...så inn i hampen godt ...

Det gjør ikke noe at Gardermoen er lammet av streiken til den nikkende LO-leder. Det hadde vært verre om Evenes var lammet og vi ikke hadde kommet oss derfra i henhold til plan. Om vi venter her i Oslo blir det alltid en løsning – det være seg hotell eller et annet fly videre. Om vi hadde vært stuck på Evenes ville det i verste fall bli plan «snu heim» og jeg er mentalt forberedt på å reise. Derfor sitter jeg med DEN følelsen her på Gardermoen, forsinket på tur til Danmark og Family Hope Center. Vi er selvsagt booket om til kveldsflyet. På Kastrup venter leiebilen. Hvis sjåføren ikke er trett, kjører vi til Svendborg i natt. Alternativt finner vi oss en moderne berghaller og overnatter der før vi grytidlig i morgen kjører til Svendborg.

Vi skal spise nå, og jeg er litt irritert på mamma og pappa som bryter med tradisjonen å spise kjøttekaker i brunsaus her. Vel, i alle fall pappa. Vi to har alltid spist kjøttkaker, men denne gangen gjør han som mamma og tar noe annet. Et fat kjøttkaker står foran meg. Bon apetite.

Mange og lange dager senere.

Vi hører den verste stormen i manns minne har herjet i Markebygda mens vi har hatt det forholdsvis rolig hva været angår her i Svendborg. Det er nok både – og å oppleve den verste stormen ni manns minne, noe fester seg, og man må bare tenke at liv ikke har gått tapt.

Det var faktisk litt uvær fra Oslo til Kastrup uten at det kan sammenlignes vil jeg tro. Flyet ristet på seg under landing og faktisk på bakken skaket det ennå. Pappa bemerket at neste gang burde flyveren lande og ikke en annen av besetninga. Det var surt på Kastrup. Surt vær, sein kveld  og dautrøtt er ingen god komposisjon – og slik så vi kanskje ut da vi slepte oss til Hertz-skranken for å hente ut bestilt leiebil. Det er en konklusjon jeg trekker av oppførselen til hertz-ansatte. De hentet bilen på parkeringsplassen, stuet inn bagasjen og stilte inn medfølgende GPS til Svendborg Hotel og ga oss et startpuff ut i uværet i retning Fyn. Det ville ta et par timer etter deres vurdering, men å kjøre i fremmed område i natt og uvær er ikke noe som gjør at man trør på gassen, antar jeg. Vær forsiktig med broen, var det siste hertz-ansatte sa før de sendte oss av gårde.

Bilen hadde altså egen GPS, så vi pakket ikke ut vår gamle, trofaste reisefølge på Kastrup. Jeg savnet faktisk vår egen frøken GPS med sine klare anvisninger. Denne nye var språkløs med unntak av pip’er hvis noe skulle skje. I så måtte kjente jeg meg igjen. Jeg pip-er også der det er nødvendig.

Nå har jeg jo et arkiv oppi der for ulike hendelser. Noen arkiv er gamle, nedstøvete og lukkede og er arkiv jeg ikke orker åpne. Noen arkiv er gamle, men stadig i funksjon for arkivering for nytt materiale. Atter andre er ganske nye arkiv. Et av de nye arkiva er leiebiler. Nå har vi leid en del biler de siste åra og har stort sett lik erfaring både av bil og service. Stort sett god erfaring. Hertz Kastrup plasserte seg i arkivet som noe man husker med glede. Bunnen er Avis på Sola i 2011. Januar mener jeg å huske det var, og de hadde hatt noe så skjeldent som et kraftig snøfall da vi kom dit for å kvittere ut bilen, fikk nøkler og beskjed om at den sto på plass x. Vi sleit oss fram til plass nr. x. Ingen bil som vi kom oss inn i der. Vi ringte faktisk inn til Avis Sola og sa det. Joda, det var feil, sa hun i telefonen i et tonefall som antydet at det var vår feil. Vi fikk et nytt sted oppgitt der leiebilen vår sto og slet oss dit i blåsten. Same procedure hva ikke komme seg inn i bilen som sto der angikk, og same procedure med telefon inn til Avis Sola. Same procedure med følelsen av at vi var noen uvitende, usiviliserte tosker som ikke fant bilen. Men denne gangen, etter en skarp melding fra oss om at vi kom inn for å kansellere avtalen og eventuelt gjøre avtale med et annet leiebilfirma, fikk vi vite at noen skulle komme ut, hvilket noen gjorde etter lange venteminutter. En person i kjeledress dukket opp og hentet oss ut av ly inne i den delen av parkhuset med tak og veivet i retning av en snøhaug i utendørsparkeringsplassen. Det lille han sa var på et språk ingen av oss fire forsto, og så veivet han videre. Vi prøvde oss på snøhaugen som hadde bils form - og joda, denne bilen kom vi inn i etter å ha kostet den fram. Jeg vet ikke om vi sendte en evaluering til Avis etter dette. Det er jo in med evalueringer med alt mulig fordi alt mulig vil forbedre seg.  Men etter dette skiftet vi til Hertz.

Broen til Fyn gikk greit, og mens vi kjørte der i nattemørket grov jeg litt i et annet arkiv. Det arkivet som ble oprrettet da vi begynte domantrening. Dette er et arkiv som alltid er åpen. Man rekker ikke å lukke det fra gang til gang. I så måte er jeg som hun som plutselig fikk penger mellom fingrene eller rettere sagt i lommeboka og gikk ut for å handle. Hun gikk fra butikk til butikk med lommeboka i handa da hun anså det ikke var tid til å plassere den i for eksempel veska, kåpelomma – hva vet jeg. Sannsynligvis er dette en vandrehistorie,  men som mange andre vandrehistorier knyttes den til kjent geografi og kjent person. Slik er det med dette arkivet. Jeg går på en måte med det åpent i hodet, klar til å hente noe ut eller putte noe inn der.

Vi hadde oppmøte på Family Hope  8.30 dagen etter, men vi hadde varslet dem om at vi kom seint i løpet av natta og følte oss sikre på at teamet på Family Hope da ville gjøre det de kunne for å flytte oss til et litt senere tidspunkt på dagen. De er slik. Veldig smidig og ok. Det hadde de faktisk også gjort. Vi skulle møte 14.30 fikk vi vite. Da vi kom dit til den tida og hadde sunket godt ned i stolene – vel, vi kom dit for avtalt tid, noe annet ville være umulig når Bete-Marja-mamma var i følget. Så kom alle ansatte på FHC på venterommet der to skift familier satt: de som var ferdige for dagen og de påtroppende sådanne. Matthew Newell ba om ordet og sa de ønsket denne gangen å hedre en person som iherdig hadde jobbet og fremdeles jobbet iherdig med sin utvikling. Da han sa at vedkommende hadde brutt ut av fengselet og blant annet hadde gitt ut flere bøker, skjønte jeg at det var meg.

Tatt på senga og rørt. Ikke så mye av det flotte armbåndsuret jeg fikk med masse tilleggsfunksjoner som av dette med anerkjennelse. Å være intensiv hjernetrener er et ensomt yrke. Man har langt til kolleger og følgelig langt til den som forstår hva arbeidet innebærer på den måten bare en yrkesgruppe med felles erfaring kan. Slik blir det et ensomt yrke uten de store tilbakemeldinger  eller anerkjennelser for ens arbeid. Derfor gjorde dette så inn i hampen godt.

domantrener

Vi kjører til Købernhavn om noen strakser, så jeg setter et ikke avsluttende punktum her.