Doman, doman og doman

Da er jeg usikker på starten av denne bloggen. Det er to valg som peker seg ut. Det ene er om jeg skal bræke om hva vi gjorde akkurat nå. Det andre er litt mer tilbakeskuende.

Jeg går på brag. Vi har nettopp kjøpt billetter til Bulgaria i september. Vel, faktisk reiser vi på min usle bursdag. I to år har planene vært å besøke Anka i Obnova, men det har alltid kommet noe på tvers. Samtidig nekter noen her i huset å 1) frivillig forlate Nord-Norge i juni og juli. 2) reise til noe som er varmere enn maks 25°C. Da ble eneste alternativ å reise i september siden temperaturen da er sånn høvelig for folk som har justert sine kropper i forhold til Nordpolen. Altså reiser vi da til Obnova, og jeg kan som med kjedebrev, stryke det øverste og legge til noe nederst. Nå står jo Obnova øverst, og deretter kan jeg legge inn et nytt navn på lista mi over frivillige reiser.

Så var det den litt tilbakeskuende saken. Vi er nettopp kommet tilbake fra ABR i Oslo, og som vanlig kombinerer vi ting når vi først er der i hovedstaden – som for øvrig burde ligge i Trondheim. Det første vi gjorde ved ankomst Oslo var å lempe koffertene inn på p-hotel og rase til nålemannen (akupunktøren) vi pleier å oppsøke når vi er der. p-hotel har mange kvaliteter. Et av dem er at det er svært billig, sannsynligvis fordi de har spart inn på ting som vakthold (vi mistet PC og video de på et låst rom for noen år siden) og kjøkken. Frokosten er en pose ved døra med sandwich, saft og en frukt. De sparer sikkert en masse på å ikke drifte et kjøkken. En annen kvalitet, et ekstra pluss, er at noen av enkeltrommene i toppetasjen – de som vender ut mot gata – har en liten veranda. Fantastisk å sitte i sjette etasje over gata og spise hentemat fra kurderen på hjørnet. Verandaen hadde heldigvis alminnelig høgt rekkverk, for vi var alle kvalme og svimle etter denne runden hos akupunktøren.

Alt dette gikk fort over heldigvis, og fylt av nålenes energi dro vi dagen etterpå til Smartbrain for en runde nevrofeedback før vi spiste middag på Kirkeristen. Der ble jeg sittende og fundere mens jeg betraktet min middagstallerken, en meget variert sådan med en del gress og anna merkverdigheter. Sikkert ikke uvanlig kombinasjon for de fleste, men jeg har jo en litt tilbakeskuende husk i de tilfellene der jeg orker å huske og arkivet er åpent. Jeg var en meget smal-spiser før vi begynte domantreninga. Det gikk i havregryn og yoghurt pluss banan og litt middag. Gress og anna rart spiste jeg absolutt ikke. Det underlige var at denne ensidige kosten endret seg over natta da vi begynte domantreninga. For meg var det viktig at Doman hadde satt opp et variert kosthold, og jeg fulgte det lydig og spiste alt på lista. Dette tenkte jeg på da jeg betraktet tallerkenen min. Det var første gang på denne oslorunden at Domaninstituttet kom i mine tanker. Neste gang var litt senere samme dag. Da var jeg tilhører til at man tydeligvis mente at det i forhold til fagfolk og politikere ikke var klokt å nevne ordet doman da landets fagfolk hadde samlet seg en del rapporter som gikk mot nettopp Domaninstituttet. Følgelig, for å ikke vekke harme og vrede hos de bolde norske fagfolk, måtte man finne andre knagger å henge ting på, det vil si; egentlig ikke andre knagger, man bare ga nytt navn til en gammel knagg. Spønky. For meg ble det rart. Domaninstituttet betydde for meg den største u-svingen i livet mitt, og jeg er dypt takknemlig for det og har stor respekt for dem. Sannsynligvis er jeg da den eneste som nevner doman her og der siden jeg bruker domantrener som kunstnernavn og kaller bloggen min  domantrenerlivet. Der jeg satt, bestemte jeg meg for å tviholde på nettopp det. Noen må ære den som æres bør.

Tredje gang Domaninstituttet dukket opp i hodet mitt, mens vi var i Oslo, var mens jeg satt vaglet ved et vindu på p-hotel og hadde orkesterplass til homseparaden – som i fjor. Da var vi også på p-hotel mens homseparaden gikk. Den i fjor var større og sitter bedre i minnet enn jeg tror den i år vil gjøre. I for hadde man Kim Friele på æresplass på en av lastebilene. Det syntes jeg der og da var helt flott – og helt riktig. Hun var en foregangskvinne i den saken, og man blir ikke mindre av å ære de som har gått foran. Mens jeg allerede var i modus æres som æres bør, husket jeg dette at man nå ikke tør eller vil ære Domaninstituttet. Det gjør ikke andre institusjoners verdi mindre om jeg ærer Domaninstituttet. Jeg ærer også de andre – men de gjør mange.

ABR var hovedårsaken til at vi dro til Oslo og fredag kveld hadde de evalueringsmøte med oss. Nytt program kom lørdag formiddag, og om ettermiddagen suste pappa og jeg på Gimle kino og så filmen «Mandarinene» fra Georgia. Hva de andre to, Anka og mamma, så aner jeg ikke, men jeg tror vår toppet statistikken.

domantrener, domantrener, domantrener…

Boking. QXYZ.

Denne bloggen har i alle fall en fortsettelse til forskjell fra de andre to som ikke hadde noen begynnelse. Denne skal for eksempel hake seg fast i forrige blogg om de brødrene jettekongens datter og kong Fjales datter hadde. Dere husker de var ikke helt klevet beint og følgelig ville de bestemme over deres søstres liv. Nå har det jo gått en del generasjoner siden Solsønnen seilte fra vågen med jettekongens datter og de fikk tre sønnene som blant annet oppfant bruk av skiene. Etter sin død ble disse utmerkede guttene satt opp på himmelen. Der kan man se dem som stjernebilder. Gállabártnit/Orions belte. Men også i dag er det utmerkede gutter.

Det har vært et år i jubileenes tegn. Jeg har tatt en opptelling og funnet ut at jeg har vært i fire bryllup om jeg teller 12 måneder tilbake og jeg hadde kunnet vært i det femte sådanne om jeg ikke skulle reise til Bulgaria. Hvis jeg tenker meg en nord-sør linje ligger Kautokeino lengst nord og Balestrand lengst sør. Jeg kunne tenke meg disse linjene forlenget litt og ber om å bli invitert i bryllup i for eksempel Nordkapp, Kirkenes, Vardø etc og Sørlandet eller for eksempel rundt Oslofjorden. Dette er som de byer pappa samler på. Det blir en mani om man ikke klarer dekke hele linja. Pappa gikk nesten opp fistel da vi kunne besøke Ærøysund i Danmark. Da fikk han inn by med Æ på lista si og mangler nå bare en X. Jeg ble jo selvsagt grepet av dillaen og gikk gjennom mine byer. Jeg mangler fanden gale meg hele 4 bokstaver Q, X, Y, Z. Kunne noen påse at jeg kom til slike byer?

