt går som planlagt reiser vi i mai til Bosnia sammen med Nermin og skal også besøke Kroatia der han har hus på en øy i Adriaterhavet. I Kroatia skal vi også stikke innom en familie som har et etternavn med samiske bokstaver, og kona i huset har et fornavn med fire bokstaver, so av dem samiske. Bulgaria, Obnova, står også på lista mi. Og nå er Island kommet inn.

Men nå er tida mi til blogging brukt opp,

domantrener

PS: Men som vanlig har dagene gått.

Jeg liker virkelig  olfactory-programmet slik det er nå der luktene skal assosieres til en historie man lager – på engelsk. Terningkast 6.

Heldigvis har vi isbadedagen her i Skånland...

Dagsrevyen er full av uting. Så godt som hver dag. I kveld for eksempel får man høre at Dalai Lama kommer masende til Norge akkurat mens regjeringa driver og pusser skoene til kineserne. En direkte uting av Dalai Lama. Som om vi ikke har lamaer sjøl her på berget.

Videre er det en uting at den stakkars svenskekongen presses hit til 17. mai. Han er jo etter det media har formidlet en fornuftig mann – en livsnyter – og han husker nok sin kollega og forgjenger Karl den tolvte som prøvde seg i den store nordiske krig på 1700 tallet. Han vendte heim med en kule i kroppen, og forståelig nok passer det neppe dagens monark. Nå hviskes det i krokene om at det var en svensk kule, sendt av en som var lei ferieturen, les krigen. Akkurat det tviler jeg på vil gjenta seg i dag selv om Norge er full av svensker. Det er et tankekors at det man ikke klarte i 1905, det tar man i fullt monn igjen i dag. Det samme gjelder da Hitler ga opp i 1945. Det han ikke klarte i krig, det klarer Angela Merkel i fred. Og se nå bare på Danmark som kom valsende inn her med sitt byråkratiske språk. Da de endelig ga opp og dro, glemte de å ta med seg språket sitt. Resultatet er for eksempel at her sitter jeg og kroter på dansk (ok, bokmål) mens man i Norge har et opprinnelig norsk jeg i alle fall ikke behersker, tror jeg. Jeg har en teori om at det er savnet av å beherske Norges opprinnelige språk som gjør at mange skriver på dialekt med sjøllaget rettskriving. Bare les noen av statusene på facebook for eksempel.

 

Når det gjelder de nordiske land er Finland og Island på den andre sida av skalaen. En gang leste jeg om da Island innførte 200 mils fiskerigrense som det eneste landet i Norden, og de sto alene på barrikadene om retten fisken sin mens vi her i Norge satt på rompa og ventet til kampen var avgjort. Nå har også vi 200 mils fiskerigrense. Og så er det Finland, de frekke jævlene som scorer høgt på de testene vi i vårt gjennomprosjekterte undervisningssystem scorer lavt på. Jeg vet ikke om det  er sant eller en vandrehistorie, men en norsk delegasjon som var i Finland for å studere deres undervisningssystem og se hva som gjorde Finlands gode resultater, fikk som svar: vi underviser.

 

Finland tapte mye land under krigen til Russland. Også Norge tapte i sin tid masse land. Man kan for eksempel nevne Grønland og Færøyene som Norge glemte å ta med seg da man forlot Danmark i 1814. Kanskje det også er en vandrehistorie, men det fortelles at en stortingspolitiker sa til en annen sånn henslengt over bordet at egentlig skulle jo Grønland vært norsk. Politikerkollegaen svarte promte: Herregud. Har vi ikke nok med samene om vi ikke skulle hatt inuittene (eller kanskje han sa eskimoene) også. Dette var under Alta-kampen, så man kan forstå ham. Her i huset har vi fått noen diskriminerende julekort, bare til samene. Da antar jeg det er ment mamma og meg. Det tar jeg sterkt avstand fra. Slik form for diskriminering innen en familie er en uting. Heretter vil jeg vurdere om alle julebrev med gode ønsker ”til alle saman” skal gå rett i papirkorga om ikke verre steder.

