Å bli klumsert

Vi sitter på vår stamrestaurant her i Fredensborg. Vi kaller det kineseren. Det er en kinesisk restaurant som har skiftet eier siden vi første gang var her i 2014 (var det vel?). De har lunchbuffet hver dag og 1) Maten er god. 2) Maten er billig. Dette er vårt stamsted som vi frekventere når vi er i Fredensborg. Alle de gangene jeg har spist her, har noen fra eierfamilien spist ved det nederste bordet. Jeg tenkte ikke noe særlig på det før Lisbeth påpekte det, og jeg lurer på om det er en kinesisk skikk å spise med gjestene? Men i dag spiste ingen der. Så er det slik at den ene tanken drar den andre med seg. Mens jeg er inne på stamspisesteder: Ingen sted i Philadelphia er maten så god og det er så godt å sitte og spise som på trappa på Chestnut Hil hotel. Patioen kaller hotellet det sjøl. Men det er en trrappeutvidelse. Jeg husker en gang vi kom dit – vi bodde på hotellet og jeg datt i senga – vi hadde tross alt stått opp klokka fem heime og reist og mast først gjennom Gardermoen så gjennom Frankfurt til Philadelphia, så videre opp til Chestnut Hill. Jeg var dautrøtt, men før jeg datt i senga, rakk jeg en bønn (noen kaller det en ordre): ikke gå på trappa og spis uten meg. Hertingene er hyggelige, så de ventet til jeg neste dag klarte lee på meg. Da gikk vi på trappa. Har dere forreste lagt merke til at det er mer enn ingrediensene i maten som gjør smaken? Det betyr noe HVOR man spiser og faktisk HVA man har maten på. Jeg la ikke merke til det før Anka en gang sa om en kopp: kaffen blir ikke god i den. Deretter begynte jeg å følge med, og ja: mat og smak er mer enn ingredienser. Men tilbake til tråden: Sengevarmen klumser meg.Dette med å være paralysert i senga, ikke å klare å røre på seg, det minner meg om det emnet jeg for tiden skriver om: Rovdyr i Markebygda. I det emnet har jeg lært at enkelte rovdyr paralyserer folk så man ikke klarer røre på seg. Men klarer man røre på den minste muskel, er tilstanden brutt. I Qvigstads ordliste fra Vesterålen og Kaldfjorden kalles det at bjørnen klumser folk. Klumse er et godt ord man burde bruke i stedet for paralysere. Linda Eide har i sitt språksjov virkelig et poeng når hun sier: kan vi please få tilbake de gamle ordene? Jeg er halvveis i oppholdet på Scandinavian Center of Neuromovement. Kanskje burde jeg si litt om dette programmet, Anat Baniel Method, ABM, men jeg overlater den jobben til min venn Simen på Sandane. Hans far har tatt ABM-utdanning og er Norges første ABM-terapeut. Simen er min bror i ånden. Jjeg tenker på ham som den lille luringen på Sandane. Årsaken til det er at da den luringen begynte å gå, ba han om sponsorer for hver meter han gikk på en uke (tror jeg det var). Det motsatte av den lille luringen fra Sandane er den store naive tosken i Skånland. Jeg tippet nemlig at han ville gå for maks 500 kroner på en uke, så jeg meldte meg på som sponsor. Og selvsagt: den uka gikk Simen som Jerusalems skomaker, evig og hvileløst. Og min andel ble mellom 2 -3000 kroner. Det er derfor jeg tenker på ham som den lille luringen. Det han fikk inn på dette, gikk til et barnehjem i Manilla. Forresten, da Sigbjørn og Sigrid giftet seg i 2014, skrev Simen DEN nydelige bryllupssangen til dem. Han skriver lyrikk og setter musikk til – min bror og venn Simen. Denne gangen bor vi i Peders Minde – som jeg nok har nevnt – på landbygda her, og det forundrer meg at et lite land som Danmark har så mye landsbygd. Svære vidder. Men bostedet er det eneste som er forskjellig. Ellers gjør vi det samme: Drar to ganger om dag på senteret, handler på Super-Brugsen, spiser noen dager hos kineseren og drar på det lille særbakeriet som baker glutenfritt og biodynamisk. Pluss antagelig sukkerløst tror jeg. Og selvfølgelig, sist men viktig, viktig: Innom Camilla Holm på fru Holms lopperi. Hun sier jeg er æresgjest der. Og så glemte jeg at vi en dag kjører til Øresund, følger den til den går over i Kattegat, stanser i Gilleleje, Sjællands nordligste punkt, og spiser og tar snarveien ned til Fredensborg. Det høres innmari langt ut, men er som en harstadtur å regne.