Som jeg sa har de siste tolv månedene vært et jubileumsår. For eksemel har bibliotekarene feiret år så det dundret. Her i skogen ble pappa 70 år med dertil hørende festivas og gaver selv om han ikke ville ha det. Gaver, mener jeg.  Festivasen derimot var ønsket. Men når så er sagt observerte jeg ikke annet enn at han ble glad for alle gavene uansett hva han hadde proklamert på forhånd.  Sigbjørn, Emma Margret og jeg har spleiset på felles gave til mamma og papap sine 70-årsdager: en ferietur et eller annet sted. I skrivende stund skjønner jeg ikke hvordan de skal få avviklet den gaven. Først skulle det være en tur til Kenya og Uganda for å besøke gamle tomter fra deres fredskorpstid der. Men ingen av dem hadde lyst til det. De mente det ville bli bare en skuffelse. Begge disse land har gjennomgått store – og delvis negative – forandringer siden pappa kjørte på måfå ut i bushens landsbyer med scooteren sin – noe som ikke var anbefalt. Men det gikk tydeligvis bra.  Nå er nå pappa typen som uten videre kan gjøre ikke-anbefalte ting, eller la oss si; ikke-A4-ting, så det forundret meg ikke. Mye vann har også rent i Uganda siden mamma helt utilsiktet fikk den store ære å svømme sammen med diktatoren Idi Amin. Men også det gikk tydeligvis bra.

Den neste jubilerende bibliotekaren var Harstads mangeårige biblioteksjef. Hun ble 80, noe man ikke skulle tro. Hun tar ennå vakter på biblioteket.

I dag forskes det på helse og på hva som gir helsegevinster. Mon noen har forsket på sammenhengen mellom bibliotek og helse - at det gir god helse å holde på med bøker? Det kan sammenlignes med jording. Det gir god helse å holde på med jord og få jordas ioner i seg. I dag selger man jordingslaken, en finurlig sak der lakenet er koblet mot jord.  Kanskje man i fremtiden får boking-lakener der lakenet finurlig er koblet mot bøker. I så tilfelle skal jeg selge boksamlingen her i huset. Hva gjør man ikke for god helse og godt formål. Nå er jeg litt usikker på boklageret til Skániid girjie. Dette er jo bøker uberørt av menneskehender. Jeg vet ikke om slike bøker duger til boking.  Kanskje er det nettopp det at bøkene har vandret mellom mange hender og samlet og utvekslet energi som gjør dem duganes til boking. Dette aspektet må også med i forskinga om boking.

Boking kommer til å bli den nye trenden. Alternativ behandling og boking er ord man stadig vil støte på.

Denne bloggen halter litt utenom kriteriene for en god skoleoppgave, men så har jeg heller ikke på skolen lært å strukturere skriftlig arbeid.

Men siden den allerede halter, lar jeg den halte mot slutt uten noen god avslutning.

domantrener

Kong Beles veg

Heller ikke denne bloggen begynner her. Hvorfor skal alt man skriver ha en begynnelse?  

Vi var altså kommet til Gardermoen fredag for en uke siden og hadde stablet oss inn i leiebilen og programmert frøken GPS til å lede oss til Midnes hotell i Balestrand.  Her må jeg skyte inn at pappa og jeg ga en god dag i frøken GPS. Balestrand skulle man da lett finne fram til. Dermed havnet frøken GPS i baksetet og ble et yndet leketøy for fru GPS som allerede satt der med sine kart og lupe. Det ble et samarbeid som etter hvert ble ganske enerverende. Fru GPS fiklet på naboen og forsynte forsetet med detaljert informasjon vi egentlig ikke ønsket – som for eksempel å melde meter for meter høyden over havet der vi spurtet oppover Hemsedal. OK. Veiens topp er på 1155 meter.

Tilbake til Gardermoen. Frøken GPS meldte at vi skulle til Kong Beles veg på Balestrand. Nå har jo ikke jeg pugget den norske kongerekka, men litt har jeg da revet med meg fra her og der, og kong Bele hadde jeg aldri hørt om. Det ble kamerat Google som hjalp meg her. I 1913 reiste keiser Wilhelm II av Tyskland to gigantstatuer i Sogn. Den ene på Balestrand av kong Bele og den andre på Vangsnes av Fridtjof den frøkne. Den på Vangsnes kunne vi beundre fra frokostrommet der den tronte tvers over fjorden.

Endelig har jeg - takket være Fridtjof den frøkne – fått forklaring på noe jeg har forundret meg over. Det er dette med mannsmot og djervhet og ekte mannfolk. På facebook så jeg for en stund siden en mann stolt si at han hadde kjøpt kjøttrullpresse på Trastadprodukter. Hvorpå en annen kjapt repliserte at HAN hadde laget kjøttrullpressa sjøl. Ekte mannfolk gjorde nemlig det. Enhver får dømme om hvem av disse to som viste mannsmot.Saken er den at jeg har sett at såkalt myke mennesker er mye mer djerv enn ekte mannfolk (les: alfahanner). Er dette fordi djerv = frøkne? At djerv og feminin er synonymer?

Nå er man jo vant til at tyskere ferdes her til lands i ulike ærender, men det er første gangen jeg har hørt dem reise statuer noen steder her til lands. Naturlig nok begynte jeg å lure på hvorfor denne tyskeren fant å ville reise de to statuene i Sogn.

Joda, han var norgesvenn og alt det der, Keiser Wilhelm, men hvem er nå ikke det, særlig i disse dager med Schengen.  Men hvor hentet han inspirasjonen til de to statuene i 1913?

Joda, han må ha lest Fridtjofs saga skrevet av den svenske nasjonalskalden Esiaias Tegner i 1825. Denne ble en kioskvelter på denne tida og ble oversatt til mange språk. De nasjonalromantiske strømminger herjet. Og man beundret de germanske vikinghelter.

Og hvor hentet så Esaias Tegner inspirasjonen til dette nasjonalpoetiske verket sitt? Jo, fra et islandsk sagaskrift fra ca. 1300 som forteller om Fridtjof den frøkne som ville gifte seg med Ingebjørg, datter av kong Bele.

Jaha, ja. Der er vi tilbake til kong Bele, han med Kong Beles veg.

Han hadde to sønner, Helge og Halvdan, og datteren Ingebjørg som Fridtjof den frøkne beilet til. Her begynner sagaen å ligne litt, men bare litt, på sagaen om samefolkets opprinnelse. Nå er det lett for meg å se likhetspunkter til samer. Dere vet, vi er jo etterkommere av Solens sønn og Jettekongens datter. Sagaen sier at Solens sønn seilte i uendelige tider til jettenes land Vagen, Lofoten, tror vi for å fri til jettekongens datter. Dette gikk fort og greit, men brødrene hennes som ikke var heime da de giftet seg, og i en fyk og fei la de etter dem for å få søsteren tilbake. Noe de ikke klarte, for luringen av en søster hadde noen knep i sjalet sitt.

Så også på Balestrand. Kong Beles sønner var mot denne frøkne som beilet til deres søster. De hadde sett henne ut som olje på opprørt hav – det vil si – hun skulle ekte eldgamle kong Ring på Ringerike som stadig truet sogningene med sin hær. Slik regnet brødrene med å få fred for hans hærmakt. Så ble Fridtjof den frøkne lurt av sted til Orknøyene under påskudd om at han skulle kreve inn skatt der. Imens påså brødrene at søsteren ble gift med kong Ring. (Enda en konge man må legge til i kongerekka og apropos var dette før Harald Hårfagre samlet det daværene såkalte Norge til et rike?) Men ting endte godt for den frøkne og kongsdatteren. Men ikke så bra for brødrene hennes.

Jeg antar mange andre folk krever retten til å være Solens etterkommere. Solen har nok etterkommere både her og der på kloden.  Han ferdes jo overalt, den samme Solen. I samisk tradisjon er vi Solens barn. De andre er Månens barn.

I det spesielle Balestrand der saga-historien lå nær opp i dagen og arkitekturen også var litt saga-isk, var vi altså i bryllup til Solens sønn og Månens datter. Arnstein og Kristina giftet seg.

domantrener

PS. Visste dere at brusen Asina i sin tid ble produsert på Balestrand.