 

Siden vi har Evenes så mye nærmere enn både Sverige og Danmark velger jeg ikke å omtale den utangen i Evenes som har preget nyhetene den siste tida. En uting slik evenesværingene synes i nyhetsbildet. Heldigvis har vi isbadedagen her i Skånland ellers ville vi vel vært en hvit flekk på mediakartet.

 

 

domantrener

 

Dagene går, så utingene er blitt noe foreldet om ikke foredlet siden jeg skrev, men stadig nye uting presenteres gjennom media. 

I dag er søndag, og jeg har nettopp kreket meg opp, noe som kan sorteres inn under uting, og uting møter man straks hvor man enn vender seg. Ute er det kulde, stålis og lite snø.

Stolgangen til SP omtaler jeg ikke. Flaut, kanskje, for velgerne.

Nå skal jeg spise en sein frokost – noe man kan kalle en ting. En uting er det i alle fall ikke.

 

Walking for identity

It looked at his breakfast table bewildered and somehow depressed. Who was he by this table? Could it tell something about himself, he wondered. He was nothing but nothing, and his breakfast table showed that.

 

It left the breakfast table and went to try to find out who he was, he with the dull breakfast. When he found a path marked “For the successfulies, he took it. Not that he was successful. Rather the other way round. He felt he had to face what the path of the successful ones was edged with.

 

The path was long, small, narrow, crunchy and heavy to walk. Yet It walked it, on and on in the search of who or what he was. It didn’t know about himself, neither from where nor what kind of roots, if any.  Would he find it along this path? It didn’t know, but this was the last try of lots and lots of such. It had crossed oceans, moors, swamps, rivers; you name it, in search of what and who he was. Now this narrow hopeless path was his last try.

 

Coming slowly out of a bend, It saw the path was edged with browns. It bstopped dead, looked at the browns, gazed at them carefully.

-        Who are you? he asked.

No answer. Silence. It prompted:

-        What are you?

The browns nearly looked at him when they proudly answered.

-        We are the Brown cheese, born in Norway. Used by every Norwegian. Strange that you don’t know about us.  Everybody does. Nobody has asked about it before.

It lowered his head in shame. May be he then was Nobody since Nobody had asked before.  But he still had to ask. He dared himself up and asked vainly:

-        What are your roots? Where do you come from?

The Brown cheese barely bothered look at him when they answered in a patronizing way:

-        We are from the milk from Norwegian cows and goats fed on Norwegian grass that grows on clear and clean Norwegian soil. We are formed by Norwegians according to generations of generations backward. We are on all Norwegian tables every day.

It looked at them. He had more questions but he knew they wouldn’t deign to answer him any more.

 

He left and continued the crunchy and heavy path. He decided never to have brown cheese on his table any more. Such selfishness couldn’t be healthy for anybody.

 

Around the next bend the saw the path edged with rows and rows of sardine-boxes, well tinned, but some of them opened. It stopped, but with the experience from the meeting with brown cheese, he carefully asked why they edged the path here, the narrow path, when there were much better places , wide roads with many passing. Here very few passed.

 

From one of the tins a sardine popped up. He looked at It.

-        We are for the very few, he answeredcalmly. Not many like us, a very few use us, even though we can be useful to everyone.

It got so surprised that he could only whisper when he answered:

-        Sardines are always on my table.

The sardine nodded and said diving into the tin:

-        Then you are among the fews.

 

IT shivered with joy and pleasure. He was not Nothing or Nobody. He was Fews.

