Ting begynner gjerne før de begynner

Når det i dag står en ny snøskuter med slede parkert her, er det slik at snøskuter ikke begynte i livet mitt den dagen jeg bestemte meg til å kjøpe denne – en eller annen gang sommeren 2014. Det begynte før det. Lenge før, faktisk.

Som mye annet revolusjonerende og omveltende i livet mitt begynte ting med domantrening. Og i dette tilfellet med deres fantastiske intellektuelle program.  I deres opplegg var det å lese viktig, og jeg fikk lesetrening – et opplegg laget ut fra det vi hadde lært av Emrah og det mine foreldre hadde lært på foreldrekurset høsten 2004. Nå kunne jeg lese fra før, men det fikk jeg jo ikke sagt, selv ikke med det ja / nei-svarkortet som var tatt i bruk fra og med samme kurs. Dette svarkortet var faktisk for meg en revolusjon innen kommunikasjon. Plutselig å kunne svare ja eller nei var slik jeg husker det enormt. Det å bruke svarkortet føltes i tillegg omsorg, det at man på en eller annen måte forholdt seg kommunikasjonsmessig til meg og ville vite hva jeg syntes. Jeg nøt den oppmerksomheten.

Kommunikasjon hadde for øvrig vært en mislykket om enn intens del av mitt liv, tegnspråk, pictogram, bliss… you name it. I dag vet jeg hvorfor alt dette mislyktes. Det visste jeg ikke da. Da følte jeg meg bare dum og håpløs som ikke fikk det til. Så det gikk tregt. Derfor ble svarkortet med ja / nei en revolusjon for meg der jeg følte at jeg lyktes, i motsetning til tidligere kommunikasjonsopplegg.

Som nevnt fikk jeg et lesetreningsopplegg, og selv med det fantastiske svarkortet fant jeg ingen måter å si fra om at jeg kunne lese. Ingen kunne komme på å spørre: Kan du lese, Magne?  Så jeg hang nå bare på og nøt oppmerksomheten. I lesetreninga ble det laget informative bøker til meg omkring ulike emner. Vi har ennå disse bøkene. Samtidig skulle jeg sjøl lage bøker. Det skulle skje – og skjedde – via svarkortet. Intensjonen her var at jeg skulle uttale meg om emner og kunne si mer enn det jeg kunne via svarkortet. Man spurte f.eks: Skal denne boka handle om…? Var jeg enig, pekte jeg på ja, men som oftest var dette en lang prosess å finne ut hvilket emne min selvlagede bok skulle være om. Når vi endelig var blitt enige om det, begynte en enda mer møysommelig prosess med hver setning i boka. Hver bok, som inneholdt max 10-12 setninger, kunne slik ta minst en uke å lage i ledige stunder, og ledige stunder var det egentlig ikke så mye av.

Men så i april samme år, 2005, fikk jeg en betennelse i venstre skulder og måtte stoppe all fysisk venstre-skulder-aktivitet til denne betennelsen var over. Det betød at patterning, åling og kryping opphørte. Samtidig krevde IAHP / Domaninstituttet at vi fylte den ledige tida med andre ikke-skulder krevende aktiviteter. Hvilket blant annet betød at det ble god tid og fart over mellom annet lesing og boklaging.

Den aktuelle dagen, den som kan knyttes til snøskuter, kom  i denne perioden. Saken var at min hyggelige nabo Einar hadde vært innom. Han er snøskutermann og sa blant annet til meg at lenger utpå vinteren når det ble mildere, skulle vi ta oss en skutertur. For meg var dette å bli invitert på romferd. Jeg gledet meg enormt og fulgte med i temperaturen. Lett. I programmet mitt var det å gå ute også viktig. Det ble mildere, og jeg ventet. Påsken kom og gikk – og det gikk mot vår – og jeg ventet på skuterturen. Jeg hadde ingen måter å si dette på, for ingen visste at jeg ventet, så ingen ville for eksempel spørre: Magne, venter du på den skuterturen?  så jeg kunne peke på ja. Denne aktuelle dagen var jeg ganske frustrert der jeg så snøen forsvinne rundt trærne og barflekker komme fram her og der. Vi skulle altså lage en bok, og jeg forkastet alle forslag til vi kom til at snøen skulle være emne, Så var det å bli enig om første setning.  Også her forkastet jeg mange forslag til setninger til setningen Snøen er nesten børte nå  kom. Da pekte jeg på ja. Det var jo nettopp saken; at snøen var nesten borte nå.

Ikke vet jeg i dag hvordan det skjedde, men jeg overtok føringa av pennen og fikk presset fram dette med den skuterturen jeg ventet så på. I min første bok Jeg er fri er denne boka om snøen lagt inn som faksimile. Jeg trenger neppe si at dagen etter var jeg på skutertur med Einar og Jan Henrik.

Så gikk det som det antagelig var forutsagt å gå. Det ble himmelrike for meg å ha en snøskuter, og jeg begynte å skrive om at jeg ønsket meg det. Men som jeg er nå, og enda mer dag, hadde jeg vanskelig for å åpne lommeboken til noe. Kanskje kom det av at jeg ikke hadde hatt verken forståelse for eller erfaring med økonomi tidligere. Det var liksom ikke noe jeg hadde med, antok jeg. Da jeg begynte å skrive gikk mine foreldre gjennom min økonomiske status med meg og sa blant annet at jeg nå skulle skaffe meg visakort og nettbank og styre økonomien sjøl. Merkelig. Det første var at jeg ble rystet over hvor rik jeg var, hvor mye som stod på kontoene mine og hvor liten bevegelse det var på dem.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, ville jeg absolutt ikke gjøre noe som kunne senke innholdet på kontoene. Samtidig ville jeg gjerne ha en snøskuter, så jeg fortsatte å skrive om dette. Jeg fikk på denne tida vel 23 000 av mine foreldre. Det var alt som stod på coop-kontoen deres, samlet gjennom ganske mange år. I dag, når jeg ser på dette i fugleperspektiv, vet jeg at mine foreldre, søsken og andre alltid hadde gjort det de kunne for det de trodde jeg ønsket meg, og nå, når de visste hva jeg ønsket meg, ville alle gjerne oppfylle det. Hence de 23 000.

Sommeren kom og gikk, høsten likeså, og jeg begynte å innse at dette med drømmen om en snøskuter var egentlig drømmen om noe annet, så til slutt satte jeg punktum og betalte de 23 000 tilbake med takk for at jeg hadde fått dem. De hadde hatt en god misjon, men nå skulle de tilbake.

En annen sak var at programmet var så beinhard de første åra at selv jeg ikke skjønte når en skuter skulle brukes.

Så gikk åra, og jeg begynte etter hvert å ønske å komme litt ut til andre steder enn mine bein kunne bære meg, for eksempel til Jonnerovvi.  Dermed kom dette med ATV langsomt inn i livet mitt i sommer. Mens vi var på Trama og så på ATV-er kom snøskuteren opp til bevisstheten igjen – og jeg bestemte meg til å kjøpe også det. denne gang av en annen årsak enn drømmene fra 2005, – og jeg hadde jo økonomi til det.

Nå står den her, navnløs enda, sammen med bilen, min blå Berlingo som heter Blåbærlynget og min røde ATV som heter Røsslynget. Det må nok bli en råd med navn til snøskuteren også. Forslag lønnes med en skatt i himmelen og en takk fra meg som ikke aner hva å kalle barnet.

domantrener

PS. Både de bøkene andre laget til meg og de jeg sjøl laget er på instituttet mitt. Kanskje skulle jeg se i dem en dag.