Helt til slutt vil jeg bare...

Det er blitt slik at overgangen sommer – høst er søndag etter Márkomeannu. Det er en markert og naturlig overgang. Det begynner å skymre om kvelden. Feriefolk reiser. Det blir stille. Man kan begynne å spise av diverse kulturplanter. En markert overgang til en annen årstid.

Egentlig er det ikke høst, men sommer – høst eller som på samisk čakčageassi som man kan kalle sommerens høst – og slik jeg ser det, er čakčageassi overgangen til høsten.

Her i skogen ruster vi oss til å dra til Danmark. Vi reiser fredag morgen – hipp, hipp hurra. Jeg er en rullende stein, ikke en nomade, for mine bevegelser er ikke faste og årvisse. Det som stort sett er felles for meg og nomadene er at vi har et formål med våre flyttinger og rullinger. Vi drar ikke planløst rundt. Jeg for eksempel skal ikke følge noen reinflokk, jeg skal følge kroppens behov for justering. Det betyr i dette tilfellet at vi skal ha den halvårlige sesjonen på Family Hope Center. Vi har i dag mailet over revisit-report til dem. Ivan har lagt videoen over på en dvd, så vi er klar til å dra, synes jeg. Her må jeg nok bekjenne at JEG er klar til å dra mens Anka og hertingene synes å ennå ha mye å gjøre før vi setter kursen mot Danebrogs land. Jeg skal forresten inkludere Anka blant hertingene. Det er et begrep som har vært negativt ladet, men jeg har gjort som kamerat Læstadius, jeg har satt motsatt fortegn på det. I blant må man gjøre nettopp det: stoppe opp og vurdere om fortegnene er rett, og så hvis man mener de ikke er det, sette motsatt fortegn på det. Hertingene er et slikt begrep. Et annet nærliggende og lokalt begrep er markefinn som var et negativt ord – men se nå på alle markefinner med og uten kofte, med og uten falsk samelue, som drar på Márkomennu. De setter positivt fortegn foran ordet markefinn. Nå tror jeg de som brisker seg med falsk samelue ikke helt tør ta spranget fra negativ til positivt fortegn. De vaker et eller annet sted i nullpunktet.
 Slik jeg tolker eller leser den litt kompakte stemninga her i huset, tror jeg det kan være lurt å nærme seg et punktum. I alle fall si at man nærmer seg et punktum. Jeg har gjentagne ganger hørt om mammas samlingsbesøk som barn som guoibmi til hennes bestemor opp til det gamle samlingshuset i Moski. Hun hadde stor lyst til å fly ut og leke, men satt trofast der med bestemoren. Hver gang predikanten sa: «Og til slutt vil jeg bare», øynet hun et håp om å komme seg ut  - og så gikk prekenen videre i det som syntes som en evighet.

Jeg er ganske sikker på at denne situasjonen hun nå befinner seg i er ganske lik. Når jeg skriver «og til slutt» øyner hun et håp om å fly ned i kjelleren for å gjøre ferdig noen rapporter hun vil ha sendt før vi drar til Danmark. Derfor tror jeg at jeg må sette punktum snart, men ikke før jeg får sagt at jeg alltid har undret meg over at hertingene likevel – selv om det er litt ferie, tar med seg arbeid når vi reiser. Det er alltid en korrektur av et eller annet slag. Denne gangen er det siste finpuss og gjennomlesing av Just Qvigstads lappiske ordbok for Kaldfjorden og Vesterålen. Jammen bra at det er siste finpuss, for den har nå rekt rundt i huset her og i Tromsø lenge.

Jeg håper virkelig man i Kaldfjord og Vesterålen vil sette pris på å få denne ordlista ferdig. Nå er jo jeg ikke kjent de stedene selv om jeg er født og bodde i Kaldfjord til jeg var knapt året og har nå vært noen runder i Vesterålen. Jeg vet jo ikke om man der har kommet derhen at man markerer naturlig at man er same, eller om man er i nullpunktet (les de falske sameluers punkt) eller har negativt fortegn. Uansett, jeg antar boka kommer i løpet av de neste 7-8 månedene. Ok, her mumles det om finansiering av trykking.

Skániid girjie fikk i siste uke før Márkomeannu inn utgivelse nr. 55 og 56 og har fire som man vet kommer i løpet av året. Da er ikke ordlista medregnet. Helt til slutt vil jeg bare si at det er ganske imponerende selv om jeg kanskje kan regnes som inhabil i denne settinga. Det er mye – utrolig mye - dugnad lagt inn i forlaget. Uten det hadde nok ikke hjulene knirket rundt såpass som de gjør.

Jeg sitter på verandaen og blogger. Lufta føles lummer, men jeg er usikker på om det er naturen som gjør lufta rundt meg litt trykkende eller om det er menneskeskapt her i mitt svært så nære miljø. Selv den litt svale vinden klarer ikke rense lufta.

Helt til slutt vil jeg si at jeg tror det vil være klokt å slutte.

domantrener

P.s. Jeg tolker den ladede lufta rundt meg slik at det ikke blir noen blogg i morgen. Derfor høres vi ikke før i Danmark, og da kanskje om nettopp dette med sommerfugleffekten. Jeg har berørt det før i en blogg fra Albania, men har siden boklanseringene på Márkomeannu tenkt en del på nettopp dette: hvordan enkelte ting som kanskje i øyeblikket ikke virker så betydningsfull kan få en stor effekt etter hvert.

Helt til slutt……

En utesover, en innrømmer og en beskøyter

Beskøyter skal det i alle fall ikke være, tenkte jeg der vi kjørte til Harstad. Jeg hadde i anledning fru Innrømmers og hr Utesovers rubinbryllupsdag invitert på middag på Egon. Jeg spanderer ikke ofte, men når jeg gjør det, gjør jeg det ordentlig. Altså skulle det ikke være beskøytere på bordet.

Vet noen her inne sånn umiddelbart hva en innrømmer er? Eller en beskøyter? En utesover? Det er i alle fall det denne litt hastige bloggen skal omhandle. En utesover, en innrømmer og en beskøyter.

Det første som faller en inn ved verbet å innrømme er det jeg har googlet meg fram til på synonymer: påskjønne, anerkjenne, bifalle, akseptere, bekjenne, bekrefte. Her synes jeg google ikke traff den forståelsen jeg har av verbet å innrømme. Jeg har den forståelsen som ligger i det engelske ordet admit. Men nå er det ikke verken googles betydning av å innrømme jeg tenker på eller betydninga som ligge i admit. Saken er at man alltid må se etter nye bruksområder for et ord. Det er slik språket utvikler seg. Jeg har nå i mitt vokabular en ny betydning av å innnrømme.

For å aktualisere dette må jeg forklare hva som skjedde en kveld mamma som vanlig hadde hushet kveldsmaten ut på verandaen. Da er det slik at skal man ha mat, må man gå ut. Det er da også hennes agenda, antar jeg. Pappa og jeg er langmodige mennesker, så vi sleper oss ut for å spise. Sannheten er at det bor en Jeppe i noen og hver av oss. Det vil si at mye styres av magen, mye mer enn man tidligere hadde trodd. I dette tilfellet styrte magen oss ut etter mat. Så pleier ting bli slik at pappa rusler inn straks vi har spist – noe som nok ikke helt var etter satt agenda. Jeg er litt mer feig og ettergivende, så jeg forblir ute litt lenger mens jeg irriterer meg over denne utespisinga i familien. Til slutt går også jeg inn mens mamma sitter han av. Jeg har ofte syslet med tanken om å rokke litt ved denne rekkefølgen. Så en kveld ga muligheten seg. Det var alminnelig surt, som det er ofte i de polare strøk, men dette forhindrer ikke kveldsmat ute. Denne kvelden hadde jeg virkelig kledd meg etter forholdene mens mamma hadde kledd seg slik hun tradisjonelt gjør: t-skjorte og joggebukse. Følgelig kapitulerte hun fortere enn vanlig og ville hushe meg inn. Men jeg satt! Skulle hun inn, fikk hun jammen innrømme at HUN frøs, ikke JEG. Så gikk hun da mens jeg satt han av.  Og satt han av!  Jeg satt han av etter gjentagne oppfordringer om å komme inn. Senere kunne jeg koste på meg  å kalle mamma for fru innrømmer, en som rømte inn. Kanskje burde jeg si rømme-inner.

Et stikk til meg i den evige utespisinga her i skogen. Nå er det ikke alle som misliker det. Min gudmor er en av dem. Hun og en venninne var her forleden sommer. Første morgen dekte mamma til frokost inne. Gudmor ble lang i ansiktet. – Skal vi spise inne? sa hun tydelig skuffet. Hun har vært en del hos oss og kjenner til hvor restauranten er lokalisert sommerstid.

