Heime
igjen.
De
siste bloggene har visst blitt observasjonenes blogg. Jeg observerte intet av
betydning på flyet til Oslo, merkelig nok, men fra Gardermoen begynte ting å
leke seg igjen. Vi bare jaget fra det ene flyet til det andre, men siden det
siste var forsinket, ble det tid til å henge i køen og se på det som skjedde.
Vi hadde som vanlig assistanse der, så jeg hang først i køen. Dermed kunne jeg
følge med i både det som skjedde ved innsjekkinga og i køen. Dere vet hvordan
man i en kø av en masse som grøt, plutselig ser noe stikke ut i grøten – noe jeg
gjorde der ved avgang til Evenes. Der stod selveste Gelius i kø, og i
ryggsekken hadde jeg VictorReader med lydbokversjonen av hans bok Sex i Bibelen. Jeg ble sittende og prøve
å forutse reaksjonene om jeg heiv opp VictorReader og satte den på full styrke.
Et lite øyeblikk lurte jeg på om han eller jeg var i feil tidssone, om han var
på tur til Ibestad eller noe slikt før jeg koblet ham til Lom der han jobber
som prest. Men han er jo også forfatter, og i Lom kommer han i godt selskap hva
dette angår. Det er bare å nevne Olav Aukrust og Vera Henriksen + flere. Hva kirkens arbeid angår kan han i
det dalføret finne forbilde. Dale Gudbrand ble kristnet så bestemt at han fikk
plass i historia. Akkurat det skal bli vanskelig for Gelius å gjøre etter.
En
annen viktig observasjon var kunsten med å få det til å se ut som om man
jobber. Vi var en halv time forsinket, og hun i innsjekk prøvde på en rolig og
avbalansert måte å få det til å se ut som om hun gjorde noe. Hun hadde et ark i
handa, og i blant trykte hun på en knapp på en av de fire (eller var det fem?)
maskinene der. Kroppsspråket fortalte at hun var ubekvem med å bare henge.
3 stk menn og 1 stk kvinne iført de
refleksvestene som signaliserer at man jobber, gikk att og fram mellom flyet og
innsjekk der de i blant trykte på en knapp. Fikk en assosiasjon til
tegneserienes Billy der Billy gikk med jevne mellomrom forbi Sjantens kontor
med en stige på skulderen slik at Sjanten med selvsyn så at han jobbet og var
opptatt. For meg så det ut som om de
dotet, drev på med å få tida til å gå, ikke arbeidet, i motsetning til hun i
innsjekk som absolutt ikke dotet om hun enn ikke gjorde så mye. Nå dotet ikke
Billy. Han hadde bare funnet en måte å få det til å se ut som om han arbeidet.
Den som doter, må ha et arbeid å dote fra.
Dette
var Norwegian, det stressede flyselskapet med de lnappe stoppetider, for å
tjene mest mulig, antar jeg. Flyet var nesten fullt, og allerede da man gikk om
bord på Gardermoen ble det, høflig riktignok, påpekt at man måtte komme seg
fort ned i setene så man fikk ta av. Gjaldt ikke meg. Jeg satt allerede på min
vindusløse plass. Sparetiltak antar jeg. Det var vindu på den andre sida. Det
norske selskapet med engelskspråklig navn, svenskspråklig kaptein,
innvandrernorskspråklig kabinleder og kabinpersonale med asiatisk utseende. Jo
da, det var en som var innfødtnorskspråklig. Vedkommende hørtes nesten ut som
om han bad om unnskyldning for det.
Da
vi nærmet oss Evenes kom kabinlederen og over høgtaleren og minte på at vi var
forsinket og at bakketid på Evenes måtte bli så kort som mulig. Han gjentok
dette en gang senere. Vi har pleid å være de siste som i ro og mak forlater
skipet (vi pleier fly SAS), men skjønte at vi fikk endre prosedyrene. En gang
tidligere med Norwegian fikk vi påpakning for at vi var seine med å pakke oss
ut på Evenes. Straks sikkerhetsbelteskiltet var slokket, karret vi oss opp i
full fart og fikk bagasjen ned av hattehylla. Det samme gjorde alle andre så
det ble minimal plass i midtgangen. En svær brande prøvde å presse seg fram for
å få seg en bit midtgangplass. Men mamma sa til ham at dette var som matkø
under krigen. Hadde man fått seg en plass, måtte man holde på den, så vi rikket
oss ikke. Følgelig forlot vi flyet før
branden, men han passerte oss på landjorda.
Og
jo da, Emma Margret hentet oss, og Anka hadde bulgarsk middag klar.
Mandag
er det same procedure, og da kan det kanskje bli en stund til vi høres.
domantrenr
PS:
Det er blitt mandag morgen og mas, og jeg var i gang med morgenpakken som er
maske, gass, lesing, skriving og voice da det ringte på her. Det er noe så
uvanlig at det ringer på her på en tidlig formiddag, så jeg gjorde meg klar til
å hive meg opp for å komme først for se hvem det var. Dere vet, når man bor
slik vi bor, er det at det ringer på døra en stor nyhet. Kinck har en av sine
noveller Her går vegen så mesterlig
beskrevet oss ødemarksboeres definisjon av hva som er nyhet. For oss som
sjelden ser et annet menneske, er det en stor nyhet at noen passerer på veien
et stykke unna eller ringer på døra en tidlig formiddag. Men pappa vant
kappløpet og fikk den store glede å åpne til to unge vitner. Siden de ikke kom
inn, antar jeg at han sa at vi jobbet. Synd, for jeg kunne tenke meg å høre hva
de mente om Gelius’ bok og diverse annet i Bibelen. Jeg vurderte et øyeblikk om
jeg skulle hive meg opp og be dem komme tilbake, men innså at jeg hiver meg
fortere opp i tankene enn i virkeligheten og følgelig ikke ville rekke dem. Men
det vil jeg bare ha sagt: der glapp jeg en sjanse jeg tror blir en stund til
kommer tilbake, og så akkurat nå når jeg leser Gelius.
Akkurat
nå kommer jeg på at jeg allerede har glippet en skanse. Vi var nemlig på besøk
hos Marit i går, og jeg kunne ha spurt henne og Ulrikke.
Onsdag
Triptelleren
går ubønnhørlig. I dag er det onsdag. Sigbjørn har vært heime for å delta på et
møte og dro nettopp til Tromsø for neste sak.
PSS; Klarer ikke dy
meg. Legger ved denne. Selvros stinker sies det, men det er ikke jeg som har
skrevet anmeldelsen. Pappa så den helt
tilfeldig i et Š-blad fra 2013 da han skulle lese om den samiske
fotballspilleren Tom Høgli som var portrettert der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar