Mannen i gata, de stille i landet, den grå masse, den tause majoritet

Mandag morra blues.
Jeg må jammen google hva den stakkars jævelen mente med det. Kanskje får jeg meg en overraskelse i så måte. Kanskje var det en type som spratt opp, grep instrumentet, blåste noen strofer – endelig morra! Ikke vet jeg. Jeg kjenner ikke mer enn tittelen.

Det er mandag morgen, og den bluessangen jeg blåser er: Senga hvor er du? Jeg er så morratrøtt og lurer på hvor jeg har hentet det fra. Tidligere pleide jeg spøke med at jeg var adoptert, og hvis dette med morgenstund er gull og alt dess like ligger i genene – da er dette med adopsjon en mulighet. Pappa og mamma har helt ulike døgnrytmer enn jeg. Pappa står opp grytidlig, henter avisa, gjør ditt og datt, legger seg en dupp og står så opp omtrent samtidig med meg. Mamma står opp seinere enn pappa, men likevel faen så tidlig, og gjør ditt og datt. Sigbjørn og Emma Margret er heller ikke syvsovere selv om de ikke står opp før viss person får sko på beina. Dermed gjenstår bare jeg.

Dette gjør at jeg sitter her og prøver å se på hvilke andre felt jeg stikker meg ut. Da ser jeg bort fra hjerneskaden. Jeg har hørt at min skrivestil ikke ligner hertingene sine og at det følgelig ikke er de som skriver. Men nå antar jeg alle har sine personlige skrivestiler, så det er ikke noen fakta jeg jan bruke. Til motsetning for mine søsken har jeg lange tynne fotblader, men det finnes visttnok i mammas familie. Krøller er heller ikke noe å legge på bordet. For eksempel var farfar svært krøllete, men han klippet det visstnok alltid ned. Hva mer? Jeg liker å reise, men heller ikke det er signifikant. Tidligere likte jeg å handle i vilden sky, klær og alt mulig annet jeg ikke hadde bruk for. Der var jeg ulik foreldrene mine, men nå er jeg mer lik dem enn de sjøl er på det området. Jeg handler knapt nok det høgst nødvendige.

I går så jeg en liten snutt på TV, var det reklame mon tro?, om å spare. Det omhandlet alt man kjøpte her og der når man fylte bensin, en pølse. en flaske vann (i Norge med reint vann!), i det landet jeg har hørt omtalt som matpakkelandet fordi man ikke som svenskene har varmt måltid på skolen og bedriftskantiner her og der. Trenger man kjøpe vann og junk? Butikkene bugner av vannflasker i ulike størrelser. Følgelig er det er marked for det. Men dette hører inn i mappa «Alt jeg ikke forstår.»

Dette leder til neste sving i tråden. Jeg fikk for nesten 9 år siden et program av eminente Rumiko på Domaninstituttet. Jeg skulle lære å beregne og styre min økonomi i et halvt år. Så hengte vi på hele familien, så i det halve året styrte jeg alles økonomi. Med beinhard hand! Jeg skar bort all luksus så som den omtalte pølsa og vannet når man fyllte bensin. Matpakke og termos ble standard. Dette programmet fungerte over all forventning, for ikke bare lærte jeg å styre min egen økonomi bort fra unødig tull, men det samme skjedde med de andre to sin økonomi. Totalt sett fikk vi litt bedre råd.

Men her må jeg sette punktum, tror jeg. Egentlig skulle jeg her avrunde med noen historier fra Markebygda om både dette med å være sparsom og det med å ødsle. Det er jo ytterkantene av dette syndromet man legger merke til; de til de grader gjerrige og de som gjennom går gjennom livet med pengeboka i handa klar til bruk. Det er et tankekors at det er de aparte på venstresiden og høyresiden av alt, ytterste ytterste høyre og ytterste ytterste venstre som huskes og legges merke til på alle felt. Ikke bare på økonomi. Alle vi andre som sliter og kaver i en utvidet midte, vi blir ikke lagt merke til. De ekstremt late, de overaktive arbeidende. De meget trollete, de altfor snille. De uhyre gjerrige, de overmåte sløsete.

Dette skulle tilsi at man skulle slutte å gjøre sitt beste i det utvidede sentrum hvis man vil ha oppmerksomhet. Vi er de stille i landet, mannen i gata, vox populi, den grå masse, den tause majoritet, grasrota, grunnfjellet – vi blir omtalt og behandlet som en gruppe, ikke som enkeltindivider.