Fank A og Ingerid Sletten av Sillejord

Bygda har vært og er full originaler – inklusive undertegnede som på sin måte er en bygdeoriginal. Bygdeoriginalene var folk som ikke giddet krype inn i A-4 rammen eller uansett hvor mye de prøvde, klarte de ikke tilpasse seg denne rammen. Det er mange tagger som stikker ut og gjør at man ikke får plass i denne rammen. Mine tagger er åpenbare.

Årsaken til at jeg i morges ble å grunne over dette med originaler – folk som gjør som de vil – var mammas tørre kommentar da pappa og jeg kom spankulerende så fin fra badet etter morradusjen: jeg i en nydelig genser jeg fikk i julegave hos Masha og pappa i ditto lekker ullgenser.

 – Det må jeg si, sa mamma tørt, her kommer to Fank A. Fank A var kjent for at hun ga blaffen i den praktiske regelen om at man skulle spare på nyklær til de anledninger som kanskje aldri kom. Når hun fikk seg noe nytt, tok hun det straks på og brukte det til det var velbrukt. Hun hadde i alle fall glede av nyklærne sine.

Personen Fank A har overlevd som et begrep på nettopp det å ta i bruk det nye straks i stedet for å bevare det til – ja, til hva, egentlig? Her dukker Ingerid Sletten fra Sillejord opp som den totale kontrasten. Hun fikk visstnok en lue av ull av sin mor, og hun gjemte den i kisten sin. Hun gjemte den i 20 år for å bruke den når hun stod foran alteret. Noe det ikke ble. Så utvidet hun lagringstiden. Hun ville bruke den når hun stod foran Vårherres alter. Men til slutt gikk hun til kisten for å hente fram lua – og det var ikke tråden igjen. Møll hadde hatt stor glede av den lua hun sparte så på. Vemodig og sørgelig sang Bjørnstjerne Bjørnson her har ført i penn. Nå undres jeg på om noen har ført i penn en vemodig og flott sang om Fank A, pappa og meg? Det kunne vi jammen fortjene.

Man skal altså ikke spare seg skatter der møll og rust vil være deleier.

Dere lyrikere. Lag et motdikt om den glade og sorgløse Fank A og hennes like til Bjørnstjerne Bjørnsons sorgtunge vise.

Sett i det lys; om jeg skal velge mellom å være Fank A eller Ingerid Sletten av Sillejord er jeg ikke i tvil om hva jeg vil velge. Derfor sitter jeg her så krønsk på en vanlig onsdag i min nye genser og ser pappa sitte i sin splitter nye ullgenser like ved her. Heller ikke han aspirerer til å være en Ingerid Sletten av Sillejord. Mamma kan forresten passe kjeften sin med å slenge ut Fank A til oss to. Sjøl er hun en videreføring av en annen bygdeoriginal: Ul-Junas i underbuksa. Hun kler ikke på seg før det er høyst nødvendig og tasser rundt i nattklærne så langt det går. Jeg har ikke tall på alle de gangene hun har måttet beinfly med et pledd rundt seg fordi noen kom uventet. Hun er likevel ikke så heldig som Ul-Junas. Han kunne nemlig gå hele dagen rundt i gammen i ullunderbuksa hvis det høvde slik. Så hvis jeg var henne ville jeg nøle med å kommentere antrekket til pappa og meg.

Nå har det seg slik at jeg i mine nære og litt fjernere geografiske omgivelser ser mange som ikke enten kan eller vil krype inn i A4-rammen, men siden det rår sensur, er jeg nødt til å bare påpeke originalene her i huset eller i fjern fortid. Likevel er det ganske mange som er verd en hederlig omtale. Og hvis noen som leser dette føler for akkurat det, en hederlig omtale på å ikke passe inn i A-4-rammen så send meg en mail - og jeg skal fikse det.

Det kan absolutt være en fordel for alle med bygdeoriginaler. Den som ikke er det, har noe å sammenligne seg med som gjør at man føler seg mye mer normal og konform enn man ellers ville. Om ikke bygdeoriginalene var utafor rammen. måtte man antagelig ta de avveiinger innafor rammen. Kanskje man allerede gjør det, tar de avveiingene innafor på hvem som er mest konform. Hva vet vel jeg. Litteraturen har gitt oss en del bygdeoriginaler, og blant annet fremmet det som det gode liv. Tenk bare på latstauren Askeladden som satt hele dagen og rotet i grua mens brødrene hans måtte henge i for at ikke huset skulle falle ned over hodet på dem (min utledning). Følgelig ble de akkurat så arrogant som den kan bli som får huset til å henge sammen mens andre bare roter i den grua. Og så er det den latstauren som vinner prinsessa og halve kongeriket. Jeg har stor forståelse for bygdeoriginaler, men et sted går selv min toleransegrense. Nå tror jeg kanskje det er et kongelig fenomen at enkelte av dem roter seg bort i – om enn ikke bygdeoriginaler, så i alle fall særegenheter. For å ikke tråkke i våre blomsterbed – selv om det nok lot seg gjøre, kan jeg påpeke kongen av England som rotet seg bort i Wallis Simphson. Nå er nå saken den at man kan være glad for akkurat det – at den stammende kong Georg måtte avløse sin nazivennlige bror som abdiserte med sin Simphson. Det underlige er at vi nå lytter til Jan Guillous romanserie om Lauritsengutta som ble meget tyskvennlige før første verdenskrig siden de fikk ingeniør-utdanning i Dresden. Det er litt spesielt og godt å i en roman møte Tyskland som den velutdannede og overkulturelle staten i Europa med England som barbarenes land. Men jeg må likevel heie på Mrs. Simphson som tok den nazivennlige konge av tronen i tide selv om det for hennes egen del ikke ble det resultatet hun hadde forventet seg.

Da hopper jeg tilbake til de meget nære omgivelser. Stormen «Ole» har jo herjet her, pluss den navnløse forgjengeren. Da vi kom heim fra Danmark etter at den navnløse hadde herjet, så vi at to store tre var knekt og hadde lagt seg pent parallelt med huset. Da slo familietalemåten ”Står dukkehuset?” til. Litt vanskelig å forklare den, men det betyr omtrent: en trumf over dystre spådommer, for historien er at da vi flyttet hit til skogen og det var en god del byggerester, deriblant en masse paller, fant mamma ut at hun skulle lære oss unger at ikke alt trenger å kjøpes. Følgelig tegnet vi visstnok opp dukkehuset og beregnet hvordan man kunne utnytte leka-pallene til et godt dukkehus. Jeg kan ikke fagspråket, men vet at det var snakk om å skjøte og forsterke reisverket siden leka-pallenes stokker ikke var lange nok. Alt dette ble gjort i kjelleren om vinteren. Da våren kom, flyttet prosjektet optimistisk ut, og reisinga begynte. Fremdeles har jeg bare fortellinga fra andre, for jeg husker ikke det annet enn i grove trekk, men har hørt byggesveinene spøke mye om prosessen før råbygget var oppe. Det ramlet nemlig ned flere ganger, noe byggherren syntes var merkelig. Hun hadde jo sett snekkere klatre på rammen av et hus, og denne rammen tålte ikke noe før den datt. Det ble pause i arbeidet mens byggherren og sveinene stakk ned til naboene og spurte om å få gå inn i sjåen og se hvordan ting var gjort. Der så vi at ting var avstivet med skråband. Aureka! Vi heim og begynte og avstive dukkehuset og nå ble det perfekt. Det står i dag som et eksempel på et hus vi har i perioder har hatt stor glede av Dukkestue, lesestue – og det aller siste vi så de senere år, var at det hadde blitt brukt som røykerom for noen, for en stor vase var nesten full av sneiper. Og, nei det var ingen her i huset som tyvrøkte der, så mye kunne man ikke røke uten at det kom til å lukte røyk av en. Etter at ingen lekte der, satt der og leste om somrene i fred og ro eller trengte en røykebu i sure dager, er det nå lager for ingredienser vi trenger ved bålet som er like ved.

Men så var det talemåten. Står dukkehuset? som en beskrivelse av optimistenes seier over dystre spådommer. Askeladdenes seier. Vi fikk nemlig besøk av en som kunne faget da vi holdt på, og hans litt arrogante utblåsing under nesen var: ”kjæm første vinterstormen, han står ikkje.”

Men vinterstormer har kommet og gått, selv den siste som la ned to store tre like nedafor dukkehuset - som står som spikret på de lecablokkene vi la som fundament i hvert hjørne.

Jeg har absolutt ikke rotet meg ut på viddene med den historien Den skulle egentlig illustrere Askeladdenes verden.

Her er det nok på tide å sette strek siden en annen «Ole»variant har herjet her innomhus, en influensa som har redusert oss en god del, men som dukkehuset, står vi ennå