Til lykke med dagen

Det er 1. mai og all tingen – dagen der de ulike samfunnsklasser markerer seg. Tidligere var det, slik jeg har forstått det, to klasser, arbeiderne og de andre. Slik er det etter min vurdering i dag også. To hovedklasser, men inndelinga er ulik. I dag kan man snakke om fallskjermlederne kontra oss andre. og slik sett er markeringene 1. mai nå passé.

Jeg har i mitt liv gått i noen første mai tog, men som alle skjønner har jeg ikke valgt det sjøl. Jeg har hengt på. Nå er det mange år siden vi her fra skogen gikk i tog for å markere støtte til ulike saker, ikke til ulike parti. Skulle jeg noen gang dukke opp i et slikt tog igjen, ville det være som støtte for en eller flere saker, ikke som støtte for et parti. Et eksempel på dette er Stolthetsparaden, den største mønstringen av hjerneskadde og funksjonshemmede i Norge. Den handler om å vise at også vi er stolte, sterke og synlige. Funksjonsnedsettelser gjør ikke mennesker svake eller underlegne, og fratar ikke den enkelte evnen til å styre sitt eget liv. Stolthetsparaden viser at man er noe annet, og mer, enn ens det ytre man ser. Paraden gjennomføres i Oslo en gang i året. Den har jeg faktisk lyst til å delta i. Men her møter jeg meg sjøl i døra. Denne paraden er for lang og går for fort for meg – og jeg mistrives i rullestol. Muligens må jeg senere i livet – som enhver annen person – begynne å bruke rullestol, men inntil da er jeg gående unntatt når vi maser på flyplasser.

Tilbake på hovedsporet. Det ville nok være paroler i 1.mai-toget jeg kunne assosiere meg med, antar jeg. Samtidig er der muligens ikke paroler som kom i toget, men som burde det. Ett eksempel er Lovfestet rett til brukerstyring. Det har stor betydning for en liten del av Norges befolkning. En befolkning man i dagens terminologi omkring arbeiderklassen godt kan plassere der. Denne rettigheten gjelder hjerneskaddes rett til å være sjef i eget liv, sjøl å styre innholdet i sin hverdag. Velge sine ansatte, være arbeidsleder og ha grep om egen hverdag. Være sjef i eget liv bokstavelig talt. Denne brukergruppen finner man ikke blant fallskjermledere. Stort sett har denne gruppen vanskeligheter med å få seg en jobb i det hele tatt.  Men kanskje ville ting forandre seg litt i fallskjermleder-klassen om noen med rettighetsfestet brukerstyring kom inn der, akkurat som det sies at om mødre med sønner i soldatalder bestemte, ble det ingen krig.

Men rettighetsfestet brukerstyring står muligens ikke på de parolene som i dag går rundt i gatene i Norges byer. Årsaken er enkel. Siden 2009 har den rødgrønne alliansen gått mot Lovfestet rett til brukerstyring. De har sikkert grunngitt dette i korrekte politiske termer, om enn ikke med menneskerettslige sådanne. Det vil si, hvis da ikke de menneskerettslige hensyn beskytter den som skal jobbe sammen med et hjerneskadet menneske og plutselig får dette mennesket som sjef.  Argumenter og grunngivinger kan ofte være vikarierende.

Jeg har sikkert før omtalt hva som skjedde i en av statene i USA angående polio. Denne staten ble superflink på rehabilitering av polioskader, så flink at de både fikk hospiterende fra andre stater samt at de var etterspurte forelesere.

- så kom poliovaksinen, og i aktuelle fagfolk denne staten gikk man mot den – av medisinske årsaker, naturligvis. De kunne neppe si: Hva med vår kunnskap, vår kompetanse, vår prestisje, våre arbeidsplasser…

Søren klype og andre klyper. Der rotet jeg meg igjen bort. Dette skulle være om 1. mai.

Nåværende regjering med Erna Solberg og Bent Høie vil lovfeste denne rettigheten, retten til å være sjef i eget liv, og da vil neppe andre parti marsjere rundt med plakater om det. De har for så vidt i mange år hatt mulighetene både til å marsjere med plakater pluss rettighetsfeste dette. Den dagen dette er en rettighet vil man ikke få de uverdige tilstander man har møtt i media fra Storebror Harstad. Lillebror Skånland ga i 2004 uten noe om og men meg brukerstyring. Det ser ut til at Storebror må et lovpålegg – lovpålagt ordre - før det er en selvfølgelig rettighet.

Vi tre her i skogen har vår egen 1. mai-feiring, og den har allerede vært i gang siden tidlig i morges. Pappa har til nå delvis fulgt dette med arbeidernes frihetsdag, sier han, for han har sovet ekstra, lest og slappet av. Det samme har for så vidt jeg inntil nå, for mer 1.mai-ere er vi ikke enn at vi kaller dette en lørdag hva arbeid angår og jobber halv dag. Mamma har herjet med en gjenstridig printer som nekter å fungere (les: jobbe etter hva en arbeidsgiver krever), og denne arbeidsgiveren krever at den stakkars printeren skal stå på pinne til enhver tid. Hun påstår sjøl at hun har tilgodesett den med spa-fordeler som rens av dyser og alt annet. Hun har snudd den opp ned og lett etter feil og til slutt tatt en Putin – kommet med seriøse trusler om deportasjon og at nye og bedre …… skal få overta. Men uansett, god kapitalisme. Suge siste rest av arbeidskapasitet ut av den stakkars printeren.  Jeg lukker ørene for argumenter om at arbeiderklassen må ha noe å hjelpe seg med når overklassen krever  for eksempel blogger printet ut til editing.

Jeg er litt usikker på hvor jeg befinner meg i hierarkiet her i skogen. Vanligvis føler jeg meg på topp, men så skjer det ting som forrykker min posisjon. Det kan være bagateller som nå – en tett nese. I slike tilfeller er saltvannsoppløsninga om hjørnet, og selv om jeg liker å få nostrilene mine til å fungere, avskyr jeg å ligge og bli spylt med saltvann som et annet tett kloakkrør. Nå hører det jo med til våraktivitetene å foreta en renselse, så sett det lys burde jeg ikke surke over den spylinga jeg egentlig ville ha. 1. mai er jo oppstart på en renselse. Arbeiderklassen renser opp i sine paroler. De borgerlige renser opp i sine hager, brenner løv og renser sine vindu. Så kan enhver se at også de arbeider. Og jeg renser nesa. Heimbygda mi skal rense søppel langs veikantene en dag. Det betyr at pappa tar en plastpose med seg på sin morgentur og fjerner diverse fra grøftene. Det som forundrer meg er at det i det hele tatt er noe å fjerne. Hvis ingen kastet langs veiene, ble det ikke noe nå plukke.

Apropos søppel, så har jeg aldri sett så mye som på den turen vi tok i USA etter mitt ønske og som jeg både skammer meg over å ha ønsket å se og at jeg ikke gjør noe med det. Vi kjørte nemlig en dag til en av de virkelig fattige bydelene i Philadelphia. Eplekjekk riking som jeg er, hadde jeg tenkt å foreslå en kaffe/te/juice-pause i et slikt område. Jeg foreslo det ikke da vi kom dit. Gatene fløt av søppel, husa forfalt, folk sagget rundt i gatene, og når de krysset gata, så de ut som om de hadde allverdens tid, noe jeg tror de hadde. Dette var nok arbeidsløshetens bopel.  Det lå en eim av håpløshet man kunne merke inn i bilen over dette. Fælt å se at det store flertall var svarte. Her skal det nok noen 1.mai-marsjer til før ting endrer seg, om det da er disse 1.mai-parolene som endrer ting. De kan neppe streike her fra det arbeidet de ikke har. I forhold til disse tror jeg våre arbeidsløse symbolsk kan plasseres i fallskjermleder-klassen. Disse jeg så har neppe et visakort som NAV jevnlig fyller opp.

domantrener

PS! Har nettopp lest gjennom bloggen. Printeren fungerer som dere skjønner. Om det var spa-et, det at den ble snudd opp-ned eller putin-effekten som hjalp vet jeg ikke. Men den fungerer i alle fall enn så lenge.

Etter å ha lest bloggen, er jeg glad:

1.      jeg kan være som Holbergs stortalende soldat og ha løsninger på allverdens problemer. Om bare jeg kunne få hviske den mektigste av de mektige noen ord i øret…

2.    jeg kan være som Ibsen; Spørge uten at ha Kald at svare.

3.    jeg ikke er politiker som har som kall å svare

God 1. mai.