Hvem eier pengene?

Vi har hatt en del harde drøftinger her i huset der vi trenger hjelp utenfra. Vi er nemlig tre i huset totalt, og stillinga på drøftinga er 1-1 etter at pappa nekter å stemme. Det kan jeg forstå, for jeg hadde også nektet om det ikke var for at jeg er innblandet i saken.
Kort og greit er det slik at pappa og jeg har kjøpt oss lommebøker. Det er da rimelig og greit. Men mamma gidder ikke. Hun mener hun ikke trenger lommebok. Akkurat det er tull, for nylig kom vi en situasjon der vi trengte en del kontanter – ganske mye faktisk. Siden det var hun som den dagen dro til de mer urbane strøk med minibank, ble det også hun som tok ut penger. Så langt alt vel. Men den mobilmappa med lort hun har, har ikke plass til så mye penger. Min lommebok var nærest for handa, og pengene ble lagt der.

Så er saken at jeg nekter å utlevere pengene. Det som er i min lommebok, er mitt. Jeg støtter meg til noe jeg har lest i Bibelen, men som jeg ikke klarer finne på google – om noen sår i en annens åker, tilfaller grøden eieren. Overført ril i dag betyr det at pengene er mine. Min lommebok – mine penger. Jeg mener, Bibelen kan vel ikke ta feil? Gjør den det, faller jo grunnlaget for store deler av vår kultur. Hva skal man da tro på?

Pappa velger å avstå fra saken. Pengene er mine inntil jeg får et godt argument for noe annet.
Apropos, da jeg googlet for å finne handfast i bevis på at pengene er mine, fant jeg bare en sak fra Matteus om å så ugress i en annens åker før å ødelegge grøden. Dette er jo artig, men ikke brukbart for meg.


domantrener

Jeg skulle prøve å bestikke pappa til å stemme ved å tilby ham halvparten av det er i lommeboka. Jeg mener, halvparten er bedre enn null, ikke sant? Men så ville tilfellet at jeg spurte leder her på Tomatissenteret om dette. Var det slik at jeg eide det som var i min lommebok? Han sa klart ja. Dermed fikk jeg flertall.

Nå er jeg bare redd at noen anker dommen til Høyesterett. Det ligger en usikkerhet her. Hvem er Høyesterett? Pappa blir å nekte.