 

It Few walked on. He had got a second name and felt more confident. It Few, It few he said to himself as he walked on after in his polite manner had bidden the sardines farewell.  He walked with long and casual steps, he nearly whistled – and that was probably why he didn’t recognize at once the tubes that edged his path around this bend of his walking  towards identity. It Few stopped short. Politely as he was he become afraid he had hurt the tubes by not stopping to great them at once. He bowed politely and said:

-        I am sorry not to have seen you at once. I was preoccupied. My name is It Few. Whom do I have the pleasure to meet here on my walking?

The tubes all turned the opened tubeside to him and he could see the orange-coloured content.

-        We are tubed cod roe, they answered as in one mouth-

-        Oh, I see, It Few said. I know you in some way. I am a liker of the cod roe.

-        But how about us, the tubes said humbledly. Do you like us?

It Few thought for a while before he politely replied:

-        I do thinks so, since I like the cod roe with some salt and spices on, and you are probably – he hesitated for a while, then continued – you are probably tubed cod roe with salt and spices? He smiled apologizing.

The tubes nodded eagerly.

-        So we are, so we are, they said.

It few smiled.

-        Then we are already old friends. He hesitated, then bid politely farewell and walked onward.

 

 His body got more and more upright. He was among friends. He was It Few. Springy steps took him around the next bent of the path. There the path was edged with an alley of trees carrying red and tempting berries. It Few stopped politely.

-        Nice colour, he said. And so extremely nice to meet you here. I am It Few. Whom do I have the pleasure to meet here?

They looked extremely tasty, and It Few felt he was hungry. But as the polite creature he was, he awaited answer of his greeting before he would stretch up and have a mouthful of the berries. Berries were to be eaten. Everybody knew that. He stopped in his thoughts. Everybody? Everybody. May be he then was Everybody and not Nobody as he had felt before he started walking on the path of identity.

-        We are the rowanberries, the berries interrupted his thought. They hesitated. You look hungry, they smiled. Do help yourself.

It Few, no It Few Everybody stretched out and reached for a heap  of the tempting red berries and put a handful into his mouth. The berries watched him carefully. It looked like they kept their breath while he tasted his mouthful. It few looked at them, saw their awaiting manner and said:

-        How extremely rear and nice taste. Extremely.  If possible, I would like to add you to my table.

The berries let the breath go.

-        ‘course, they said as if that was the most natural thing to hear.  ‘course we would like to join your table. What is there now?

It Few Everybody smiled.

-        Well, yopu will have the company of for instance sardines, torskerogn / kaviar and – he hesitated a while -  sometimes you also will have the company of the brown cheese. Polite as he was, It Few Everybody didn’t want to exclude anybody. The brown cheese is very sweet, sugared a lot, therefore not always on my table.

The berries laughed.

-        Then we are the opposites. We are said to be very sour.

 

It few Everybody thought about it before he nodded.

-        Yes, that is perfect, isn’t? He said before he bid farewell and jogged to his home to his breakfast table where sardines, cod roe, rowanberries and sometimes brown cheese among others had been for al long time. It Few Everybody smiled and smiled. There on the path for the successfulies a heavy weight had fallen of his shoulders.

 

So does your sincerely. He straddles on his newly-surgeried feet to his breakfast-table with to the point resembles the one  It Few Somebody sits by every morning after his successful identity walk.

And which is part of the weekly smells.

 

Bør man rote for mye i gamle arkiv?

En erfaring har yours sincerely gjort i det nye året: man skal ikke rote for mye i gamle ting. Eller skal man? Bare tida vil i mitt tilfelle vise det. (denne maska jeg sitter med nå er gjenstridig og vil ikke gå skikkelig).

 

Årsaken er at under den sedvanlige skapma-gjennomgangen av ting her i huset, ble noen av «mine gamle saker» lagt til kasting. Faktisk egentlig bare én sak da alle permene på meg  - barnehage, skole, voksen, syk, you name it – står sirlig i hylla på rommet mitt. Spør man seg hvorfor - som jeg jo har undret – er svaret enkelt – som jeg er enig i. Kanskje vil framtidas forskere se på ulike sider ved hvordan hjerneskadde og deres foreldre blir omtalt og tiltalt både positivt og negativt fra offentlige etater. I mine hyller ligger det materiale til et hovedfag. Nja, det heter vel master nå. Nå tror jeg nok ikke disse permene blir å forlate huset uansett om de blir etterspurt, men de er nå der. Enn så lenge. En dag går de kanskje i en skapma-opprydding.

