Taigaen, kleggen og Querini

Da er vi kommet til Elverum, byen med tre bruer over Glomma og eget taigabelte. Man har i mange andre sammenhenger diskusjoner om lokaliseringer. I dette tilfellet trenger man det ikke. Man vet – i alle fall pr nå, for kunnskap er ikke statisk og utvikler seg og fylles på. Derfor er det pr nå man vet at hvor den eurasiske taigaen er lokalisert. Diskusjonen går på begynnelse og slutt, hvor begynner den og hvor slutter den? Den ligger mellom Hamar/Elverum og går til Sverige, gjennom Finland og Russland og gjennom Sibir fram til Stillehavet. Der finner man den eurasiske taigaen. Lokaliseringen er klar, men begynner den på Hedemarken eller ender den der. Pappa hevder at den ender på Hedemarken noe jeg har en anelse kan tirre sindige hedemarkinger. Jeg ville anta at de mener ting begynner hos dem, at de er ur-, arnestedet eller hva man nå kan kalle det, og at deres arnested skyter en svær utløper til Sibir. Faktisk går dette beltet også gjennom Nord-Amerika. Dette beltet unasett om det begynner eller ender her, endrer området, og kjører man fra Elverum til Hamar på den tida ting vokser og blomstrer, kan man se hvor grensen går.  Med meters mellomrom endrer naturen seg.

Tre bruer over Glomma ikke langt fra hverandre, den er nesten uslåelig. Selv Londons bruer over Themsen er ikke så nær hverandre. Størrelsen på bruene varierer og viser at de naturlig nok er bygget i ulike tidsrom og etter datidas behov. Men jeg som liker å fabulere omkring ting jeg ser, mener at den ene brua er for adelen eller the high sociely people of Elverum. Den andre er for middelklassen og den tredje for resten av bermen. Så står det enhver fritt å velge bru. Vi har brukt to av dem mens vi var her, og jeg antar at årsaken til at vi ikke har brukt den tredje er at den er for tofotinger eller tohjulinger.

Det er altså slik at vi har vært på ABR i Oslo, og siden det ikke går noen fly nordover lørdags ettermiddag, benyttet vi anledninga til å gjøre en krok om Elverum før vi drar nordover.  Her må jeg ta en liten digresjon og berømme søringan samt gi surmagede nordinger et aldri så lite spark i ræva. Surmagede klager nordfra om søringan og alt de graver og gramser til seg hører man ofte. Se nå bare på OL  som tromsøværingene surket og ville ha. Men nei. Det eneste søringan ikke ville ha av det vi har er oss nordinga nå de har innvandrere til skitjobbene, leste jeg faktisk et tvilsomt sted. Men det holder ikke vann. Hvis det var slik at søringan ikke ville ha oss, skulle man tro at det satte opp fly nordover lørdags ettermiddag for å slippe å ha oss rekende i gatene lørdagskveldene. Men slik er det ikke. Man kommer seg ikke til Evenes en lørdags ettermiddag.

Nå bor det jo en liten same i enhver nording, og i enhver liten same er det en ikke så helt liten samekniv. Kanskje er det årsaken til at man må bli i Oslo lørdagene og trave gatelangs med samekniven som beskyttelse mot gatevold?

Det er alltid så hyggelig å komme på ABR, særlig siden jeg der treffer andre som trener intensivt. I Skånland er jeg den enslige svalen som ikke gjør noen sommer. Og tar vi Troms fylke er vi to svaler, men så lang fra hverandre at jeg antar at vi heller ikke gjør noen sommer. Så må man til Lakselv for neste og Karasjok for to. Det er vi fem i det langstrakte Nord-Norge pluss Trøndelag, for neste svaler er i Ålesund. Der er det en konsentrasjon på Ålesund-Ulsteinvik-Sandane.

Mens vi var i Oslo fikk vi uventet orkesterplass til homo-paraden i Oslos gater. De gikk like forbi vinduene til P-hotel der vi klumpet oss sammen og betraktet alt. Imponerende. Først kom Politiet til bils og til hest. Så kom et musikkorps, og deretter homoflagget. Og homoflagg ble det masser av i løpet av det utrolig lange toget. Tilskuerne nede på gata nedafor hotellvinduet sto og vinket med små regnbueflagg. Ellers kan jeg glede politiske dyr og andre med at ganske tidlig i toget kom Senterpartiets logo på et flagg. Senere kom unge Høyre, AP, SV og Frp-U. Jeg så ikke KRF, V og Rødt, men de var sikkert også der. Ellers var det yrkesgrupper som for eksempel skeive leger, sykepleiere., politifolk, brannmenn – you name it. Selvsagt så jeg sameflagget her og der pluss folk i kofte.

Da vi busset fra Oslo til Elverum møtte vi en annen slags «parade». Det var sykkelrittet Lillehammer-Oslo. De hadde startet om morgenen. Det rittet som gikk Trondheim-Oslo var startet kvelden før og var kommet til Gjøvik hørte vi.

###

 Uker senere

Jeg nevnte Elverums tre bruer og masse vann, meget, meget vann har rent under de tre bruene siden sist jeg skrev. Vi er tilbake her i skogen og lever det vanlige skogslivet som jeg absolutt ikke gidder gå inn på hva deler av det består av. Hvem orker å høre om Solisten. ABR, p’Roshi, FHC, Smart Brain etc. og skulle noen orke høre om det, orker ikke jeg i alle fall nå beskrive det. Da blir det til at jeg blogger om løst og fast der overnevnte ikke inngår, hvilket vil si hva man gjør om kveldene, for eksempel spiser ute ved bålet, og det kan virke som om vi ikke gjør annet enn å reise samt spise ute ved bålet. Apropos bål så har vi hatt kveldsgjester rundt det et par ganger den siste uka. I går skulle vi ha middagsgjester ved bålet, og for første gang i kjent historie har vi evakuert og kapitulert for kleggen. Følgelig flyttet vi måltidet ikke bare til verandaen, men inn, hvor vi spiste med skalkede luker. Sikkert har man i historien flere eksempler på slag der små luringer med kvasse våpen, det være seg fysiske eller psykiske, har vunnet slag og slått en større overmakt på flukt. Jeg antar dette kan sies om Sinclars følge i Gudbrandsdalen og kanskje om Tordenskiolds soldater selv om sistnevnte episode ikke er historisk bekreftet, men som anekdote er den bra. Tordenskiold lot i 1719 sin fåtallige hær marsjere rundt i sirkler i gatene i Marstrand slik at den svenske kommissæren som var beleilig beskjenkt av den samme Tordenskiold, meldte til kommandanten på Karlsten festning at Tordenskiold hadde en stor og antagelig uovervinnelig hær.

Dette har fått meg til å fundere på om kleggen har hørt denne anekdoten og organisert seg slik. Kan det være slik at kleggen gjør seg runder om det gamle lekehuset og stuper hver gang ned mot oss ved bålet. Ikke skal man undervurdere et vesen selv om det er lite og ikke prater og melder seg i ord. For eksempel har man skannet hunders hjerner i MR-maskiner og konstatert at hunder er glupere enn antatt – noe for øvrig dyretolker for lengst har sagt. Gammel viten som presenteres som fundamental ny fordi en forsker har gjort det.

Uansett, kleggen jaget oss inn, og det var atskillig hyggeligere å spise inne synes  i alle fall jeg. Nå vet jeg ikke hva gjestene, tante Millaug, Torny og Sigurd syntes, men jeg applauderte i mitt ordløse skrivende språk.

Jeg er forresten ikke den første som fasiliterer i min familie. I 2003 var et av søskenbarna mine i en alvorlig ulykke. Da det var klart at han ville overleve visste man ikke hvordan. Han ble antatt å være blitt en grønnsak uten ord. Så plutselig mens han satt på sengekanten på sykehuset sammen med faren begynte han å skrive (jeg vet ikke hvorfor faren hadde penn og papir der). Han spurte blant annet hvor han var og hva som hadde skjedd, og da det senere var snakk om utskriving fra sykehuset til hva som helst, skrev han at han ville heim. I dag er han en velutdannet sykepleier som tar administrative fag. Nå er det kanskje litt far-fetched å  si at man kan takke fasilitering for at ting gikk så bra med ham, men i  alle fall var fasilitering en meget viktig del av hans vei tilbake.

Denne her kroppen fasiliterer også og sitter akkurat nå med siste halvtime av Solisten-programmet for denne runden. Mozart og gregoriansk sang hamrer mot ørene og skallebeinet. Når programmet er slutt, setter jeg også punktum for denne gang. Pappa og jeg skal kontakte Einar som er den tredje musketeren på turen til Værøy og Røst. Etter planene starter vi tirsdag, og nå er det søndag ettermiddag.

Andre notabiliteter har vært på Røst før Einar, pappa og jeg. Dere husker den italienske adelsmannen Pietro Querini som strandet der i 1432. Senere skrev han en bok om sitt opphold der. Vi tre kan uten videre matche det. Vi er et flott team for nettopp det. Einar er en tøff og profesjonell fotograf og kan dokumentere røstingenes gjøren og laden på en slik måte at verden vil henrykkes. Pappa er jævlig god på å snoke opp situasjoner og ete seg inn på folk for en prat. Og da er Einar klar med apparatet og jeg observerer. Jeg er god på å spissformulere ting.  Så vår reisebeskrivelse vil nok ikke stå tilbake for Pietro Querinis. Selvsagt er hans bok i dag meget eksotisk, men også der skal vi nok kunne finne en vri, kjenner jeg oss rett.

Og kjenner jeg mine fasilitatorer rett, blir det ingen flere blogger før Pietro Skåden, Einar Pietrosen og jeg er tilbake.fra Lofoten.