Spons meg: Brannskadde barn trenger hjelp

Dere har sikkert sett annonsene for Walk and Run for Etiopia, i alle fall dere som bor i regionen her. Dette arrangeres 10. juni på Stangnes friidrettsbane i Harstad av Children’s Burn Care Foundation. Organisasjonen arbeider blant brannskadde barn i Etiopia. Ildsjel og initiativtaker Hans Petter Scheldrup er fra Harstad.

Denne Walk and Run har jeg tenkt å delta i. Jeg vil se i hvitøyet den som ikke er svidd på et eller annet sted i sjel eller kropp, og da kan man gjerne støtte de barn som er skikkelig fysisk forbrent og som nok også av det er blitt svidd i sjelen.

Hver runde på friidrettsbanen er på 400 meter. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg klarer. Tar sikte på to. En liten luring jeg kjenner på Sandane sponser meg med 200 kroner pr. runde.

·        Enten kan man sponse meg med en fast sum pr. runde.

·        Eller man kan sponse med en fast sum uansett hvor langt eller kort jeg går. 3-400 kroner kunne kanskje være ok for hele sekvensen.  Selvsagt kan man gi mindre eller mer,

Det jeg trenger er navn på sponsor, hvordan du vil sponse (runde eller fast sum) og din epost. Så vil Children’s Burn Care Foundations administrasjon sende deg faktura på mail.

Hvordan er det man formulerer slike ting i reklamer?

Ikke nøl ! Trykk på tastene, send meg en mail på magne@skaniidgirjie.no

eller op domantrener@gmail.com

med ditt navn, din epostadresse og din sum.

domantrener

Du kan lese mer på

http://www.childrensburncare.com/index.php/en/aktuelt

Sakset fra heimesida.

Childrens Burn Care Foundation, CBCF, er en norsk stiftelse, etablert 29. juli 2007. Organisasjonsnummer: 991 870 636
Godkjent av Lotteri- og stiftelsestilsynet. Brannskader blant barn er svært alminnelig i Etiopia. Sjansene for å overleve større skader er små. De som overlever mindre eller større skader, vil i stor grad utvikle ulike former for fysiske handikap grunnet sammenvoksninger fra arr vev. Barn med handikap i Etiopia har begrenset utviklings mulighet i samfunnet.

HJELP OSS - Å HJELPE DEM - TIL Å HJELPE SEG SELV!

Historien bak stiftelsen handler om 2 vidt forskjellige menn som tilfeldighetene førte sammen:

Dr Einar Eriksen er overlege ved Brannskadeavsnittet på Haukeland Universitets Sykehus i Bergen. Han har vokst opp som misjonær sønn i Etiopia. Siden 1987 har han har opplevd de medisinske utfordringene i Etiopia på nært hold gjennom 11 års arbeid som lege i landet. De første 6 årene var han engasjert som misjonslege på et sykehus i sør Etiopia. I perioden 2000 - 2005 var han prosjektleder i forbindelse med oppbyggingen av Etiopias første brannskade avdeling på Yekatit 12 Hospital i hovedstaden Addis Abeba. Dette NORAD støtta programmet er et samarbeids prosjekt mellom Etiopias helsemyndigheter og Plastikkirurgisk avdeling /Brannskadeavsnittet /Enhet for Internasjonalt Samarbeid ved Haukeland Universitets Sykehus. 7 av brannskadeavdelingens 19 senger på Yekatit 12 Hospital er forbeholdt barn. Dr Eriksens største ønske er å utvide behandlings tilbudet for denne pasientgruppen.

I august 2005 skjedde en forferdelig ulykke langt nord i byen Harstad. Hans Petter Schjelderup fikk 22.000 volt gjennom kroppen under et monterings oppdrag. Etter et kort opphold ved Universitets sykehuset Nord-Norge i Harstad ble Hans Petter fraktet til Brannskadeavsnittet i Bergen, hvor Dr Einar Eriksen fikk behandlings ansvaret for ham. Det var en alvorlig ulykke som resulterte i et langvarig sykeleie med mange dager på respirator, alvorlig infeksjon med høy feber, samt en rekke narkoser grunnet behov for repeterte operasjoner og omfattende sårstell. Før Hans Petter gradvis våknet til live igjen, hadde hans kone Marita hengt opp flere fotografier av familie og venner på sykerommet. Dr Eriksen la merke til deres lille sønn, Emrick, som ble adoptert fra Etiopia i 2003.

Det ble knyttet sterke bånd mellom Hans Petter Schjelderup og legen som reddet livet hans. Eriksen delte tanker og drømmer han hadde for de brannskadde barna i Etiopia. Hans Petter følte han hadde fått livet i gave, og ga uttrykk for ønske om å bruke det til å gi andre de samme mulighetene som han selv nå hadde fått. De delte en felles visjon. Ved hjelp av støtte fra ressurser rundt seg ble stiftelsen, Children's Burn Care Foundation Ethiopia, formelt etablert 27. April 2007. Stiftelsens hovedmål er å bygge et brannskadesenter for barn i Addis Abeba , samt å støtte utdanning av leger og sykepleiere og å drive brannskade- forebyggende arbeid.

 

...nisser og dverge, bygger i berge...

Dette er ikke begynnelsen på bloggen. Den begynner et eller annet sted i løpet av denne skrivestunda. Men siden det ennå er uklart for meg hvor den begynner, lar jeg akkurat dette bero foreløpig.  

Hvor mange ministrer har vi i Nord-Norge hatt de siste  - la oss si – 20 år?

Spørsmålet reiste seg etter at vi har kjørt tur - retur Gardermoen-Balestrand-Sandane-Stryn-Gardermoen til Arnstein og Kristinas bryllup i Balestrand. Da kjørte vi gjennom den ene flotte, lange tunnelen etter den andre.  Mye av dette er å takke Kjell Opseth for da han var handlekraftig samferdselsminister. Nå har det sikkert blitt gravd tunneler der etter hans ministertid, men han slo i gang en voldsom prosess.

Nå var jo den samme Opsethen født oppe på et berg i Sogn og Fjordane, så han erfarte antagelig tidlig hvor praktisk det kunne være med hull gjennom bergene i stedet for å gå rundt eller over det. Det sies at han var en handlingens mann og fløy ikke opp og ned på talerstolen med replikker og replikkers replikk. Han brukte tida til å bygge allianser og hestehandle, noe SV blant annet merket. Man skulle nemlig ha sikker helårsvei mellom Oslo og Bergen, stamveien. Opsethen fikk den med støtte av SV lagt gjennom sine heimetrakter, en omvei, og man fikk den evig-lange Lærdalstunnelen vi kjørte gjennom. I bytte skulle SV få kortere Bergensbane over Ringerike. De venter ennå på den. Nåværende samferdselsminister har proklamert at han ikke vil være noen opseth og dra hele samferdselsbudsjettet til eget fylke. Spørs om rogalendingene i hans heimfylke er enig.

Da vi kjørte gjennom Gudbrandsdalen på tur heim var det påtagelig lite de kunne skilte med av tunneler. Og de få som var, var nesten som puslingers lekespill å regne etter standarden i Sogn og Fjordane. Vel, nå lå ikke ting særlig til rette for tunneler i Gudbrandsdalen. Det måtte da være om man laget seg noen snarveier mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.

En annen sak jeg lurte på er hvor det flyttet, alle disse ”nisser og dverge, som bygger i berge” som ble minet bort. Dere husker problemene med togtraseen fra Gardermoen til Oslo. Healeren og sjamanen Eirik Myrhaug fant årsaken til vanskelighetene. Man hadde ikke forhandlet med de som bodde der, langt mindre betalt for det man tok.  Nå har jeg jo, som Miss Marple, alltid noen felles referansepunkter til Markebygda, og jeg kjenner noen historier om hva som kan skje dersom man ikke forholder seg til nisser og dverge som bygger i berge eller andre som bor under jorden. Siden njeg har en følelse – som spinner ut fra erfaring – om at sensuren vil slå til, går jeg ikke nærmere inn på disse historiene, annet enn å si at en del av dem er fra meget nær samtid og noen litt fjernere hva tid angår.

