Romanis i forsetet

Da er vi ankommet Værnes på tur heim og ser ut som det vi er, et fantefølge på vandring, for vi har spredd oss ut her for blogging. Denne turen har overbevist meg om at den tvilsomme forfaren pappa og jeg har etter bildene og utseende å dømme er romani. Jeg har før antydet at jeg kjenner romanigenene herjer i meg – det rastløse higet etter landeveien. På denne runden har jeg virkelig observert forskjellen på pappa og meg kontra mamma. Pappa og jeg liker å lode etter veiene, og i all fritid her på Levanger lodet vi. Det var jo lyst og fint og forhold for nettopp det. Vi var i vårt ess for ikke å si vårt rette element der vi cruiset i vei i forsetet, pappa ved rattet og jeg i rederstolen med føttene på dashbordet. Det er nok våre gener som gjør det. Kontra og kontrasten satt i baksetet, og det eneste som holdt henne der, var lydboka vi hørte på. Jeg har konkludert tidligere med at de samiske genene er ikke noe for lode etter veiene. Pussig nok siden de genene drev og forflyttet seg i området, men jeg antar at disse genene ikke trives etter landeveiene. De vil heller jage rundt i ødemarken i hælene på en flokk reinsdyr eller jage rundt på hav, vatn og elver etter fisk og andre vesener. De genene har ikke jeg arvet. Det føler jeg meg rimelig sikker på, særlig etter å ha lyttet gjennom Roy Andersens bok Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Store deler av boka besto av at man peste rundt og enten hang etter reinflokken eller prøvde å holde den sammen i et for meg uforståelig natur - og i temperaturer der jeg ikke skjønner at man kan overleve. Men jeg antar det er romani-genene som ikke forstår slikt.

Vi er altså på Værnes, og fra Levanger og hit var det en ny lydbok som kortet turen. Denne gangen Einar Gelius’ bok Sex i Bibelen. Boka hadde et forord der Gelius ble presentert, og jeg fikk meg en liten nesestyver over hvor allsidig han er i sin CV. Blant annet har han vært statssekretær, og det visste jeg ikke. Det lille vi rakk å høre av den ga mersmak må jeg si.

Dette medlemskapet i Norsk Lydbibliotek er perfekt for meg som liker å lytte til lydbøker. Sortimentet der kan naturlig nok ikke et vanlig bibliotek matche.

Dette oppholdet har – kan man si - vært etter Glenn Domans prinsipper hva enkelte aktiviteter angår. Jeg husker ennå hvordan dette med for eksempel lesing skulle være – man skulle slutte mens det var på topp. Man skulle glede seg til neste sekvens. God pedagogikk. Og slik har dette vært. Til de grader. Det har vært et toppers opphold som sluttet på topp, og kanskje derfor sitter jeg her på Værnes og småkjører i ren frustrasjon. Kjørene mine er ellers blitt svakere og færre.

Emma Margret plukker oss opp på Evenes om noen timer og kjenner jeg Anka rett er maten klar når vi kommer heim.

domantrener

PS. Merkelig å lytte til samtaler uten å se ansikter eller kroppsspråk. I går kveld spiste vi på en uterestaurant ved sundet. Bak ryggen på meg gikk en livlig samtale på trøndersk der emnene fløy fort som faen. Samtalen beveget seg elegant, og det var aldri pause. Man var innom en masse: arbeidet, arbeidskamerater, venner etc. Det var tre kvinner, og jeg antok at de var mellom tretti og førti etter erfaringene å dømme. Likevel ble det som et slags sjokk da de reiste seg for å dra og tre gjennomsnittlige middelaldrene kvinner gikk forbi bordet vårt. Av den lettvinte og elegant springende samtalen hadde jeg nesten forventet at de skulle danse forbi, noe de ikke gjorde, heller tvert om.