 

Tilbake til start. En plastmappe av «mine ting» skulle kastes, og jeg, dum som jeg var, svarte at kast, men jeg vil gjerne sjekke før kast. Mappa gjaldt en bilsak for 15-20 år siden. Og for å ikke trø i noens rosebed uansett hvor kunstige og malplasserte de enn er, nevner jeg ikke hva på bilen og hvor og hvem som var involvert, men resultatet kunne jeg lese i mappen: Brev til hvem. Møter med hvem der man etterstreber en minnelig løsning. Nye brev fra ufeilbarlige hvem som ikke ser noen minnelig løsning, da hvem er ufeilbarlig. Nye brev herfra til hvem med melding om at saken en gitt dato sendes Forbrukerrådet dersom hvem ikke vil ta ansvar. Hvem skriver kort tilbake og understreker sin ufeilbarlighet. Herfra huset går et brev med vedlegg til Forbrukerrådet. Så går brev at og fram mellom forbrukerrådet og hvem pluss her i huset. Klarer ikke å si oss her i huset, jeg var i utkanten av alle mine saker da. Etter en del korrespondanse gir Forbrukerrådet oss medhold i klagen.

 

Dette er årsaken til at jeg har bestemt meg til å ikke lese gjennom de permene som står på rommet mitt. Ikke fordi jeg ikke tåler innholdet av dem. Det har jeg erfart på kropp og sjel gjennom aktuelle år – både positivt og negativt.

Det er heller det at jeg ikke klarer bli påmint på hvor mye arbeid mine foreldre har lagt i ting RUNDT meg i tillegg til sammen med meg. Mye av dette må jeg tro skulle ha vært unødvendig hvis ting fungerte som de skulle.

 

Så håper jeg at situasjonen for dagens unge hjerneskadde og deres foreldre er lettere byråkratisk og helsemessig. Jeg er født i 1977. I 1976 kom den store reformen som ga hjerneskadde heimstandsrett. Tenk det, bare 35 år siden man i Norge fikk en slik rett, og av historien vet jeg jo at den ikke kom av seg sjøl som manna fra himmelen. Den var kjempet fram millimeter for millimeter av pårørende privat og handicaporganisasjoner. Som nevnt er jeg født i 1977. Tidligere, men også etter 1976, var regelen at hjerneskadde av min type ble skrevet inn på en «åndsvakeheim» og så tilbakeført til familien med pleiepenger betalt av «åndsvakeheimen». Dette medførte også at alle tjenester, f. eks. helsetjenester var institusjonalisert. Man hadde ikke heimstandsrett som enhver skulle ha. Mange heimer var økonomisk presset og måtte gå denne veien om pleiepenger, men i forkant av reformen av 1976 var en aksjon som jeg tror startet i Oslo og spredte seg, blant annet til Trøndelag der vi bodde. Foreldre nektet å gå veien om ”åndsvakeomsorgen” både økonomisk og helsemessig og krevde at deres barn skulle ha ytelsene via rikstrygdeverket som det da hette og ikke fra noen «åndsvakeomsorg». Da jeg ble født, gikk mine foreldre naturlig inn i denne gruppa har jeg skjønt og nektet enhver befatning med «åndsvakeomsorgen». Man krevde hjemstavnsrett, man krevde samme rettigheter som enhver annen hadde. I dag er mye av det en selvfølge. Da jeg var født, var det en kampsak. Jeg vet husker det ikke, naturlig nok, men i 1982 ga staten etter. Da hadde flere familier i Oslo levd på sultegrensen mens de nektet å ha med «åndsvakeomsorgen» å gjøre. Jeg var født midt i den kampen. Man kan si at vi gikk rett inn i den og hang på den gjennom flere år for å sikre seg at retten til heimstavn – og for å sikre at de rettigheter heinmstavn ga – ble overholdt.

