Da sitter vi
igjen og venter. Denne gangen på venterommet til Family Hope i Svendborg. Vi er
her for å hente Solisten og ta den med oss til Fredensborg. Der skal vi
kombinere et opphold på ABM-senteret med Solisten.
Vi kom hit
fredag. Turen fra Evenes gikk på skinner. Vi kom til Kastrup, fikk leiebilen og
la i vei mot Fyn. Jeg satt og gledet meg til Storebelt og den lange brua. Det er
noe særegent ved å suse til lands oppå vann, for den brua er ikke så høg, og
deler føler jeg er slik at vi flyter i vei på vannflaten. Men magen krevde sitt
før vi kom dit, så vi stoppet for å spise på samme sted som i august. Da var
det godt og varmt. Vi satte oss ute, husker jeg, og bestilte – og ble overfalt
av en enorm insektsverm. Det var den
gangen Anka var med, og hun mente det kom av at det lå så mye søppel slengt
rundt om. Jeg husker noen andre kom og
satte seg, men de rømte uten å bestille. Men da vi kom til brua, var det mørkt
og ruskevær.
Fredag
kveld, etter å ha sjekket inn her på Svendborg Hotel, satte vi oss i baren og
pustet ut. Jeg antar det er det man gjør i barer. Hvorfor går folk ellers der.
Lørdag kjørte vi til Odense for å besøke Gitte, Lis og Peter. Hver gang vi er
her, treffes vi. Enten kommer de hit til Svendborg, eller vi kjører til Odense.
Lis er det man i tidligere tider ville ha kaldt en heks. Hun holder på med litt
av hvert. Mamma er en liten heks på
søken etter ny kunnskap. Hun og Lis pleier stikke nesene sammen. Denne gangen fortalte
Lis om en svamp de brukte, en slags sopp. Den lignet litt, men bare litt, på
den soppen vi hadde i mange år. I sin tid fikk vi den av Gun på Lilleskånland,
og vi ga den videre etter hvert som den kalvet, delte seg. Den skulle ligge i
melk og jobbe der. Så skulle man sile av melken som nå lignet yoghurt. Jeg
husker Sigbjørn og Emma Margret nektet å drikke dette. Jeg også så godt jeg
kunne, men jeg tror ikke jeg ble forstått da. Uansett viste det seg i ettertid
at ingen av oss slapp unna soppen, for hertingene brukte den i all stillhet i
brøddeig, supper og overalt hvor de kunne lure den i. Men det visste ikke
avkommet da. Denne nye soppen skal ligge i vann og danner klar væske. Nå blir
det nok en ny runde med at ting havner i mat. Der havner fra før tørkede
bjørkeblad, løvetann…
Faktisk har
vi seks i disse to familiene så mye til felles, og da ikke bare hjerneskade,
Peter, pappa og jeg leser mye, og som det pleier stå. Tida flyr mens vi snakker
om felles leseropplevelser og den virkelighet disse leseropplevelsene bygger
på. Jeg liker egentlig ikke uttrykket tida
flyr. Det er dekkende, men velbrukt og signaliserer derfor ikke dette med
at tida går fort. Når tida går fort, opplever man at man tror det er gått et
kvarter, og så viser det seg at det har gått to timer. Gitte, Lis og mamma
jobber med sine hekserier. Kanskje kommer disse tre fra Odense til oss til
sommeren.
Det er
merkelig hvordan enkelte personer og hendinger setter spor langt videre enn
akkurat da ting skjedde. Da vi spiste frokost i dag – dere vet, jeg er en hund
etter bananer og kunne omså spise godt av et båtlass – ja, så lå det jo bananer
på frokostbuffeen. Supert, tenkte jeg og hadde strategien klar. Den er enkel og
slik: jeg spiser ikke noe til frokost, henter meg først en banan, så en til, og
satser på at siden jeg stakkar ikke har spist, må jeg få bananer så jeg i alle
fall har litt i magen når dagen starter. Slik er min strategi, og saken er at
hertingene vet det, og jeg vet at de vet – og de vet at jeg vet at de vet.
Følgelig smeller det gjerne ganske raskt når jeg er på vei til banan to. Da
pleier jeg å satse på at de ikke vil ha noe bråk på et offentlig sted og
følgelig er mer ettergivende. Det er min strategi, og jeg vet at de vet det. Da
er vi kommet derhen i prosessen at en av hertingene kan si: prøv deg ikke med samvirkelaget eller 17 mai i Boltås. Bak de to meldingene ligger det meget klare
beskjeder, og for å forstå dem måman litt tilbake i tid – en av de
skjellsettende hendinger.
Den første, Samvirkelaget, viser til en episode på
en butikk vi handlet på da vi var små. Gotteriene var som vanlig ved kassa, og
der pleide unger stå på for å få noe. De antok rimelig nok at moren, for det
var oftest moren, ikke ville ha bråk her og sa – ja, du får nå, men ikke neste gang. Men neste gang skjedde det
samme. Sigbjørn og jeg pleide ikke få gotterier ved kassa uansett, men så sa en
av de andre ungene til Sigbjørn at han måtte skrike høyt for å få noe. Som han
prøvde på. Denne historien har jeg hørt gjenfortalt fra noen av de som sto i
køen. Mamma sa nei, og da Sigbjørn skrek videre at han ville ha og jeg skrek i
vilden sky siden han skrek, fortelles det, forlot mamma handlevogna ved kassa
og med en unge under hver arm gikk hun heim. Så når jeg i dag prøver meg og noen sier Samvirkelaget er meldinga klar.
17 mai er en annen klar melding ut. Det
var17. mai feiring i Boltås. Tradisjonen tro skulle man spise is og pølser i
massevis, vel i alle fall så mye som foreldrene hadde satt som mål. En av
elevene var ikke fornøyd med målet på hvor mye pølser og is han kunne spise, og
han gikk høgmælt ut mot moren og krevde mer. Da sa mora: hvis du trur at æ sei ja og gir etter for maset ditt berre fordi det er
mange som hører, da kjenner du ikke mor di.
Dagen etter
Ja, så gikk
det som det gjerne pleier gå. Jeg forlot frokosten ikke-mett, og mens vi kjørte
til Fredensborg, måtte vi ta et stopp, for jeg var sulten. Så satt jeg på en
veikro og spiste havregrøt mens jeg tenkte på den bugnende bufeen på hotell
Svendborg.
domantrener
Når det
gjelder bananer har jeg ingen sjølkontroll, dessverre-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar