Som Bibelens Maria

Det er klart at når man lytter til en bok som Sylfest Lonheims Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år begynner den delen av hodet som ikke lytter å gjøre seg noen sidetanker. For meg er det naturlig at sidetankene går til samisk språk og dets situasjon. Jeg er i en familie der foreldre, tanter, onkler og søskenbarn er språkbevisste. Så har man dem som ikke bryr seg om samisk annet enn når det er snakk om fremme språkdød ved å prøve å hindre eller redusere dette. De kan med stor patos hevde at i deres barndomsheim ble det bare snakket samisk. De kan med like stor patos hevde at dette ikke var tilfelle i andre himer, for eksempel i min familie. Dette er tullprat som kun fester seg hos tullpratere. Like fullt er det et interessant fenomen. Jeg kunne ønske meg en doktorgrad på disse. Hvordan tikker de? Hvilke behov er det som kommer fram her. Selvsagt finnes det mange som bare avsverget samisk språk uten å prøve å redusere språket og språkpionerer.

I dag har jeg vært som Bibelens Maria og har valgt den gode del. Men før jeg går inn på det, må jeg gjøre noen kroker og svinger. Deres husker søstrene Marta og Maria, søstrene til Lazarus. Når Jesus kom på besøk, satte Maria seg ved hans føtter for å lytte til han. Marta fløy rundt og stelte til det man nok stelte til når man fikk sånt besøk. Jeg vil anta hun hadde mye å gjøre, for hun bad Jesus be Maria hjelpe henne. Men han svarte: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.

Enda en liten sak dukker opp i minnet. Ikke i mitt minne, men det jeg pleier tenke på som et felles familieminne. Med familieminne mener jeg at jeg var med, men husker det ikke sjøl. Jeg har hørt om det. Det var mens Alta-kampen raste eller i kjølvannet av den. Det var nok rimelig hett om ørene til samer her og der, vil jeg tro. Vi var i Oslo. Emma Margret var ikke født. Pappa og Sigbjørn var nede i sentrum. Mamma og jeg kom med t-banen og skulle dit. Jeg vet ikke hva vi kom fra, men mamma hadde kofte på seg. Muligens også jeg der jeg satt i meis på ryggen. Det var ikke sitteplass. Ingen reiste seg. Jeg vil tro at man ellers naturlig ville reist seg i den situasjonen og gitt sitteplass til en mor med en hjerneskadet sønn i meis. Men kofta antar jeg trigget sinne og forbannelse. Hadde ikke det samene sultestreiket foran Stortinget? Invadert statsministerens kontor, reist til Paven, lenket seg i Stilla. You name it. Jeg vil tro det var det folk så på trikken når de så oss – og noe slikt reiste man seg ikke for. De helvetes samene som ikke hadde respekt for Storting og styringsverk, bare krevde og krevde. Desto verre ble det da noen ungdommer begynte å ønes på oss, hva de mente om de helvetes samene og hele pakken. Nord-Norge burde vært tatt på en doser og skyflet ut i Nordishavet. Mamma, som hadde tidd til de verbale angrep sa nå: Ja, og rundt Oslo skulle det vært satt en mur. Så kunne dere finne ut hvor lang tid det tok før dere svalt i hel uten blant annet fisken fra Nord-Norge. Nå ble steminga så aggresiv at på neste stoppested gikk vi av og ventet på neste trikk ned til sentrum. Der gikk pappa og Sigbjørn og lurte på hvor vi var når vi ikke kom med den t-banen vi skulle komme med. Dette var lenge før mobiler var allemannseie.

Likevel, tross slike episoder tror jeg vi har som Maria valgt den gode del.

Så tilbake til selve tråden. I dag dro pappa ut, og jeg giddet ikke være med. Jeg ble igjen og fikk en gjennomgang av områdets (fra
Sørreisa til Vesterålen) samiske historie gjennom bilder og notater. Mamma skulle nemlig lete etter stoff til en sak og tok den bærbare PC-en, og der satt jeg som Maria og fikk del i det. Himmel og all verden så mye vi har - og takket være Anja som insisterte på å legge alt i skyer, har vi dette bevart. Bare bildematerialet er enormt. Det er lagret med bildetekster til. Jeg så og leste for eksempel om gamle lastebiler i bygda, vel det var to på den tida og det var bilder av dem der de sto og gikk tilbake til naturen så langt det nok lot seg gjøre etter en lang og tro tjeneste for bygda de mest utrolige oppdrag. Det burde skrives om Markebygda og lastebiler før de første personbilene kom. En ganske omfattende serie var fra Devddisvuopmi. Der var det sommerskole for barn, og bildene viste de mest artige aktivitetene man drev. Men jeg fant også bilder fra skolene her, blant annet. En fil med utrolig mange underfiler hette Historiske bilder. Vi kom ikke lenger enn til den, men det sier jeg;

Som Biblenes Maria skal jeg hive meg frampå når resten skal gjennomgåes.