 

Jeg vil anta at de mange permene på rommet mitt ville kunne fortelle en del om denne kampen.

 

Så understreker jeg at jeg ikke vet noe om hvordan man under «åndsvakeloven» drev institusjoner. Jeg vil tro at man der som i mye annet – også i dag - har hele spennet fra pluss til minus. Det er SYSTEMET som staten Norge hadde, jeg her snakker om.

 

Og jeg skal her ikke komme inn på systemet den samme staten Norge på den tida drev overfor taterne.

 

domantrener

 

Flesk-Anders kommer ikke med her

Hvis noen tror man får gjort mer i jula eller når man har fri, da tar jeg gjerne mot tips fra vedkommende, for jeg får gjort mindre enn minst av å ha fri. I alle fall gjelder det blogging. Joda, joda, jeg har hatt muligheter, men har ikke giddet. Muligens fordi jeg et eller annet lugubert sted i hjernen assosierer blogging med jobb/trening og da…. Nei, forresten jeg tror ikke det er slik - det lugubre stedets vurderinger mener jeg – for jeg blogger jo gjerne når vi er i USA og det er jo ferie.

Da må det være andre årsaker til at jeg ikke giddet å blogge i jula i år.

·         De andre var jo heime i jula, og da er det hyggeligere å ikke sitte og blogge.

·         Jeg sov litt lenge om morgenen – noe alle unntatt pappa og Ronald gjorde. Men så uhedensk lenge sov vi nå ikke.

·         Måltider tar lang tid i slike settinger.

·         Alt går liksom langsommere kan man kanskje si.

·         Oppsummert: julemodus.

Nå vet jeg ikke når mine siste sanne, delvis sanne, delvis usanne eller helt usanne rapporter her fra Elgeskogen sist ble skrevet. Men uansett. Av de helt sanne ting kan jeg nevne at vi også i år hadde et trivelig julebord sammen med de i den andre skogen, og at vi nyttårsaften dro på nattgudstjeneste i Evenes kirke takket være Inger Anna som kom på besøk og ga meg ideen om å foreslå at vi skulle dra på det.

Av delvis sanne ting kan jeg nevne at da vi kjørte heim fra Evenes, kjørte vi gjennom et fargesprakende fyrverkeri som noen av oss beundret mens en av oss (i baksetet) murret at det ødela freden for skogens dyr. Der har man igjen for å være nærmeste nabo til elgene. Litt er det i det, for da hunden vår, Fanta, levde, var nyttårsaftens raketter et mareritt for den. Og derfor sikkert også for skogens dyr.

 Av delvis usanne ting kan jeg nevne At jeg ikke synes om verken kongens, statsministerens eller sametingspresidentens oppblåste og forsvulmende taler.

Så var det de helt usanne ting. Der har jeg en stor utfordring, for bloggene mine inneholder alltid en kjerne, om enn en liten sådan, av sannhet. Skal det komme helt usanne ting må det bli en novelle eller de olfactory-historiene jeg skriver som et ledd i olfactory-programmet. For øvrig er jeg en sanndru og edru person.

Jula her i skogen har foregått i samme spor som ellers. Det å stadig tråkke i samme spor kalles tradisjon av mange. Av andre kalles det tredemølle. Vi har jo et år for massevis av år siden feiret jul oppe i fjellene i Aspremont. Vi leide et hus der samt at vi for første gang i historia leide en bil. Sigbjørn hadde kjørt opp det året og var sjåfør. Dette var før GPS’ene kom, og pappa var kartleser og tronte i forsetet som den rettigheten en kartleser har. Vi tre andre satt sammenpresset i baksetet i den lille Clioen vi hadde leid. Mamma satt med jakka over hodet når vi tråklet oss fram i Nice.  For ikke å snakke om Monaco som virkelig er en lilleputtstat der alt er så tettpakket at man knapt kunne møte en annen bil i gatene. Jeg vet ikke om jeg husker det, men jeg har jo hørt om da bilen bak oss fulgte på og passerte en parkert bil. Vi slapp unna, men stakkaren bak oss tok døra til den parkerte bilen da føreren åpnet den.

Ett er sikkert, noen badeferie var det ikke. Det var beinkaldt der, og jeg erfarte at i de landa (vel, i alle fall i Aspremont) var innetemperaturen en helt annen enn man er vant til her nord om den skjellsettende polarsirkelen. Vi frøs, men heldigvis fantes det to gassvarmere der stuet bort til bruk i skikkelig kulde, når det nå enn var, og vi brukte ganske store summer på å kjøpe gass og kjøre de to varmerne på fullt. Etter hvert som steinveggene ble varme, begynte forskjellige insekter å våkne. De trodde vel det var sommer. Og plantene gjorde tegn til å skifte årstid, de også. Men jeg antar både de og insektene fikk noe å undre seg over, for deres korte sommer tok slutt da vi reiste en av de første ukene i januar.

Det er vel her i Norden man har det så varmt innomhus. Jeg husker en gang vi var på Domaninstituttet at en av hertingene der antydet noe sånt som at vi sikkert frøs i vårt bosted under Nordpolen. Denne runden hadde det vært ekstra kaldt innomhus både på Silverstone der vi bodde og på klinikkdelen av Dominainstituttet. En av oss, jeg husker ikke hvem, repliserte at vi sjelden hadde frosset og kulset så mye som her denne runden. I Norge har vi det varmt innomhus. Der er vi tynnkledd. Når vi skal ut, kler vi på oss. Vi fryser ikke.

Merkelig nok var det 2 grader (antar jeg) varmere påthe Chlinic dagen etter. Men hos Yolanta på Silverstone var det liker kaldt. Har nesten glemt dette, for der vi har bodd senere, har vi styrt innetemperaturen sjøl, og på Family Hope Center er det bra innetemperatur, målt etter en inne-kuldeskjær nordlending.

Merkelig. Når man begynner å rote i en sak i hjernen, kommer man over litt av hvert – som når snyen forsvinn og det er mykkje som kjem fram. Yolanta var en spesiell pensjonatvertinne m,an burde skrive en epistel om. Rommene hadde ikke lås, frokosten laget man sjøl. helt ok det. I kjøleskapet lå det alle kunne bruke, vaffelrøre, sirup, syltetøy, egg og bacon. Den gangen onkel Per var med, stekte vi svære hauger med egg og flesk til frokost. Men så er vi jo etterkommere av Flesk Anders. Historien om Flesk Anders er en selvstendig sak jeg ikke presser in her. Man skal ikke skvise slekta, men gi dem spesiell omsorg. Flesk Anders kommer senere.  Da vi kom neste runde, var det ikke mer egg og fleks i kjøleskapet. Nå bestod frokosten av vafler med en eller annen slags seig syltetøy. Ikke det at frokosten trenger å være så overdådig som på norske hoteller….Da vi bodde på Chestnut Hill Hotell var det litt mer til frokost, men dette litt mer var sukker og mel; donuts, muffins, kaker. Og kokte egg.  Heldigvis var Farmers’ Marked nærmeste nabo. Vi bunkret ordentlig mat der og dekket oss DET frokostbordet i en vindusnisje, om vi da fant vindusnisjen ledig. Ok, jeg må tilstå at jeg i blant heiv i meg noe av den junken de hadde også.

Når vi er i Oslo på ABR, bor vi på p-Hotel. Der er frokosten en pose med sandwicher utafor døra ca kl. 6.30.

