...og alle var enige om at det hadde vært en flott dag....

Da er det trygt å melde at vi er tilbake i skogen etter en liten utflukt til Vesterålen i går. Skániid girjie hadde en bokutstilling samt orientering om stedsnavn for Vesterålen sameforening på deres medlemsmøte på Inga sámi siida. Selvsagt fikk ikke Skániid girjies allmektige leder dra alene dit. Vi tre andre satt i bilen klar lenge før avspark – sånn mentalt. Det skal en hardere leder til enn den Skániid girjie har for å motstå dette kravet.

Jeg har fått hard konkurranse i økonomistyring. Anka er mer beinhard enn meg på den måten at hun kan praktisk tilrettelegge for god økonomi der jeg bare kan ta administrative grep. Hva angår dagen i Vesterålen betydde det at hun og mamma laget middag og diverse vi skulle ha med oss og klargjorde for en billig picknic – etter Ankas hyggelige og høflige anmodning. Vanskelig å motstå det. Jeg – økonomisk og sparsom som jeg er – må tilstå at jeg var litt ambivalent i forhold til det opplegget. Været hadde ikke vært noe særlig picknic-vennlig, og det var ingen grunn til å tro at rotthollene i Vesterålen hadde bedre vær enn rotthollene her, heller tvert om, fant jeg ut i min sofasittende visdom. Følgelig faciliterte jeg en god og varm påkledning beregnet for en alminnelig kald vinterdag – for eksempel tykke stillongs i tillegg til min dobbeltforede bukse. etc. Den andre ytterkanten Anka kledde seg først som for en dag på stranda ved Svartehavet, men tok dog med seg andre klær. Hertingene gikk som de pleier i det de går og står i, noe annet hadde jeg ikke ventet.

Man kan si at første runde ble min da vi optimistisk stoppet i et forblåst rottholl for å ha picknic. Foruten oss var det fullt av bobiler der – biler, ikke folk. De kuret sammenkrøkt innomhus, nei, innombil, og så på oss som dekte vårt picknicbord ute i blåsten med voksduk og alt det andre. Selv jeg som var hyrt for å krysse Artic syntes det var hustrig, for hendene var ikke kledd for dette arrangementet. Men siden vi hadde så mye publikum fra bobilvinduene, gjorde vi som engelskmennene: keep the upper lip stiff. Så vi spiste og koste oss med dødsforakt, og Anka tok seg en blås og mamma en ekstra kaffekopp før vi langsomt ryddet sammen. Jeg betraktet disse bobilene mens vi spiste og vurderte om jeg skulle slå til og kjøpe en slik – rik ungkar som jeg er. Men svaret ble det samme som det tidligere har blitt: klart det er praktisk og alt det der, og skulle jeg feriere gjennom Europa for eksempel, ville det sikkert være praktisk å ha senga, kjøleskapet, TV’en og barskapet på hjul med seg. Men på slike små turer som vi gjør her, ville jeg med en bobil miste for eksempel slike ting som å campe i blåsten. Hadde vi hatt bobil der og da hadde vi sikkert sittet inne og spist. Så foreløpig i alle fall er jeg en rik ungkar uten bobil.

Sa jeg at det ble et poeng til meg godt påkledd som jeg var der vi pricnicet? Uansett, jeg mistet det poenget litt senere. Da vi kom til Sortland, byen som bærer sitt navn med rette i alle fall da, forblåst og svart som den var, dro vi på Museum Nord med de bøkene de skulle ha. (Joda, joda, jeg har vært i Sortland før og da i anna vær, men dette er samtidslitteratur, og som sådan beskriver den samtida uten å forherlige fortida.) Det pussige – og jeg ble ikke en gang overrasket – er at så godt som overalt hvor vi ferdes her i Nord-Norge dukker det samiske opp. Denne gang i skikkelse av en bibliotekar som fortalte at hun var av de sjøsamiske slektene i Vesterålen og sto i samemanntallet. Hun hadde et etternavn jeg kjenner igjen fra en meget spesiell historie her for generasjoner siden.  Men sensuren slo til her. Min digresjon ble sensurert. Men jeg klager ikke. Jeg lever i et regime som sensurerer, bare sensurerer, mens mine kolleger i et naboland opplever mer enn sensur. Jeg funderte der jeg satt og hørte på småpraten at det søren klype godt kunne hende at vi i det indre Kongo plutselig fant noen å sameprate med. Jeg husker jo godt da vi i 2010 i Canada stakk innom en indianerbutikk for å se oss om. Kvinna som for øvrig var alene der uten andre kunder enn oss, spurte hvor vi kom fra, og da vi sa at vi var norske, spurte hun uten videre om vi var samer. Dermed ble vi i mange timer der. Satt i teepe-en og snuste inn brent tobakk og anna hun la på bålet og handlet masse mer enn planlagt. Mannen hennes var musiker, og det året fikk mange CD’er i julegave av oss.

Digresjon over. Tilbake tilkulturhuset på Sortland. Den hyggelige bibliotekaren så til at vi kom inn på utstillinga Er vi her ennå? om samer i Vesterålen. Der mistet jeg det stakkars poenget jeg hadde kassert inn påkledd som jeg var i den forblåste hollet.  Kulturhuset hadde en trivelig og varm kafe med utsikt til sundet – uten at det betydde noe for meg. De hadde nemlig en kakedisk. Der mistet jeg poenget mitt.

