Tur i dur - TRE MENN VESTFJORDEN RUNDT

15.07.14

Ja, så kom vi til hytta til familien Holdø, den Brit Eva og Arild så hyggelig lånte oss. Et praktfullt sted ved havet der man ser ned på en lang sandstrand. Der det er en sandstrand, der er det også unger som leker seg i brenningene. Så også her.

Nå har vi lagt bak oss første etappe med stopp på Esso Lødingen (do og rast). Så reiste vi over Lofast med Einar bak rattet. Einar suste oss gjennom en praktfull og enestående natur. Jeg satt som vanlig i rederstolen med beina på dashbordet – og jeg antar pappa tok seg en dupp i baksetet. Skyfri himmel, sol og varme – hva forlanger du mer av en tur til Lofoten?.

Svolvær ble neste stopp med middag på kjøpesenteret der. Vi bevilget oss også en tur på torvet i Svolvær, ruslet rundt langs bodene og satt og observerte folkelivet fra en benk.  Einar skjøt bilder.

Så kom vi altså fram til denne flotte hytta med altaskifer på taket,  rommelig og konfertabel og med fullt utstyrt kjøkken. Vi har slått oss til ro for kvelden. Et flott sted og roe egget. Det blir godt å sitte her uten noen TV som støyer. En stjernekikkert har vi riktignok, men Einar fikk den ikke til å virke. Og hvem kikker på stjerner i en lys nordnorsk sommerkveld? Nei da sier jeg bare leka nosh (bulgarsk for god natt).

Nye eventyr venter de tre musketerer i morgen. Pappa foreslår Vikingmuseet. Han er jo en hund etter slikt så man får vel vabardit (samisk for å tute med ulvene eller noe slikt).

d.

16.07.14

Som jeg antydet ble det til at pappa slepte meg inn på Vikingmuseet på Borg. Einar spanderte vafler på oss på kafeen der før jeg og pappa presset oss inn mellom velfødde tyskere. Da vi hadde klart å brøyte oss inn på kinosalen og fikk satt oss godt til rette, sovnet jeg fra hele vikinghistoria. Jeg sov meg gjennom tre forestillinger ifølge pappa. En god måte å tilbringe dagen på museum, spør du meg. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Alt har en ende. Etter tre snaue forestillinger ble jeg brutalt revet opp av stolen og måtte slite opp en bratt bakke til selve vikinghuset som må ha vært litt av et slott i sin tid skal man dømme etter lengden på huset. Vi gikk i en evighet fra rom til rom, for pappa insisterte på at vi skulle få med oss alt. Jeg kan egentlig tenke meg å sjekke om han sjøl fikk med seg alt. Jeg var glad det ikke var Vinterpalasset vi trasket gjennom selv om vikingene sikkert besøkte også Gardarriket.

Vi kom oss omsider til bilen og bega oss i vei retning Å. Da vi var nesten framme oppdaget en viss organisator at han ikke hadde notert hvor vi skulle overnatte. Intet navn og heller ikke noe telefonnummer. Einar begynte å ringe rundt, men ingen overnattingssteder kjente til noen Skåden eller Pettersen. Til slutt fant pappa en resepsjon som var stengt helt borte ved veienden. Heldigvis ventet vi såpass lenge at resepsjonen åpnet, og dermed sitter vi her i en autentisk rorbu med tømmervegger og smårutete vinduer. Vi hørte på Den siste viking i bilen så jeg fryktet det verste, men her er verken to mann i hver seng eller fiskeslo på gulvet. Tvert imot – et rommelig stue- og kjøkkenarragement og to soverom med to senger hver. Alt vi trenger, sa pappa da han oppdaget at kjøleskapet hadde en frysedel.

Nå ser jeg fram til å køye, for i morgen må vi opp i otta for å komme oss på ferga til Værøy.

domantrener

17.07.14

Jeg er på Værøy - og for et Værøy. Det svarer helt til navnet for øya er full av vær, det vil si perlevær med solskinn og smul sjø. Unnskyld at jeg blir litt nasjonalromantisk her. Det er nesten ikke til å unngå. Men jeg skal prøve å holde meg unna sjarken og støa  - som jeg må si ikke er så romantisk som man kunne tro, noe Johan Bojer bekrefter i sin bok Den siste viking. Alle de ungdommene som har strømmet hit for å være med på den elektromusikkfestivalen som foregår her fram til tirsdag er i alle fall heldige med været. Vi kjørte fram til festivalplassen hvor masse ungdom campet i bakkekammen mellom en stupbratt fjellside på den ene siden og et blikkstille hav i lett disig kveldssol på den andre. De var utkledd i en egen elmusikkleskode som fikk Einar til å minnes hippier. Jeg tenkte på Markomeannu, for selv om ingen hadde kofte, var det en og annen lavvo å se.

Men for å begynne med dagens start: opp grytidlig for å rekke den fordømte ferga. Jeg hadde jo nesten ikke blund på øynene om natta, og pappa insisterte på god tid, så vi var der 70 minutter før ferga skulle gå ifølge logistikksjef Einar Pettersen. Der satt jeg og slet med søvnen før vi endelig kom inn på det lovede land – ferga med nystekte vafler, Jeg slukte denne frokosten for jeg visste at jeg måtte være kjapp for å rekke en høneblund før ferga klappet til kai på Værøy. Jeg rakk det med et nødskrik, før jeg og hippiene måtte slepe oss ut med alt vårt pickpack.

Etter å ha sightseet Værøy tettsted med gamle hus, skoger av fiskehjell og gamle fyrlykter, satte vi nesa over på den andre siden av øya. Der fant vi den nedlagte flyplassen som nå var sjokoladefabrikk og avlsted for digre katter. Og med digre mener jeg digre, sånn omtrent størrelse gaupe. Dette hadde vært et eldorado for det tøffe jaktlaget i Evenes som hvert år holder gaupebestanden litt i sjakk – om enn ikke så mye som sauebønder og reineiere ønsker det.  Dette bestemmer fylkets miljøvernavdeling, antar jeg, og jeg antar videre at de ikke har verken sau eller rein.  Sjokoladefabrikken var et must – og jeg antar Unni på linje med mamma fikk sjokolade i gave.  

Heldigvis fant vi også Værøy gamle prestegård og en seng for en urtrøtt same på tur. Pappa fikk mast oss til et rom to timer før innskjekking, og dermed fikk jeg sove en stakket stund før jeg ble brutalt vekket av to middagssultne herrer. Kafeen på Coop ble redningen for disse to, og også for meg da jeg oppdaget at de hadde soft-ice i kafeen.

Jeg sitter nå på rommet og lengter etter sengetid. Gamle prestegård er like koselig som det høres ut til og må oppleves. Pappa har funnet en oase siden det er en stappfull bokhylle i alle hjørner nede i salongene.

Men pass på, han har også sett seg ut et par julegaver her i huset – jeg sier ikke mer om den saken. Nå får det være nok for denne gang for senga kaller en trøtt same på tur.

d

18.07.14

Vi forlot Værøy i hui og hast i morges, men pappa rakk å kjøpe en hel del julegaver før vi forlot koselige Værøy gamle prestegård. Ikke nok med det – han greide som den salgsagenten han er å få solgt det ene eksemplaret vi hadde med av Jeg er fri til innehaveren før vi hastet av gårde for å rekke ferga på den andre siden av øya.

Jeg er på Røst, en av verdens minste kommuner. Elleve kvadratkilometer holmer og skjær iberegnet. Innbyggertallet er også lavt dersom man ikke regner med fuglefjell og fisk på hjell. Selv sauene er nærmest fraværende her. Einar sjekker fort enkelte fakta på sin smarttelefon. Flott, selv om vi sjekket en del før vi dro, glemmer man mye.

I kveld var vi på restauranten Querini som ikke er spesielt italiensk. Vi fikk servert hvalbiff og den er vel lokal. En annen rett på menyen var tørrfiskbaccalao, men der går grensen. Vi foretrekker mammas hjemmelagede baccalao.

Ellers er dette en fredelig øy uten utkledde ungdommer på vei til eller fra en festival, og så mye annet å se i dette flate landskap enn en kiwibutikk og en rad fiskehjeller. Hvis danskene har komplekser for sitt flate land, noe jeg tror de har siden de må skryte av Himmelberget som egentlig er en ås, kan de ta seg en tur hit til Røst og finne noe flatere. Og det gjør de også, for det var en dansk sykepleier som ga Einar gode råd om det gnagsåret han har vært plaget av på turen. (Det er ikke oss det refereres til, men et høyst reelt gnagsår på hælen).

Her på Røst bor vi i et brakkelignende bygg helt nede ved fergeleiet, så i morgen får vi kanskje ikke det samme maset om å komme opp i otta. La oss i alle fall håpe at vi klarer oss med de 70 sekundene vi trenger for å nå dit slik at vi slipper å vente i evigheter før ferga i det hele tatt dukker opp i horisonten.

Så får vi se hva morgendagen har å by på.

So long så lenge.

domantrener

19.07.14

Jeg har kommet til den berømte Saltstraumen, og for en anseelig sum har vi leid en luksuriøs hytte hvor vi har kveldssol fra verandaen. Og vi får mer for pengene: rett nedenfor oss ser vi en del av selve straumen. Ser ut som en stri elv spør du meg.

Da var det nesten bedre å jage rundt i Bodø etter et sted å spise. Einar hadde en gammel landbrukskafe som favorittsted, men det viste seg at den stengte kl. 15.00, og ferga vår klappet ikke til kai før kl. 15.15. Dermed strente vi til Bodø sentrum og Glasshuset hvor vi snublet rett inn i en kafe som annonserte nylaget lapskaus. Vi fikk vann i munnen alle tre, sultne som vi var. Forgjeves. Det viste det seg at de stengte kl. 15.45 – altså om fem minutter. Jeg heiv i meg det siste vaffelhjertet de hadde og dett var dett. Så kom Bodøs reddende engel, Sherley Bottolfsen, og forbarmet seg over oss, og sa at vi skulle kjøre til et kjøpesenter utenfor byen hvor de hadde en coopkafe med tradisjonell middagsmat. De hadde middagsservering fram til kl. 17.00 så vi stormet til bilen og satte av gårde.

Litt rart å treffe henne. Hun er en mamma Karasjok. Mamma Karasjok samlet inn mat og hjalp jugoslaviske krigsfanger med under krigen. Sherley Bottolfsen var på Glasshuset for å hente den maten som ble til overs når kafeen stengte – og som de ellers ville kaste. Dette delte hun ut, jeg vet ikke til hvem, men vil anta til noen som trengte det. Einar hjalp henne med å frakte to stappfulle kollier ut til bilen + at han spurte om han fikk ta noen bilder av henne der. Jeg gler meg til den bildekvelden vi skal ha senere.

Pappa var så oppgira at han nesten kolliderte i en rundkjøring. Dette skaket meg slik opp at jeg nesten ikke fikk ned en bit av de gode elgkakene med brun saus vi hadde sikret oss. Men som vanlig berget pappa med seg resten av middagen min slik at jeg kan nyte den til kvelds, for her i hytta er det både kjøleskap og ovn må vite samt egen to til hvert av soverommene.

Men i morgen er det slutt på luksuslivet, for da bærer det hjem til havrelefsa.

Høres

domantrener