Men siden ting ser ut til å blomstre i Sogn og Fjordane antar jeg at Opsethen eller de han bemyndiget har ordnet saken.

Jeg satt i leiebilen og tenkte på Moses som slo staven i fjellet og det åpnet seg og slapp ut vann til Israels folket der de vandret i ødemarken etter at de stakk av fra Egypt. Her må jeg bare få gjøre en avstikker fra temaet tunnel og forundre meg over at Israelfolket måtte vave rundt i ørkenen i 40 år før de slapp inn i det forgjettede land. Det må være en årsak til at det ble slik. Jeg vet ikke hva Bibelen sier om årsaken men Däniken har en fascinerende om enn luftfylt forklaring: de vandret i 40 år, og ingen av dem som dro fra Egypt kom inn i Israel. De døde i ørkenen. De som kom inn i Israel, var unnfanget i ørkenen. Däniken framsetter en teori at man fra en høgere sivilisasjon da hadde muligheten til å manipulere genene til det folket som vandret inn i Israel. Kanskje er dette årsaken til at det blant jødene finnes så mange dyktige kunstnere, musikere herunder, og at jødene er et meget tilpasningsdyktig folk. De ble som kjent spredt over store deler av verden, tilpasset seg og forble jøder.

Nå vet jeg jo ikke om det er noen sammenheng mellom det folket Moses slo staven i fjellet for og skaffet vann til og det folket Opseth slo boret i fjellet for og skaffet adganger. Moses’ handling ga hans folk adgang til Israel, så får en annen enn jeg filosofere over hva Opseths handling ga hans folk adgang til. Nå ser jeg ganske mange positive likhetspunkter mellom Moses’ folk og Opseths folk, men det går jeg ikke inn på her. I alle fall ikke denne gangen.

Man skal ikke stikke under en stol at Opseth var samferdselsminister for Nord-Norge også. Skutvik har en Kjell Opseths plass på fergekaia. Han gjorde nemlig ingenting med planene om å legge ned fergeruta til Lofoten. For øvrig satte han i alle fall ett punktum her i Nord-Norge. Han satte punktum for den evige debatten om jernbane til Tromsø. Dermed må de fleste av oss ta 17.mai-toget.

Tilbake til tema hvilke ministre Nord-Norge har hatt. Kyllingmark peker seg ut som en god samferdselsminister. I hans handlingstid poppet småflyplassene opp i Nord-Norge. Disse ble naturlig nok kalt kyllingmarker. Visstnok er bare en av disse lagt ned. Man kan si at disse to minstre opererte i ulike deler av samferdselskorridorene. Kyllingmark i lufta, Opseth gjennom fjellene.

Nå kommer vi til forskjellene. I tillegg til de kyllingmarker vi nyter godt av, var hans innsats på andre felter også gigantisk. Han er høgt dekorert for sin innsats under krigen, blant annet fikk han to ganger St. Olavsmedaljen med ekegren. Han er også dekorert fra England, Frankrike og USA. For sin samfunnsnyttige innsats ble han utnevnt til Kommandør av St. Olavsordenen. Opseth oppretta et rådgivingsfirma.

Ellers pleier vi Nord-Norge å få slengt til oss et fiskebein vi har å gnage på mens vi venter på noe annet. Fiskeriministeren skal liksom være nordnorsk. Kanskje er tida kommet til at vi kan få et lite tillegg og få også en annen ministerpost.

domantrener

Ooops! Glemte det med å lage en begynnelse på bloggen.