Bokhyllene taler

Periodevis liker jeg å lese. Dette er en slik periode, og siden jeg har harvest passer det bra. Jeg bestemte meg til å gjøre som pappa: Lese gjennom egne bøker en gang til. Jada, jeg har lest alle mine bøker før – vel, det meste – vel, deler av det. Jeg har bokhyller som går fra golv til tak med mine bøker. Om den kan man bruke ordet variert innhold både språklig og emnemessig, både harde permer og paperback, bøker, rapporter og diverersiteter. Det er diversitetene som er interessante. Jeg talte sju studentoppgaver der jeg figurerte i mitt forrige liv. Og kanskje skal jeg engang få disse «klarsynte» til å hjelpe meg med det som finnes fra mitt forrige liv. Jeg fant ut at der er grunnlag for Magne-arkivet a.la. for eksempel Qvigstad-arkivet eller arkiv etter andre samlere. Her i regionen er det nærliggende å nevne Kvandahl-arkivet etter den jævla stabukken i Ballangen som for ca 100 år siden samlet og skrev om samiske ting.

Her må jeg bare få gjøre en avstikker fra bokhylla mi og si at takket være jævla sta og egenrådige samer som samlet og tok vare på alt de mange ville kaste, har vi kulturelle og språklig ting bevart. Jeg vil foreslå at Várdobáiki får satt opp en statue til ære for de samiske Espen Askeladder som for rundt til spott og spe og samlet alt Perer og Påler ikke ville ha og som halsstarrig holdt på med sitt uansett om det rundt dem lød: «Kast det. Hva skal du med den gamle skiten».

Nå må jeg prøve å finne tilbake til hovedtråden som var denne bokhylla og blant annet Magne-arkivet. I Magne-srkivet ligger blant annet tjuefem år med med meldebøker jeg alltid hadde i sekken til og fra barnehage, skole og dagsenter. Jeg åpnet ingen av dem. De skal jeg overlate til Åndenes makt å vurdere. Der lå også brev og rapporter pent satt i kronologisk rekkefølge i permer. Likeså lå der sju oppgaver skrevet av studenter der jeg blant annet har deltatt. Så ligger der en del fra mitt nåværende liv. Da jeg i 2005 begynte å facilitere, tømte jeg av meg 27 år på godt og ondt om alt og alle. Den som tror alt er med i «Jeg er fri» tar feil. Jeg trodde disse permene var båret opp på kvisten for å la andre vurdere hva som skulle skje med dem, men jammen sto de i mine private bokhyller.

Så har jeg min offisielle bokhylle på arbeidsrommet på Instituttet mitt med fagbøker og ting fra Domaninstituttet, Family Hope og ABR, pluss de fagbøkene som ble satt der den tid man – i 2005 – lagde faktabøker til meg. Dette varte helt til juni 2005 da vi var på Domaninstituttet og de sjekket at jeg leste og ikke trengte disse enkle, lettleste faktabøkene. Men faktabøkene som ble laget har vi ennå. En av de frivillige sa at de burde vært for bruk i skole og barnehage. Men det er ikke disse bokhyllene jeg roter i og følgelig heller ikke skal omtale.

Denne gang tar jeg for meg en interessant sak jeg fant der. Visste dere at det i Skånland før krigen – og muligens etter, det vet jeg ikke – fantes et Skånland barneblad? Slik det kan se ut som, sendte skolene i kommunen inn elevtekster, eller det vil si elevene skrev til dette barnebladet og en redaktør luket så ut stoff. I min bokhylle er tre årganger, 1937, 1939 og 1940. I 1940 årgangen står det at dette er femte årgang. Jeg har bare tre av dem.

Innledninga til Skånland barneblad 1939 fortjener virkelig omtale. Her får man vite at Sandmark skole er påbygd siden sist, samt at elevene drikker tran og havresuppe hver dag. Dette med tran gjaldt nok alle skolene, for mamma husker godt den tranen de var pålagt å ta de første skoleåra. God og varm ettersom den sto på klasserommet. Hver elev hadde ei skjei med seg i sekken. Jeg vet ikke om havresuppe var vanlig skolemat overalt og når det eventuelt ble slutt med det. Vår variant av Oslo-frokosten.

En annen interessant opplysning i forordet i 1939-utgaven er at siden forrige nummer av Skånland barneblad kom ut, hadde det vært språkskifte i Kjønna, Trøssemark og Boltås krinsar. Dei øvrige krinsane skulle ha avrøysting i januar 1940 om det spørsmålet. Eg veit ikkje korleis det gjekk. Artig å se at barnebladet for 1937 er skrevet på bokmål av noen elever mens versjonen av 1939 er på nynorsk. Disse barnebladene inneholder artige ting i tillegg til at de er informative. For eksempel er det i 1939-bladet et innlegg med headinga «Korleis eg likar nynorsken»:

 «Nynorsken er det målet som har framtida føre seg i Norge. Vi er han Ivar Aasen og han Arne Garborg stor takk skyldig for at dei hjelpte fram nynorsken. Eg synes nynorsken er mykje lettare å skrive enn bokmålet. Det er mange som seier at nynorsken er tong å forstå, men det er berre tøv. I Kjønna skole har vi nynorsken til hovedmål. Vi tok til med han i haust. Vi har skreve mykje på nynorsk i denne tida. Alle barna i Kjønna likar nynorsken. Eg ønskar at nynorsken skulle ha vore innført i alle skolekrinsane i Norge.»

Så vet man altså det. I 1939 likte alle ungene på skolen i Kjønna den da nyinnførte nynorsken. Så vidt jeg vet er det i dag noe annet man liker hva skriftspråk angår. Jeg vil tro Kjønna en eller annen gang gikk tilbake til bokmål. Det samme med Boltås. Da mamma var elev der, hadde Boltås skole bokmål mens Trøssemark skole ennå var en nynorsk-krets. Skulle vært interessant å vite når man skiftet og hvilke årsaker dette hadde. Men da må man nok ha tilgang til andre kilder enn det jeg har.

 Det er bare helt umulig å reflektere til dagens situasjon. Kjønna, Trøssemark og Boltås kretser har ikke den minste skit hva målform angår. De har ikke verken skole eller skule. Da er vi ved det faktum at de samiske kretsene som gikk over til nynorsk er blitt radert ut. Nå vet jeg ikke hvordan det har gått med øvrige nynorskkretser i landet.  Jeg må tilstå at jeg sjøl liker best et korrekt og velkledd språk, og der passer absolutt ikke nynorsk inn, synes jeg. Man kan si mye om den målformen, men velkledd er den ikke. Så har jeg kontrastene her i huset, bakstreverske søsken og mor som skriver mye på dialekt. Jeg gremmes og undres i blant på om jeg er adoptert. Jeg husker en gang vi var i USA. En dag spiste vi helt tilfeldig lunsj sammen med virkelig velkledd svart upper class.  Vi var de eneste hvite, og 2/3 av oss hvite var lurvete spisegjester. Dane etter spiste vi like tilfeldig sammen med kinesiske arbeidere. Vi var de eneste hvite, og en av spisegjestene så ikke ut som om de kom rett fra grøftegraving.

Så var det å finne tilbake til tråden.

Nå har nå disse markebygdene stor øving i språkskifter ville jeg tro. Fra enspråklig samisk til tospråklig samisk pluss haltende norsk - til tospråklig samisk norsk - til norskspråklig i offisielle sammenhenger og samisk språklig heime i trygge omgivelser - til norskspråklige som forsto samisk med samisk som passivt språk (som min mor og hennes søsken) - til enspråklig norsk. Så på att igjen. Enspråklig norsk med samisk som andrespråk - så samisk som førstespråk pluss norsk som førstespråk. Og i tillegg skifte av norske skrivespråk på skolen.

En oversikt over skoleåret 1938-39 er også opplysende. Hvis jeg tar min krets, Boltås, ser jeg at læreren er Andreas Boltås, pedell er Susanna Olsen og Andreas Norlund er kretsformann. Fraværet ligger blant de øverste på 4,8%. Man ser også at Grøneng-brødrene Herleif og Olav var lærere på henholdsvis Trøssemark og Kjønna skoler og at elevene i Skånland skolekrets dyrket ca. 2000 kg gulrøtter av de frøene som ble utdelt på skolen. Melk var ikke populært blant de største elevene. Jeg må si de var forut for sin tid hva melk angår. Men i oppsummeringa av skoleåret 1940-41 står det at melk var populært. Kanskje kan man i det som i masse annet både da og nå kan takke tyskerne for. En annen ting med melk er at det skrives både melk og mjølk av samme elev i nynorskkrinsane, så heilt fast var nå nynorsken ikke – forresten ikke så rart da det var første år med nynorsk.

I heftet ligger det også en vurdering av skolelegen om framgang i helsetilstanden blant skoleelevene. Nå vet jeg jo ikke hvordan man målte helsetilstanden og framgang. Det skulle vært interessant å vite det. I denne oversikten scorer Sandmark best med pluss 40. Jeg vet ikke hva dette pluss springer ut av, hva som er måletallet. Sandmark skole skulle så få et diplom om at de var best på helseframgang. Mon om dette diplomet finnes ennå i dag og hvor er det eventuelt? Jumbo er Skånland skole med pluss 3 (enda de har spist en masse gulrøtter!).

I 1940 står det i forordet at dette er femte gang bladet gis ut. Kanstad er redaktør. Krigen bryter ut, men det er ikke omtalt i innledninga, rimelig nok. Man kunne nok ikke sette på trykk noe om irriterte våre uinviterte gjester fra den gang. Men i oppsummeringa våren 1941 skriver Kanstad diplomatisk at skolene har hatt en del vansker med å holde driften i gang da enkelte skolehus ble brukt av andre.

Her må jeg bare ta en liten avstikker og si at jeg har hørt en del historier fra da tyskerne bodde på skolen i Boltås. Og om ting som skjedde, blant annet at en tysker forsvant etter en belivet aften med mye slåssing. Bygdefolket mente han var gravd ned oppafor Tverrelva. Dette er nok årsaken til at Tverrelva ble sagt å være et hustrig sted å passere den gang man ennå gikk mellom bygdene og det ikke var veilys.

Det høver å avslutte med ved å sitere litt fra Skånland Barneblad 1940, skrevet av en elev ved Boltås skole. Overskrift: «Vi markefolk.”

«Vi er eit fjellfolk. Heimen ligger fleire kilometer frå sjøen, og det er langt å fare for å hente den vesle rasjonen vår, kaffe og mjølerstatning, m.a. Vi er eit folk som er vant å traske lange vegar, så det har så lite å segje om vegen er lang. Vi er eit træna folkeslag, vi fjellfolk. Eg kan hugse når eg for ein liten fjelltur om sommaren og hausten for å leite krøtera og sanke bær. Ja, og ta ein fisketur med stong oppetter den lange Kvitforselva – som har utspringet sitt frå Risdmålstinden, er fint. Er trur vi er eit folk som står mykje i trening enn sjøfolka som traskar berre etter gata og breie vegar.»

domantrener

 PS! Jeg forsetter å lese og grave i min lokalsamling og jeg tar gjerne mot utfyllende opplysninger.

De røde og de hvite

Dette er en kort refleksjon før vi drar ut for å plukke rognebær. Den direkte årsaken til refleksjonen var ikke at vi skulle plukke rognebær, men at vi skulle plukke HVITE rognebær.  Det har visstnok vært lite av de vanlige røde rognebæra i år, mens de hvite har klart seg. Gad vite om hvite rognebær er importert til Nord-Norge? I så fall er det litt rart at de klarer seg, mens origins ikke gjør det. Jeg ombestemmer meg; Det er ikke rart, det er dessverre et faktum. Se bare på hvordan det har gått når hvite kom til USA og Australia. De flommet over og formerte seg som de kaninene som også kom til Australia. Dette skulle tilsi at Nord-Norge snart flommer over av hvite rognebær mens de opprinnelige, de røde, knudrer seg sammen, krymper og forsvinner - nesten. Men bare nesten, for historien viser også at noen jævlig seige bakstreverske individer forblir der – og passer man ikke på, klarer disse å spre seg. Se bare på samer i Skånland. I 1970-åra sa faktisk Skånlands daværende ordfører at Skånland ikke hadde samer. Dette var en dannet gest fra hans side. Som kommunens øverste leder fritok han deler av kommunens innbyggere den belastningen de hadde levd med.  Han løftet byrden av dem. At det levde noen halsstarrige røde rognebær rundt om betydde ikke så mye akkurat da. Men se bare på hva som har skjedd siden. Rødstripede samekofter flyr rundt i ett og alt.