Jeg vender stadig tilbake til Jeppe på Bierget, og jeg tror det bor en Jeppe i de fleste av oss. I alle fall i meg, og kakedisken på kafeen på kulturhuset i Sortland ble min Jakob Skomakers ølbule. Fanden at jeg ikke kan gjenkjenne meg sjøl i baronen som drakk, turet og levde vellystig og var svært så baronsk likevel, men så er det jo forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Selv om jeg sannelig ikke vet om det er det. Selv om han var visdommens konge, eller kanskje nettopp derfor, hva vet vel jeg, begynte han på sine gamle dager å tjene andre guder. Og var likevel kong Salomo og ikke Jørgen Hattemaker. Kanskje var og er det slik at noen kan gjøre hva som helst og likevel være baron, men andre blir Jeppe for et godt ord. Vel, nå gjorde dette at kong Salomos rike etter hans død ble delt. Sammenligner man det til i dag tror jeg vår utmerkede konge ville blitt Jørgen Hattemaker om han holdt seg med flere hustruer og gammel som han er, begynte å tjene fremmede guder. Da tror jeg nok mer enn kongeriket Norge ble delt. Et interessant tankeeksperiment er hvor delelinjen skulle gå. Fra Richard Hermanns bok om Elisabeth 1 lærte jeg at hans hellighet paven i Roma etter ønske fra Spania og Portugal tok en rettferdig deling mellom de to lands kolonier. Han bare trakk en rett strek, og dette gjorde at Brasil som stikker nesen sin ut i Atlanterhavet, kom på den sida av strekken som ble poortugisisk mens de andre landa ble spansk.
Nå har jo vi ingen pave til å trekke en hypotetisk strek her i Norge, og bra er det. Snørr-paver og viktig-skit-paver har vi riktignok mange av, men de duger ikke i denne saken. Kong Salomos rike ble delt nordlig og sørlig del. Det ville være lite utfordrende hva Norge angår. Det ville ikke føre til noe nytt for oss her i nord. Hellesviker og andre –(s)viker ville herje i media – slik de allerede gjør og Sametinget ville rope opp om urfolksrett – som de allerede gjør. Nei, jeg går for en østlig og vestlig del.
Siden vi ikke har noen pave til å trekke en rett strek med en linjal, kan de hypotetiske strekene gå i sikk-sakk. Jeg kan se for meg den aktiviteten som vil oppstå når man skulle vurdere hva som skulle ligge i Sikk og hva i Sakk. Og hvor skulle skolen til kronprinsbarna ligge? Egentlig er det en ikke-sak om det skulle bli slik at de bodde i Sikk mens skolen lå i Sakk. Det er status quo det også. Muligens kan Major Schnitlers arbeid være delvis veiledende. Han gjorde jo en grundig jobb ved grenseoppgangen mellom Norge og Sverige i sin tid. Og takk og pris for at Abisko kom på den andre sida, så får man ikke her så lang vei til grensehandel. Nå tviler jeg på at denne delinga vil føre til så store konsekvenser som i gamle DDR eller Nord-Korea for den del.
Takk og pris for at vi har en konge som ikke surrer rundt som mange av kongene i GT.

I alle fall. Ankas plan om at vi ikke skulle sløse til dyr mat på turen når vi hadde billigere og bedre variant heime, sprakk hva meg angår på Sortland. Det ble Sortland på andre ting enn været. Som en trøst, om enn fattig så dog en trøst og noe som gjør at min livsvekt holder seg i balanse, er at jeg klarte få bukt med et kjør som plaget meg da vi startet. Da vi kom til picnicen hadde jeg kontroll i alle fall over den. Man kan kanskje ikke forvente å ha stålkontroll over alle forhold i livet heller.

Neste stopp var Inga sámi siida hvor vi satte opp utstilling og mamma orienterte om stedsnavnprosjektet til Skániid girjie. Etterpå skulle det være en konsert med «Will med venner», og vi hadde på forhånd bestemt oss til å kjøre heim før det. Snille som de andre er, ble vi likevel der for jeg hadde lyst til å høre på konserten. Det angret ingen på. Det var en blanding av myke trommer og didgeridoo. Akkurat den musikken var som laget for en trelavvokonsert. Myk og rytmisk.

Med lydboka om Mamma Karasjok  kjørte vi heim i minst samme blåst og regn som da vi dro. Det finnes altså et område som heter Svineng i Karsjok, og skal jeg dit til høsten, håper jeg GPS-en leter det opp. Klokka viste langt over leggetid for oss alle og gjorde at vi suste direkte heim uten den planlagte picnicen  på heimturen. Den tok vi rundt stubordet her før vi stupte i seng.

Og jada, jeg vet at man smiler litt av fortidas skolestiler om en god dag og endinga Alle var enige om at det hadde vært en flott dag.  Jeg smiler ikke til det. Det er en perfekt måte å summere opp en god dag på. Heldig er den som kan gjøre det slik.  At dagen hadde vært god (tenkt på alt som kunne ha gått galt så dagen slett ikke ble god, ulykker, hva som helst) og at alle syntes det. Ingen hadde følt at det ikke var noe for dem. Merkelig at man kan dra på smilet av det.

Altså: Alle var enige om at dette var en flott dag.