Se og bli sett

Vi er kommet tilbake etter en uke i Nidaros med Nidaros pilgrimsgård som det stedet vi sov og spiste frokost og Tomatis Trondheim som det stedet vi oppholdt oss og lærte en masse i tillegg til at tomatis fem timer pr dag hamret på spissene.

Mye har skjedd den siste tida. Sylvia, filmskaperen fra London, som har fulgt oss siden jeg kjøpte bil (i alle fall kom også til Trondheim). Hun laget først en kortfilm som skal vises på filmfestivaler. Og jobbe nå med en utvidet sak. Neste gang vi treffes er når kontrakt med husfirma skal skrives. Før det brant hos oss hadde vi startet prossessen med at jeg skulle overta huset. Nå ble de som det ble og nå er det jeg som bygger ser det ut til. Når den byggekontrakten skal skrives kommer Sylvia igjen.
 
Egentlig tror jeg jeg ikke lider av falsk beskjedenhet. Harstad Tidende spurte meg om jeg kunne være en av de 130 profilene de setter opp. Jeg sa ja, og la til at jeg liker å bli sett, dvs liker oppmerksomhet. Jeg kan faktisk forstå at om man ikke får oppmerksomhet på de positive ting man gjør, ja, så gjør man andre ting som ikke er så positive, men som gjør at man blir sett. I blant, bare i blant, er jeg imponert over folk som er gunker og skryter av at de er det. De får oppmerksomhet fordi de liksom ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg vil tro man har individuelle ønsker for den oppmerksomhet man vil ha. Jeg for min del er unntaket i det mitt ønske er uansett positiv oppmerksomhet, men da på noe slikt som: Han er egentlig ikke så dum, den fyren.

Jeg vil tro at dette er et viktig prinsipp i alt samvær, at man ser og blir sett. Samtidig er man gjerne oppdratt til en slags beskjedenhet som tilsier at man ikke skal stikke seg fram.

Men uansett, jeg liker å bli sett, og jeg ser også andre selv om det kanskje ikke virker slik. Men jeg ser deg,

Vi er kommet heim fra Trondheim og dager på Tomatis-senteret der – vår åndelige heim i Trondheim. Der lærer vi masse i tillegg til at tomatisprogrammet hamrer på spissene i livet. Pilgrimsgården – Nidaros Pilgrimsgård - er vår soveheim i Trondheim. Det ligger så fredelig til mellom Nidelven og Nidarosdomen. Der har vi det vi trenger. Ingen unødig luksus som TV og radio, men det har vi heller ikke tid til når vi er på Tomatis. Vi kommer heim og «dett senga», strever oss opp og sliter oss til en god og spartansk frokost (lik den man stort sett spiser heime) før kjører til Tomatissenteret. Mens vi er i Trondheim, utnytter vi tida til å gjøre det vi ikke kan gjøre heime. Vi besøker alternative behandlinger, og minst en gang (vel faktisk bare en gang) pr. runde spiser vi flott. Denne gangen spiste vi på Tyholttårnet og nøt å se Trondheim snurre rundt mens vi spiste. Jeg har bare to ganger før spist oppe i et tårn og sett landskapet snurre. Det ER landskapet som snurrer, ikke tårnet, Man skal ikke tro alt man hører – og i dette tilfellet at tårnrestauranten går rundt. Man skal høre på den som vet, og jeg vet, for jeg har vært oppe i tre tårnrestauranter. Så må ingen noksagter komme og antyde noe annet! Man kan avgjøre ting kjapt. Det er bare halvveis opp trappa til det første tårnet – og ingen måtte påstå noe annet.

Første gang i tårn var i Vilnius da vi besøkte lille Magda der (jeg må kanskje snart slutte å kalle henne lille Magda, men det sitter igjen fra da hun bodde hos oss i 2005-2006). Andre gang var i Niagara-området. Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde forventet – dette var jo DEN fossen, og jeg antar jeg så for meg gigantstore fosser stupe ned fra himmelen. Urealistiske forventninger antar jeg, for selv da Gud druknet alt liv i vann, stupte det ikke fosser ned – det regnet jevnt og trutt. Men uansett følte jeg Niagara var oppskrytt, og den følelsen slapp ikke mens vi satt oppe i tårnet og så landskapet gå rundt.

Jeg antar det må gå en tid før man innser hva ting egentlig var, og i dag lukker jeg øynene og ser for meg den gigantfossen vi både gikk under, var med i en båt mot fossefallet og betraktet fra oven. Så Niagara: Unnskyld for mitt ugjennomtenkte og ureflekterte overmot.

Silvia, filmskaperen fra London som har fulgt meg i et stort år, kom også til Trondheim og var på Tomatis i to dager. Hun profilerer dette med å leve med hjerneskade – det er jo ulike måter man gjennomlever sitt liv på. Hun har allerede laget en kortversjon som er vist på en filmfestival og vant en pris. Jeg hopper elegant over at jeg kan leve det det livet jeg lever fordi jeg har den familien jeg har.

I går var vi i møte med rådmannen og driftsleder for bo og helse i Skånland kommune. Dette fordi byggesøknad går til kommunen i disse dager. Og ja, vi bygger i Planterhaugen. Den dagen vi har svar på den, er en merkestein i prosessen mot et hus satt. Det er merkelig. VI har bodd oss inn her, og jeg ser liksom ikke annet for meg. Ennå i alle fall.

Da vi var på kommunen, fikk jeg en kopp med kommunens logo til erstatning for den jeg fikk på 40-årsdagen min av ordføreren. Det er godt å få noe av det gamle tilbake. Pappa har fikset tilbake en del av de bøkene han savner og gjerne vil ha. På veggen rett foran meg henger et bilde av huset vårt. Vi hadde et heime også. Litt lenger unna henger noe annet som har latt seg reprodusere. Jeg teller faktisk ikke treningsbenk og utstyr blant det som har latt seg reprodusere. Jeg ser det fra her jeg sitter.

I går hadde vi stor rakesjau her ute – og jeg regner med at løvetanna spretter nå. Det betyr gress i maten. Det hører til.