Så var det et annet ord i samme klasse: en heimvender. En heimvender ble brukt om en mann som hadde vendt heim fra USA etter den første emigrasjonsbølgen fra Sverige. I den bokas betydning eller bruk av ordet heimvender var det ikke en som vendte om på heimen.

Så var det hr. Utesover. Når vi drar på tur med ATV-en – noe vi vanligvis gjør på søndager – tar vi med oss mat, Faktisk spiser vi da middag der vi har parkert, og etter middag kvelver pappa og jeg oss ned i gresset og tar en kongelig dupp.  Det er årsaken til at jeg tenker på pappa som utesover. Egentlig et paradoks siden han er den første som stikker inn fra ute-måltidene heime. Men så har jo pappa og jeg hyrt oss godt til turer. Vi legger oss i gode varme bobledresser.  I så måte ligner vi de gamle samene som sov ute i peskene og bare trakk inn hodet og beina. Mamma gjør det ikke- sover, mener jeg – hun sitter og pugger bulgarsk og tar bilder av diverse, herunder av oss to som sover der i våre moderne pesker.  Jeg må si jeg i blant lurer på om hun er same. Noe annet er hva hun er om hun ikke er same. Jeg så nemlig nemlig en diskusjon på facebook om falske sameluer. Márkomeannu er en ekte samisk festival som i alle år har sagt nei til boder med krims krams. Man aksepterer bare ekte samiske boder. Tragisk nok opplevde man så at en av dem solgte falske sameluer. Dermed braket det løs. Márkomeannu håper ingen kommer med falske sameluer. Det er egentlig jeg litt tvilende til om er lurt.  Jeg tror at mange som har slike falske sameluer på, har en god grunn til det. De vil tydeligvis ikke ha noen ekte lue. Kanskje tør de det ikke – ennå – og går steget om en falsk lue. Da er de ikke samer, selv om det nok er en ekte same under den falske lua. Kanskje har luebæreren behov for noe samisk og tør ikke ta steget lenger enn til den falske? Det er dette med det ekte og det uekte. Mamma legger seg ikke til å duppe i en moderne pesk, men jeg må innrømme at hun er rimelig ekte.

Jeg går altså for at slike luer selges, men øl-og vinsalget kuttes. Totalavholdsmann som jeg er, synes jeg ikke det har noe på en ekte samiske festival å gjøre. Der viser jeg til fader Læstadius som mente alkohol ikke hadde noen plass i samisk sammenheng. Men den samme Læstadius ville nok ikke godkjent falske sameluer, så kanskje Márkomeannu likevel gjør rett. Det er jammen vanskelig, dette med å eie sannheten og vite hva som er rett i alle situasjoner.

Beskøyter er et annet spesielt ord fra boka Cleng Peerson. Hundevakt av Alfred Hauge. Cleng Peerson var en mann med lus og lopper i blodet. Hans mange utflukter og innfall førte ham blant annet til England i prisong – greit norsk navn på prison – etter en mislykket kapring av et engels krigsskip som beskyttet en handelskonvoi. Der i prisongen var beskøytere vanlig kost. Steinharde, tørkede kaker av rug eller hvete. Noen av kakene kunne ha levende proteiner også.

Tilbake til en av mine litterære favoritter: Jeppe som lot seg styre av magen og ikke fordekte dette. Han var en mann forut for sin tid, og det er på tide at han får oppreisning. Nyere forskning viser nemlig at vi mennesker har to hjerner, tarmhjernen og storhjernen. Av utseende er de ganske forskjellige, men innholdsmessig er det mange likhetstrekk. Også tarmhjernen har utrolig mange nerveceller og kan i likhet med storhjernen leve sitt eget liv. Why didn’t they ask Jeppe?

Mage-og tarmsystemet er faktisk et av kroppens mest komplekse systemer. Der får de seg en på nesen, de som har harselerer med Jeppe som tok dette systemet alvorlig og lyttet til det. Han lot magen styre føttene inn til Jakob Skomaker. Akkurat som pappa og jeg lar magen styre oss ut for kveldsmat, vel egentlig neste alle måltid. Det jeg undrer meg over er om det er slik at jo større mage dess mer intelligent, dess flere nevrotransmittere? Følgelig bør man være forsiktig med å slanke seg og skrumpe magen. Fan vet! Nei, den sannheten, den er ikke enkel.