Den frokosten jeg husker aller best på våre reiser ar den på Kaltenbach Bed and Breakfast – a little bedder – et sted i fjellene  nord i USA på grensen mot Canada. Vi skulle til Niagara, forlot highway og kjørte rett mot nord, mot fjellene for så å heade vestover derfra. Helt fantastisk. Så skulle vi ha den første overnattinga der. Mamma mumlet om et pensjonat i en liten landsby, men Sigbjørn, som satt ved rattet, hadde sett en brosjyre for nettopp Kaltenbach, så han hørte dårlig. Vi kjørte gjennom mørke skogsområder etter anvisning fra frøken GPS før vi kom til noe som syntes å være en delvis nedlagt farm i skogen. Det så stengt ut, bare et lite lys i et vindu. Baksetet mumlet at vi kanskje skulle snu, men Sigbjørn dro for å sjekke, og av alle ting var den mørklagte ytterdøra åpen og han forsvant inn – og ble der så lenge at baksetet gjorde seg klar til å bryte seg inn der. Jo da, han hadde betalt for bed and breakfast. Inne møtte vi en liten rund mann. Huset var langt og smalt, og langs alle veggene stod det stabler med pappesker. Ligner litt på kjelleren her i huset der bokesker står stablet langs alle veggene. Den lille runde mannen spurte når vi ønsket frokost, og jo da, kl. 8 var flott for ham. Neste morgen fikk vi vasket oss på ett eller annet vis. Klokka nærmet seg 8. Huset var helt stille. Ingen tegn til den lille runde mannen. Klokka ble over 8. Da tok mamma seg en tur for å se etter ham. Som nevnt var huset laaaangt og smalt, og hun kroket seg bortover gangene mellom pappeskene. Ikke tegn til frokost eller noe annet. Ved enden av den siste gangen, rett før hun skulle snu, kjente hun en svak kaffelukt, gikk etter lukta, fant en dør som førte til en trapp ned til kjelleren.

Og der satt den lille runde mannen i stor ro ved siden av en gedigen svartovn i en rimelig stor spisesal og ventet på oss. Frokosten var slik hans bestemor laget den – og alt var heimelaget. Blodpølser, brød, marmelade, skinker – han hadde til og med spekulasi. Han hadde laget alt sjøl. Vi har bilder fra den frokosten. Da vi skulle dra, så vi at han i gangen hadde en tipsskål med mynter. Vi hadde ikke amerikanske mynter enda, hadde bare vært der ett døgn og brukte visakort. Flaut, særlig etter den gedigne frokosten. Men vi fikk en sjanse til å reise kjerringa, for ved utgangen lå ting han solgte med hans logo. Kopper, gensere, etc. Det var ikke akkurat myke priser, men vi handlet såpass at jeg antar han fikk bra med tips likevel. ¨

Tilslutt da vi skulle dra, insisterte han på at vi bare MÅTTE dra til Pennsylvania canyon som lå et stykke unna. Og vi dro. Oppskrytt tenkte jeg da vi kom dit, men da vi kom til Niagara som var vårt mål, forventet jeg et fossefall som skulle styrte ned fra himmelen omtrent. Oppskrytt.

Neste frokost var på Hotel Prince Charles i en liten by i Canada. Lite og luksuriøst hotell der ”vertskapet hadde den glede å invitere til frokost kl. 9.00. Her kunne man ikke komme slengende til uansett tid og forvente mat. Kl 9 var man invitert til frokost. Da vi sjekket inn, ble vi spurt om matallergier. Fornemt lite hotell med antikke ditt og datt, kuhuder på golvet etc.

Neste overnatting var på et av disse drive-in motellene man har sett på amerikanske filmer. Der var det ikke frokost.

Ja ja, så ble dette en frokostkavalkade. Man vet aldri hva som dukker opp når man graver i hjernen.

domantrener

Siden de andre har reist til sine tralter, er vi nå også tilbake i traltene våre.