Det minner meg plutselig om da mamma var invitert i daværende skolesjef Myklevolds avskjedslunsj. Etter en del parlamentering att og fram om hva hun skulle ta på seg endte det med kofta. Og årsaken: Myklevold visste at kofta var det fineste hun kunne ta på seg og at det var en ære at så ble gjort. Hun ønsket å ære ham og visste at han ville forstå.

Men det var rognebæra. Vi koker dem med epler eller noe annet og spiser det til nesten alt. Vel, jeg er egentlig ikke noen fan av dette, men spiser nå litt av denne blandinga av hvite rognebær og røde epler. Akkurat dette, mens jeg nå likevel har vært innom USA i denne bloggen og de røde og hvite der, får meg til å tenke på et litt sleivete begrep brukt om indianere som ikke ville være indianere: Epler. Røde utenpå, hvite inni. I Norge er dette skapsamer- ikke riktig så dekkende.

Apropos dette med rognebær. Høgt henger de og sure er de, sa reven om dem. Nå tror jeg nok ikke reven har sagt det selv om han har fått æren for det.  Det driver tanken over i dette hva noen sier in the spur of the moment, sånn rent henslengt i forbifarten – og så blir det en saying som lever lenge og nesten blir et kulturminne. Hvem husker ikke Bortens beskrivelse av hvordan det var å holde sammen noe som lett spriker, en samlingsregjering - som å bære staur – og Kjell Bondeviks  såra og vonbroten. Det er sus over Erling Norviks oppfordring til Høyres landsmøte. Hiv dokker i kalosjan. Man har en jobb å gjøre, og man må forlate de områdene der man kan trør i finsko.  På sine eldre dager oppfordret Jon Leirfall sine yngre partikolleger. No må de sjå å komm dokk på banen, guta, og itj sett i garderoben.

Her jeg sitter pønsker jeg intenst på et sitat som kunne leve lenge – noe jeg har sagt som var så knakende godt at det levde lenge etter at det var sagt. Men da må man jo ha en arena der man sier noe til en masse lyttere som så siterer det – som Gro Harlem Brundtland hadde da hun sa Det er typisk norsk å være god. Jeg har ingen slik arena med masse lyttere. Jeg har bare den stakkars bloggen der jeg roper ut i cyberspace, og hvem svarer vel der ute?

Det andre jeg lurer på, eller savner, er gode lokale sitater som levde lenger enn det øyeblikket da de ble sagt. Her i huset har man ordsamling og talemåter som hobby, og det er det blitt et par bøker av. Men dette er gjerne gamle talemåter der man i dag ikke kjenner opphavsmannen. Jeg kunne dog fylle mange blogger med refleksjoner omkring talemåter fra boka  Jiena jána gehtte – hørt og sagt i Ofoten og Sør-Troms. Dette var dagens reklame.

Artige ting skjer også i et språkskifte, f. eks. når enspråklige samiskspråklige samer begynte å snakke norsk og vise versa i den senere tid når enspråklige norskspråklige samer begynte å snakke samisk. Men disse er foreløpig underlagt sensur. Synd, for det er mange gode av dem.

Men nå må jeg avslutte. Vi skal ut og plukke hvite rognebær.

domantrener

PS! Nå har jeg ikke googlet og sjekket om hvite rognebær er innvandrere til området, Er det det går deler av bloggen i dass.