Den siste bjørnen i Markebygda

Historien om den siste bjørnen i Markebygda har jeg puslet sammen fra tre kilder. Jeg vil etter hvert vise til dem. Jeg vet at det ikke er akademisk praksis, men det er domantrener-praksis. I Fimbul nr… er det et intervju med en anonym forteller fra Steinjord. I 1872 kom fire bjørner til bygda, en svær slagbjørn og en binne med to unger. Det er slagbjørnen som er helten i historien. Hvor det ble av binna og ungene vites ikke. Informanten forteller at området var et yndet sted for bjørn, og alle navn rundt om vitner om det: Bjørnbakken, Bjørnåsen, Bjørnsteien, Bjørneberget med flere. Utpå høsten dukket slagbjørnen opp i Steinjorda. En mann informanten kaller Stor-Peder, han skulle være meget modig, tok på seg å gjete buskapen. En ettermiddag kom bjørnen, og Stor-Peder begynte å hive stein og kjepper mot den, men da den reiste seg på to i all sin velde, klappa framlabbene sammen og frøste ut et brøl, da ble selveste Stor-Peder redd. Heldigvis hadde far hans, Jo-Andreas, hørt bjørnebrølet og kom til hjelp. Faktisk stakk bjørnen av da, men om natta var den tilbake ved gammen til Nils og Market i Holla. Sauene lå ute på marka ved gammen og bjørnen jaget sauene rundt og rundt. Nils og Market hørte trampet og brølene av den, men torde ikke gå ut. Bjørnen stakk av med Markets største sau. Så langt er kildene entydige. Senhøsten dukker denne slagbjørnen opp i Trøssemark-området. Fortellingens ramme er den samme, men innholdet varierer litt fra kilde til kilde. Informanten i Fimbul forteller at reinsamen Nils Olsa og Ryp-Jo, som da bare var 15 år, var på fjellet og på tur ned da de så en svær bjørn. De la i veg etter bjørnen med sine munnladningsgeværer. Ryp-Jo så bjørnen og sendte et skudd mot den. Nils-Olsa hørte skuddet og løp kameraten til unnsetning. De fulgte sporet etter bjørnen og så at den hadde gravd seg et hull i marken. De skjønte den var farlig nå og forlot. Dagen etter dro en flokk opp fro å se etter den. De fant sporet lett og fulgte det til en skog-grop. Nils Olsa og Henrik Jonsa, en erfaren bjørneskytter, var i følget. Disse to lurte seg en omvei og kom ned på bjørnen slik at de så på ham ovenfra. To velrettede skudd, sier informanten, og bjørnen var død. Informanten legger til at det senere nok streifet bjørn over området, men ingen slo seg til her. Neste kilde er et avisinnlegg av Rudolf Friborg. Jeg vet ikke i hvilken avis det sto eller hvilken dato og år. Rudolf Friborg viser til et annet avisinnlegg, så det finnes tydeligvis mer info, men jeg har det ikke. Rudolf Friborg sier den siste bjørnen ble felt i 1869 (informanten fra Steinjord sa 1872. Man er uenige om årstall tydeligvis). Rudolf Friborg forteller at hans bestefar Jon Henriksen kaldt Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk var på rypejakt i Kvitforsfjellene. Ryp-Jo hadde et munnladningsgevær og hadde det med seg (informanten fra Steinjord og Rudolf Friborg oppgir begge to at Ryp-Jo er den ene. Den andre er de uenige om. Informanten fra Steinjord sier begge hadde munnladningsgevær). Da det begynte å skymres litt gikk de ned gjennom Stabbursdalen. Der fikk de se en velvoksen bjørn i myrkanten. Ryp-Jo hadde bare en kule i munnladningsgeværet og spørsmålet ble om han burde skyte. Kameraten mente han skulle det, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Rudolf Friborg skriver i innlegget at bjørnen begynte å slå vilt rundt seg før den omsider dro seg oppover fjellsida og gjemte seg i en hule. Ryp-Jo og Ole Nilsen Slettbakk dro ned til bygda og fortalte dette til en de traff. Da de dagen etter dro oppover, hadde allerede flere gått opp. En manngard, sier Rudolf Friborg. Noen med haglegevær og noen med trestokker. Jon Henriksen, Ryp-jo, og skjøt bjørnen med munnladningen. Det oppsto en del diskusjon om retten til kjøtt og skinn. Det endte med at Ryp-Jo og Ole Nilsen fikk beholde skinnet som innbrakte 30 kr. Så langt Rudolf Friborg i et avisinnlegg. Den tredje kilden er Helma Pedersen og Elise Olsen. De har fortalt på band til samisk undervisninga på Boltås/Trøssemark skoler. De forteller at Ryp-Jo og Gadja-Vulle var på tur ned fra fjellet etter å ha vært på jakt da de gikk seg på bjørnen. Ryp-Jo hadde munnladningsgeværet med. Han hadde bare en kule, og de lurte på om de skulle skyte. Gadja-Vulle sa skyt, og Ryp-Jo skjøt og traff bjørnen i gallen. Dermed skjøt de sinnet av bjørnen. Samer sier at sinnet sitter i gallen, og når gallen rant ut, rant også sinnet ut av bjørnen. Den gjorde ikke noe, sto bare der før den trekte seg oppover mot fjellet. Guttene gikk ned. Dagen etter dro en hel flokk oppover etter den. Det var litt snø, og det var lett å se sporene etter den. Den lå under en berghammer med hodet på forlabbene. Skaidde-Nihkke var med i flokken. Han var bjørneskytter. Det er uklart hvem som skjøt bjørnen, men det synes å være Skaidde-Nihkke som lurte seg opp på berget. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. I siste del av fortellinga er det kun Elise Olsen og Helma Pedersen som forteller. Bjørnen var så lang som en langvogn. De fraktet bjørnen ned til bygda på kjelker. Der kokte de bjørnekjøttet, og alle spiste seg mette. Bjørnekjøtt er godt. Beina grov de ned. Så langt Elise Olsen og Helma Pedersen. Historien varierer innafor en ramme. Rammen er at det en gang var mye bjørn i området her og at man måtte ta sine forholdsregler og vite hvordan man skulle opptre. Jeg vet ikke hvem de nevnte menneskene i fortellingen er. Det får jeg prøve å finne ut etter hvert. Informanten fra Steinjorda nevner en del stedsnavn med bjørn i seg. Hvis disse navnene er i fra Steinjord-området er de i dag forsvunnet – det vil si lokaliseringa og kunnskapen om hvorfor det spesielle stedet fikk det navnet. Det bør et eller annet sted i det området finnes et nedgravd bjørneskjelett.