Hva er ferie?

Ja ja og akk a meg. Så sitter jeg igjen her og blogger uten å ha anna holdepunkt enn at jeg er taletrengt, og blogg er min tale, mitt vindu ut til verden. Det er ingen klar link til min situasjon og akkamei-foket selv om jeg akker meg. Jeg kok nemmelig på da jeg skrev akkameg at det fantes et folk på Hawaii som ble kalt akkamei-folket. En gang i tida, inntil for ganske nylig, hadde vi en bok om det. Men den ble et offer for Ryddis og Kastis. Heldigvis har man i dag google og kan friske opp ting der.

’’

Jeg husket nemlig bare at en gjeng fra sørligere strøk av Norge var nesten shanghaiet til Hawaii for å jobbe på plantasjer der. Forholdene var på langt nær det som var lovet dem da de dro, og de kunne sukke over sin situasjon og si akkamei.

Akkja, vi mennesker har til alle tider vært et offer for tilbud som lover mer enn de holder. Jeg trenger ikke gå lenger enn til de mailene som strømmer inn på en av mine epost-kontoer med virkelig gode tilbud på de mest utrolige felt. Lokketilbud. Noen av dem antar jeg skal lokke folk som er i nød, tilbud om refinansiering av lån og kredittkorttilbud. Noen pussige lokketilbud begynner med at jeg er kredittverdig. Noen tilbyr ekteskap eller løselig forhold.

Nå har jeg aldri lest de hvorfor de finner det nødvendig å maile meg dette. Mailene går rett i søpla. Jeg holder det ikke for usannsynlig at noen gode tilbud går rett i søpla.

Nå skal jeg være forsiktig med å kaste stein når jeg sitter i glasshus. Jeg er nemlig ganske god på å lokke til meg ting – vel, ikke ting i fysisk betydning. Mer av typen jeg trenger en tur til Harstad  - uten at jeg egentlig trenger det. Noen ganger henger jeg på et lokketilbud hva Harstad angår.

Noen ganger er jeg blitt lokket utpå. Jeg husker da jeg begynte å faslitere og Miki på Domaninstituttet sa vi skulle legge inn på data det jeg skrev og bruke det som grunnlag for et program jeg fikk om å redigere ting. En annen på Domaninstituttet, jeg tror det var Janet Doman, antydet at da var det nesten grunnlag for en bok. Jeg husker ennå i dag hvor stresset jeg var da boka Jeg er fri lå i trykk. Jeg angret på at jeg hadde latt meg lokke til å gjøre dette. Det ble den omtalte riimiin ramiin-følelsen.

Maaange dager senere

Sommermodus har satt inn her for fullt, og med den en følelse av at man skal ligge henslengt i en sengestol ved Middelhavet – et eller annet sted i det landet som kalles Syden. Men slik er det ikke. Modus har kollidert med virkeligheten, og ikke vet jeg hvordan det blir med ferie i år. Ok, jeg teller ikke som ferie at vi var 4 dager i Tromsø da Aslak Piera ble født. Det var noe annet. Ja, også var vi jo på Mallorca og tok ABM. Ei heller er det ferie å reise til Danmark på Family Hope og ABM. De usle 4 dagene vi tar i forbindelse med Markomeannu er heller ikke ferie. Det er hyggelig mas. Dagene i Lofoten rundt 17. mai teller heller ikke som ferie. Ferie er Syden. Det har jeg grundig lært – jeg vet ikke hvor, men jeg har lært det. Det å avlære ting er vanskelig. Det vet enhver som prøver å bli kvitt en uvane som røyking, plukke seg i nesen, skralle ut et nys og lignende. Habits are ironshirts.

Så er det de enkle livsfilosofier som sier at ferie er å gjøre noe annet. Det er tull. Jeg innser at jeg har gjort mye annet, men regner det ikke som ferie. Språket mangler ord på å gjøre annet dilldall enn det vanlige dilldallet. Ferie er ikke rett ord.

Nå skal jeg ikke sutre og pipe mer. Om noen dager stenger vi Instituttet- Det er Markomeannu. Deretter reiser vi til Danmark på FHC og ABM før vi kommer heim til en hektisk uke (mammas utsagn) før min 40-årsdag.

Vi høres.

domantrener