Skvotte til Tromsø

Så har vi skvotte til Tromsø og er nettopp kommen heim - og jeg trur Gammelhuset hadde venta på oss, for da vi kom inn her tuta røykvarsleren noe infernalsk, Antagelig melding om at batteriet måtte skiftes. Heime brukte varslerne å melde seg med pip når de trengte påfyll av energi, men denne som er i kjøkkenet her, den låt som en sirene. Kanskje har den pippa først, jeg veit ikke, men da vi kom, holdt huset seg for ørene og så heilt utslitt ut. Det første vi måtte gjøre var å skifte batteri. Deretter laga vi oss mat, Det blei change of procedure denna gangen.

Mandag smalt vi altså til Tromsø etter riding. Aslak Piera hadde lagt seg da vi kom, men han er en morrafuggel og var som sådan tidlig opp dagen etter. Vi også selvfølgelig, men dagen deretter igjen nekta denne kroppen å forlate senga i den tida han sto opp. Følgelig da han hadde spist, kom han og Sigbjørn og vekte meg.

Det er slutt med - i alle fall gjorde vi det ikke denne gangen - å reke gatelangs i byen. Change of procedure her også. Vi var på en liten picknick i Telegrafbukta. Ellers holdt vi oss til teltene. På tur til Tromsø stoppet vi i Setermoen, og jeg kjøpte sommerluer til Aslak Piera. Jeg liker å handle til ham. Denne gangen var det et mønsterbrudd, for Sigbjørn ønsket seg gomba, og jeg er ikke sikker på om han ønsket på vegne av seg sjøl eller Aslak Piera. Sist de var heime var det tradisjonen tro gomba, og Aslak Piera spiste med nam, man lyder. Vi skaffet oss blod, spekk og glutenfritt mel, og dermed var det klart for de to kokkene som laget deigen. Den lille kokken fikk bare litt gombarøre på seg.

Da vi skulle kjøre heim utpå formiddagen på 17. mai mente pappa vi kunne kjøre om Kvaløya for å ikke komme opp i 17. mai-arrangement og diverse i sentrum av Tromsø. Fordelen med det var at vi da kunne skvette den lille ekstra turen over Kaldfjordeidet og se om Kaldfjorden lå der den skulle ligge. Det er nemlig slik at siden vi har bodd i Tromsø før og hertingene bodd lenge før oss andre, er det fullt av minner folk som jeg må høre på om att og om att. Det går for eksempel ikke an å passere Heggelia uten den samme beskrivelsen av at der sto pappa vakt, der gikk han og Jonger, der bodde den og den. I Tromsø er det likeens, men der er det mamma som har mest mimring. Bodde i dette huset i fire år på et rom i størrelse 2x3 m. Gikk alltid fra og til sentrum for å spare bussbilletten som etter hvert steg til en krone og ti øre. Kokte kaffe og stekte brunostskiver i Telegrafbukta etc.

Vi må liksom komme over Sandnessundbrua til Kvaløya før jeg kan sis å være delaktig i minner selv om jeg ikke husker dem. Der er Kaldfjorden sentral. Vi bodde der til jeg var nesten ett år. Huset der vi bodde, lærerbolig, står der, likeså kirka der Sigbjørn og jeg er døpt, mens butikken vi frekventerte er borte. Jeg vil tro vi trivdes der, ellers ville vi neppe såpass ofte bare gjøre en svipptur innom den fjorden.

Vanligvis – så også denne gang – hadde vi med oss en lydbok mens vi kjører. Vi har en lydbok man blir deprimert av å høre på. Den høvde ikke som turmat for øret. I stedet tok vi en bok om språket norsk av professor Sylfest Lonheim, Språkreisa. Norsk gjennom to tusen år. Den er det en meget interessant bok fordi den blant annet omtaler før-germanske språk i Norge og antyder at for eksempel Sola ikke har noe men germansk sol å gjøre, men er et ord fra før-germanske tid.

Vi dro altå heim over Malangen. Change of procedure. I Nord-Norge kan man rett ofte treffe på skip i leia, det være seg hurtigruta eller et cruise-skip. Vi traff også på et skip i leia - i – den betydninga at vi visste det var der, men så det ikke. Utafor Håkøya ligger Hitlers stolthet og fryktede våpen, slagskipet Tirpitz. Det ble stasjonert i Nord-Norge og bant allierte styrker her. Tirpitz skulle blokkere og senke konvoiene til Murmansk med krigsmateriell produsert i USA og England sendt over til alliert partner Sovjetunionen. Tirpitz var ingen hvem som helst. Hvis hvalen er havets største dyr, var Tirpitz en giganthval. Det hadde en besetning på 2600 mann og en fart større enn det hurtigruta har i dag, og en fart større enn de alliertes krigsskip. I tre år herjet Tirpitz og kameraten Scharnhorst i nord. En historiker har sagt at et av den andre verdenskrigs største drama utspilte seg i Nord-Norge. I november 1944 ble Tirpitz senket – takket være en gigantisk innsats av norske partisaner. Disse var opplært i Sovjet og rapporterte til Sovjet, vår alliere. Men straks krigen var slutt ble Sovjet og partisanene mistenkelige personer og behandlet som sådanne. Det var rimelig høvelig for Milorg og gutta på skauen som følgelig kunne i politisk historieskriving gradere opp sin (i sammenligning med det som skjedde i nord) puslete innsats. Kanskje, jeg sier kanskje, ville krigsinnsatsen til Milorg komme litt i skyggen om partisanenes innsats ble verdsatt i 1945.

Så kom vi til tunellen under Rya, pappa og jeg pluss en med klaus. Da vi kom opp i dagslyset i Malangen, sa hun med klaus at det rant fukt i noen av sprekkene i tunellen. Det hadde blitt ganske vått å få heile Rystraumen over seg.

I Malangen dukket sola opp igjen. Ikke ordet sola fra eventuelt før-germansk språk, men sola som symbol på samene. Herfra spiltes filmen Solens sønn og Månens datter inn, og ikke skjønner jeg 1) hvordan samene klarte å rane til seg dette med å være solens etterkommere. Ok, ok, alt man har sagnet om Solens sønn som reiste til Vågen (Lofoten?) og giftet seg med jettekongens datter, og deres etterkommere ble samene. Mange folkeslag, herunder egypterne, dyrket solen. 2) Det andre jeg ikke skjønner er at ikke-samene har akseptert å bli omtalt som månens folk.

Man gjør seg noen refleksjoner her og der når man sporer landeveien. Et av dem kom fra navnet Mestervik som ikke har noen (tror jeg) sammenheng med TV-serienes Mesternes mester eller hva det nå heter. Heller ikke av mester i betydning den beste, sjakkmester etc. Mesteren/mestermannen var Kongens bøddel, den som utførte de delvis meget avskyelige ting som å hogge hodet av folk, noen ganger uskyldige sådanne. Tror noen at mesteryrket er borte? Niks. De er her ennå. Deres stillingsbetegnelse er endret. Fremdeles gjør de en del avskyelige ting på vegne av staten.

Vi kjørte strake veien heim uten å stoppe for mat, og det var tre sultne som kom i hus og møtte et hus som holdt seg for ørene mens alarmen gikk.